bilindustrien

fra United International Pictures

Man skulle nesten ikke tro det var mulig å gjenskape «Who’s Afraid of Virginia Woolf?» på norsk uten å få distraherende bilder på netthinnen av verdens mest berømte filmpar, Liz Taylor og Richard Burton, og deres verdensberømte forvridde tango for to i filmversjonen av Edward Albees skuespill. Men det er mulig; bare noen minutter ut i Linn Skåber og Sven Nordins samspill på Oslo Nye Teater akkurat nå, glemmer man forbildet. Det kan nesten tolkes som en uforutsett gest til Edward Albee som døde i forrige uke, 88 år gammel.

«Hvem er redd for Virginia Woolf?» er drama som mikser ibsenske livsløgner med strindbergsk faenskap. Det er replikkunst av spisseste ondskap, så treffsikkert plassert at det verker i mageregionen hos publikum. Det er kammerspill i torturkammeret, der det middelaldrende ekteparet Martha og George inviterer to nykommere til et fuktig nachspiel og innvielse i tosomhetens dødsdans. Fyllerør, utroskap, bitterhet, bannskap, gift og løgner er blandevannet i drinkene som serveres gjennom natta. Skuespillere som fikser dette, må aldri glemme å takke Edward Albee.

Mange har spurt seg om hvorledes han, som var homofil og ugift, har maktet å sette så presise ord på ekteskapelig ulykke. Albee har i løpet av karrieren innkassert tre Pulitzer-priser for forskjellige familiedramaer. Varemerket er dialoger så knivskarpe at de blir faretruende. Han ble snytt for en fjerde Pulitzer i 1964. Det var nettopp for «Who’s Afraid of Virginia Woolf?». Juryen utpekte Albee som vinner, men prisens styre nedla veto på grunn av stykkets vulgære språk og seksuelle karakter. Han ble derimot belønnet med en Tony-pris.

I dag regnes dramaet som en av de store klassikerne i USA. Edward Albee har erobret en selvsagt plass i det amerikanske anegalleriet av dramatikere som omfatter folk som Eugene O’Neill, Tennessee Williams, Arthur Miller, og seinere Tony Kushner og August Wilson. Flere av stykkene hans er oversatt til norsk og oppført på norske scener, deriblant «A Balancing Act» (Balansegang) som ble oversatt av Jens Bjørneboe og «Three Tall Women» (Tre høye kvinner) oversatt av Carl Jørgen Kiønig.

Selv om Albee stort sett har fornektet alle påstander om selvbiografiske elementer i sin dramatikk, har han innrømmet at «Three Tall Women» handlet om en form for «djevleutdrivelse» av adoptivmoren, Frances Albee, som angivelig var «en glitrende rytter og en dårlig mor». Ifølge biografien skrevet av Mel Gussow i 1999 – «Edward Albee: A Singular Life» – ble han kjøpt 18 dager gammel i 1928 for 133,33 dollar.

Han brøt tidlig med sine velstående foreldre, men selv tjente han seg så rik på «Who’s Afraid of Virginia Woolf?»-suksessen, at han opprettet et fond for fattige kunstnere. Om denne suksessen har han uttalt at den «hang rundt halsen min som en slags skinnende medalje – virkelig flott men en tanke for tung».

fra United International Pictures

Ruben Pettersen og Camilla Pettersen hevder i Dagbladet 15. september at det ikke er innført et forbud mot elefanter i sirkus og at NOAHs arbeid for sirkusdyrene ikke er viktig.

Etter over 25 år med hardt arbeid fra NOAHs side, ble det forrige uke kjent at det fra 2017 blir ulovlig å vise frem elefanter i norske sirkus. Forbudet er i høyeste grad reelt – og følger av at Mattilsynet er gitt myndighet til å nekte arter i sirkus, og at de er helt tydelige på hvilke arter de mener bør være forbudt.

Mattilsynet er for et elefant-forbud og har uttalt at «det ikke er mulig å lage et regelverk som sikrer god velferd for asiatiske elefanter innenfor rammebetingelsene omreisende sirkus har i Norge». Norge blir nå et av mange land med forbud mot eksotiske dyr i sirkus. Veterinærinstituttet uttaler at de er «bekymret for velferden til alle dyr som holdes i omreisende sirkus», og flere land har av dyrevelferdsmessige årsaker innført forbud mot alle dyr i sirkus. Forhåpentligvis besvarer det skribentenes spørsmål om hvorfor NOAH jobber for at dyr skal slippe å opptre i sirkus.

Skribentene synes å tro at NOAH ikke jobber for andre dyr, men de fleste vet at NOAH jobber for alle dyr: Vi har fått gjennomslag for dyrepoliti og anmelder en rekke dyremishandlingssaker hvert år. Vi har oppnådd en sterk opinion mot pelsdyroppdrett, og en pelsfri norsk motebransje. Vi oppnår stadig større bevissthet rundt produksjonsdyrenes levekår.

Forbudet mot elefanter i sirkus handler om å øke respekten for dyr og kunnskapen om deres behov. Det burde enhver som påberoper seg interesse for dyrevelferd kunne applaudere.

fra United International Pictures

I Dagbladet 3. september skriver Bushra Ishaq om islamistisk terrorisme. Hun understreker at den terroren som rammer «europeere, homofile og kristne» bare er «en brøkdel av terroren som daglig rammer verdens muslimer». Ifølge Ishaq «handler ikke terror om muslimer som angriper vesten». Hun ignorerer et vesentlig motiv bak islamistiske terroraksjoner i vestlige land: et intenst hat til Vestens sekulære livsstil og verdier som demokrati og menneskerettigheter.

Ishaq hevder at støtte til demokratiske krefter i muslimske land er vesentlig i forebyggelsen av islamistisk terror. Hennes argumentasjon skjemmes av uklarhet og upresise definisjoner. Eksempelvis forstås islamisme som å omfatte alt fra tradisjonelt religiøse muslimers verdensbilde til voldelig (jihadistisk) ekstremisme.

Ledende forskere på feltet – også forskere med muslimsk bakgrunn som Bassam Tibi og Mehdi Mozzafari – definerer islamisme som en politisert religion, hvor målet er opprettelse av en totalitær gudsstat med avvisning av demokrati og menneskerettigheter. Islamismen kommer i to versjoner: en som benytter vold, og en som arbeider gjennom demokratiske institusjoner. Målet er det samme: et totalitært samfunn basert på en fundamentalistisk tolkning av islam. Islamismen kan selvsagt ikke «være en del av demokratiseringen av muslimske land», som Ishaq foreslår.

Og hva mener hun med «demokrati»? Når vi hyller demokratiet inkluderer ikke det bare folkestyre med frie valg og alminnelig stemmerett, men at grunnleggende individrettigheter er sikret. Det er foruroligende at Ishaq fastslår at liberalt demokrati ikke er løsningen for muslimske land. Dette må bety at hun avskriver basale menneskerettigheter som fundament for sitt islamske idealsamfunn. Dette kan umulig være veien å gå hvis den muslimske verden skal komme ut av den stagnasjon den har befunnet seg i gjennom århundrer, med dramatisk svikt i blant annet forskning og nytenkning.

Ishaqs avvisning av det liberale demokrati som uforenelig med muslimers religiøsitet, er også et tankekors for den muslimske diaspora i vestlige land. Dette vil medføre uoverstigelige hindringer for vellykket integrering. Eller mener hun at det kun er dårlige muslimer som kan integreres i Vesten?

Ishaq skriver at tiden er moden «for å legge fra seg arven fra orientalismen». Hennes påstand om det liberale demokratis uforenelighet med religiøse muslimers liv, reflekterer at det er hun som er fanget av orientalismens tenkemåter.

fra United International Pictures

Facebooks sensurering av bildet av Napalmjenta har medført debatt og sterke reaksjoner. Facebook har snudd og statsministeren er fornøyd med at selskapet viser samfunnsansvar.

Det er prisverdig at Facebook tar kritikken på alvor og snur i denne saken. Men er det slik at et privat selskap som Facebook selv kan velge om og når de skal utøve samfunnsansvar? I debatten vises det ofte til at man ikke kan klage på at et privat selskap regulerer hva deres tjenester brukes til. Forventningene til næringslivets samfunnsansvar er imidlertid langt mer krevende.

Facebook er et multinasjonalt selskap og en av verdens viktigste kanaler for kommunikasjon. Facebooks redigering utgjør klart nok en svært merkbar begrensning i brukernes ytringsfrihet – en grunnleggende menneskerettighet. Ofte vil det være meget godt begrunnet å fjerne innhold, typisk når Facebook stanser overgrepsbilder mot barn. Men det er for unyansert å si at Facebook står helt fritt til å sensurere innhold som brukerne legger ut.

Det er klare forventninger i UN Guiding Principles on Business and Human Rights og OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper om at selskapene skal ha på plass retningslinjer og prosedyrer for å sikre at selskapet respekterer menneskerettighetene. Disse internasjonale instrumentene er i dag godt etablert som de globale standardene for hvorledes et ansvarlig næringsliv bør opptre. Fordi manglende ivaretakelse av brukernes ytringsfrihet nettopp er en av Facebooks sentrale risikoområder, er standardene særlig viktige i saker om fjerning av innhold.

Poenget her er ikke å konkludere når det gjelder ytringsfrihetsspørsmålet, men å fremheve forventningene om at selskapene respekterer rettighetene. Selskapene må ha en menneskerettspolicy. Videre må selskapene «know and show» at de respekterer menneskerettighetene.

«Know» betyr at selskapene må arbeide målrettet for å identifisere og kjenne til de mest alvorlige risikoene for menneskerettsbrudd i virksomheten. Videre må selskapene ha systemer for å gjenopprette inngrep i menneskerettighetene som deres virksomhet har forårsaket eller bidratt til. En slik human rights due dilligence er en kontinuerlig prosess og selskapets retningslinjer og rutiner må stadig vedlikeholdes og justeres i forhold til de utfordringene selskapet møter.

«Show» betyr at det må være åpenhet omkring disse prosessene i selskapet. Dette betyr at selskapene – også Facebook – må kommunisere sin menneskerettspolicy til brukere og omverdenen, og dessuten rapportere på hvordan man arbeider med å respektere menneskerettighetene.

For Facebook er dette altså ikke ferdig med at saken om bildet av Napalmjenta er løst. Som andre viktige internasjonale selskaper må Facebook løpende og åpent vise hvordan selskapet håndterer risikoene for at menneskerettighetene kan bli krenket av virksomheten.

fra United International Pictures

(Dagbladet): Da skjelettet etter et menneske ble funnet i en brønn på en gård utenfor Hörby i Skåne 21. august i år, slo svensk politi alarm.

Nå har de identifisert levningene, og konkludert med at de stammer fra en 18 år gammel forsvinningssak fra 1998.

Da forsvant 24 år gamle Jacob Tillman fra Höganäs nordvest i Skåne.

Det melder svenske Expressen.

Etterforsket som drap

Politiet har alltid antatt at det dreide seg om et drap, og etterforsket forsvinningen som en drapssak siden 1999.

Nå har samme obduksjon som identifiserte Tillman også stadfestet en gang for alle at 24-åringen ble drept, ifølge avisa. Politiet har som følge av funnet og obduksjonen, gjenåpnet drapssaken.

- Siden jeg leste de første artiklene om hva man hadde funnet i brønnen, ante jeg at det kunne handle om min sønn. Jeg vet at de siste sporene etter ham opphørte i Hörby, sier Jacob Tillmans far til Expressen.

- Det føles bare sørgelig, legger han til.

Tillman forsvant den 26. november i 1998. Den siste observasjonen av ham ble gjort da han leverte sin tre år gamle sønn hos Tillmans mor. Det er antatt at den drepte skal ha hatt kontakter i kriminelle miljøer, skriver Expressen, men dette er ikke bekreftet.

Pakket i plast

Levningene ble pakket inn i plast, ifølge politiet, og ble funnet i bunnen av brønnen da den ble renset 21. august i går.

Da ble gården sperret av, og mandag gikk politiet ut med informasjonen i en pressemelding.

De opplyser samtidig at det er en «Cold Case»-gruppe som nå skal håndtere etterforskningen.

Pressetalsmann Robert Loeffel i det svenske politiets region syd, kaller identifiseringen for svært viktig i den videre etterforskningen.

- Det betyr mye. Siden 1999 har man etterforsket dette som et drap, men saken har blitt kald siden liket aldri ble funnet. Nå er drapsetterforskningen gjenopptatt, sier han til Expressen.

Loeffel kjenner ikke til hvorvidt noen er pågrepet, mistenkt eller bragt inn for avhør i forbindelse med identifiseringen.

Gården liket ble funnet på, har vært forlatt i flere år, ifølge Expressen.

På tomta var det et bolighus, en stall og et uthus, og ifølge naboer skal det ha kommet en «merkelig og ubehagelig lukt» fra den øde gården fra tid til annen.

fra United International Pictures

(Dagbladet): «Sherlock: The Abominable Bride» vant pris for beste TV-film under Emmy-utdelinga i natt til mandag.

Men kvelden ble ikke like vellykket for en av Sherlock-skuespillerne.

For da Amanda Abbington, som spiller Mary Watson i den britiske produksjonen, returnerte til plassen sin etter å ha mottatt prisen, var det noe som manglet.

Som i et Scherlock Holmes-mysterium skal stjerna ikke ha kunnet finne hånveska som hun skal ha lagt igjen under stolen. Det skriver Entertainment Weekly.

Etterlyser på Twitter

På Twitter skriver hun fortvilet at:

«….Vi gikk for å mota Emmyen, gjorde litt presse, kom tilbake til setet og en eller annen drittsekk hadde rappet veska mi fra under setet mitt. Hyggelig»

Hun skriver videre at veska inneholdt både mobiltelefon og førerkort, og at hun ønsker tyven all mulig dårlig karma.

Foreløpig har det ikke kommet noen meldinger om at Abbington har funnet tilbake til veska si. Så det spørs om ikke dette er en sak for nettopp Sherlock Holmes.

Oppmerksomhet

De moderne TV-filmene om Sherlock Holmes har høstet lovord de siste årene.

Spesielt hovedrolleinnehaver Benedict Cumberbatch har opplevdt en eksplosiv økniing i oppmerksomhet etter at serien begynte å gå på britiske TV-skjermer i 2010.

Sherlock ble oprinnelig ført til pennen av Sir Arthur Conan Doyles originale detektiv, og ble først presentert for leserne i 1887.