bilindustrien

fra onecall

MDGs stortingsrepresentant Rasmus Hansson mener at Venstre-leder Trine Skei Grande og finansminister Siv Jensen (Frp) tar feil når de vil gi generelle skattelettelser i bytte mot økte miljøavgifter.

– Vi vil holde oss langt unna Frps og Venstres versjon av grønt skatteskifte, som skal gi miljøavgiftene tilbake til folk som generelle skattelettelser. Da vil jo skattene øke igjen når miljøavgiftene virker og forurensningen og inntektene fra miljøavgiftene avtar. Det er en dårlig oppmuntring til å handle miljøvennlig, sa Hansson da han åpnet Miljøpartiet De Grønnes landsstyremøte i Oslo lørdag.

I stedet vil MDG innføre en flat klimabelønning til alle landets innbyggere, voksne som barn.

Hansson har tidligere gjort det klart at MDG allerede neste år vil øke drivstoffavgiftene med fem kroner literen. Lørdag serverte han gulroten i dette pisk-regnestykket – nemlig en direkte tilbakebetaling i form av et flatt pengebeløp til alle.

– En slik ordning vil sette fart i overgangen vekk fra fossilt drivstoff og belønne dem som reiser mest miljøvennlig. Samtidig unngår vi at staten «rapper» pengene til andre formål, sa Hansson.

(NTB)

fra onecall

Tidligere i uken gjorde Guardiola det klinkende klart at Touré ikke får spille igjen før hans kontroversielle agent, Dimitri Seluk, beklager uttalelsene om at City-manageren har ydmyket den 33-årige midtbanespilleren. Touré ble nylig vraket da høstens mesterligatropp ble registrert.

Men i stedet for å gjøre retrett, fortsetter Seluk ordkrigen med enda større ammunisjon.

– Pep Guardiola tenker bare på seg selv. Han tror han er Gud allerede. Han vant mange titler med Barcelona, men Yaya vant de samme titlene (fakta er at Touré ble solgt i 2010, mens Guardiola ble i klubben til 2012). Pep tror nå at han har vunnet alt og at han kan gjøre akkurat som han vil, sier Seluk til BBC.

– Spør du meg, har det skjedd veldig rare ting i Manchester City. Yaya spilte for dem i mange år. Det samme gjorde Joe Hart og Vincent Kompany. Så kommer det en ny trener inn og sier «OK, disse spillere skal ut som hunder», raser Seluk.

Både Yaya Touré og hans eldre bror, Kolo, anser Dimitri Seluk som en farsfigur.

Touré har ett år igjen av kontrakten med City. Han har kun spilt én gang for klubben siden Guardiola overtok som manager i sommer. Det skjedde da han var på banen i samtlige 90 minutter i returkampen mot Steaua Bucuresti i mesterligakvalifiseringen i august.

(NTB)

fra onecall

Rooney har fått mye kritikk i engelske medier så langt denne sesongen. United-kapteinen har ikke klart å sette sitt preg på «de røde djevlene», men har likevel fått tillit fra start i fem av fem spilte seriekamper.

– Wayne er klubbens kaptein. Alle her stoler på ham. Han representerer klubben på en fantastisk måte, sa Mourinho til pressen fredag.

– Men i fotball gjelder det samme for alle. Hvis Wayne må på benken, må han på benken. Hvis han må bli hjemme, så blir han hjemme. Men det betyr ikke at man har et problem med ham. Ikke i det hele tatt, la Mourinho til.

Mourinho gir engelsk presse noe av skylden for at Rooneys form har dalt.

– Det var en Wayne før landskampen mot Slovakia, og det var en annen Wayne etter kampen. Skylden ligger, mener jeg, hos dem som gikk for hardt ut mot ham etter den kampen. Jeg mener det var for mye, men han må takle det. Han gir alltid hundre prosent på banen, sa United-manageren.

United har tapt sine to siste seriekamper. Lørdag har Mourinho og co. en mulighet til å snu det på eget gress. United tar imot Leicester på Old Trafford. (©NTB)

fra onecall

(Dagbladet): Hillary Clintons har de siste månedene blitt kraftig kritisert for sin bruk av en privat e-postadresse da hun var utenriksminister.

Nå har FBI – som etterforsker Clintons bruk av en privat e-postadresse, etter at Justisdepartementet frikjente henne, funnet ut at president Barack Obama kommuniserte med Hillary på hennes private e-post under et pseudonym (fiktivt navn).

E-poster

Det er avisa New York Post som kan fortelle at etterforskerne skal ha funnet hittil ukjent e-poster som president Barack Obama angivelig har sendt under et fiktivt navn til sin daværende utenriksminister.

Tidligere er det kommet fram at Hillary Clinton brukte en privat e-postadresse som ikke var sikkerhetsklarert, og flere ti tusen dokumenter skal være undersøkt av FBI.

Men det har tidligere ikke vært kjent at president Barack Obama kommuniserte med sin daværende utenriksminister med et fiktivt navn, til hennes e-postadresse.

Hvilket fiktivt navn Obama brukte, er foreløpig ikke kjent.

- Brutt loven

E-postene fra Obama skal være fra 2012. New York Post skriver at president Obama tilsynelatende brukte det fiktive navnet for å beskytte sin identitet.

Republikanerne bruker opplysningene for hva de er verdt. Og direktør Raj Shah i Republican National Committee sier til New York Post at e-postene mellom Clinton og Obama bevisst har drøftet graderte opplysninger via en ugraderte e-postserver og derved brutt loven.

- Dette materialet er vurdert av Justisdepartementet, og fastslo at det ikke var grunnlag for å gå videre med denne saken, sier Demokratenes talsmann Brian Fallon, som bagatelliserer saken.

fra onecall

Legestreiken trappes opp enda en gang og stemningen er uforsonlig. Arbeidsgiverforeningen Spekter beskylder Legeforeningen for å være «umodne, respektløse, kunnskapsløse og historieløse», mens legene beskylder Spekter for å ville rasere den norske modellen og føre arbeidslivet tilbake til 1890-åra, for ikke å snakke om at de setter pasientsikkerheten på spill.

Det er ikke uvanlig at det går en kule varmt i tarifforhandlinger. Det er heller ikke uvanlig at skillene mellom arbeidsgivere og arbeidstakere overdrives i den offentlige debatten. Men den retorikken som preger ordskiftet mellom legene og deres arbeidsgivere, hører sjeldenhetene til. Og det truer en bærebjelke i det norske arbeidslivet.

For legene har rett i at de jobber harde vakter og arbeidsgiver må stole på at legene er villig til å steppe inn når vakter står tomme, selv etter lange dager med vakter på 19 timer. Skal man gjøre det år etter år, er det helt essensielt at legene føler seg verdsatt og hørt. Det gjør de ikke nå. Bare dette faktum burde kreve en mer ydmyk arbeidsgiverside. Samarbeid er på lang sikt billigere enn konflikt.

Striden står om legenes vaktplaner, og helt konkret om et kulepunkt som Legeforeningen vil ha inn i overenskomsten: «Arbeidsplanen skal settes opp og rullere etter et fast mønster basert på antall leger i vaktsjiktet». Dette er i all hovedsak en avtalefesting av dagens praksis.

I realiteten innebærer dette at arbeidsgiver er nødt til å sette opp planer hvor ingen informasjon om den enkelte lege får spille inn. Selv om en vet at den ene legen skal på kurs, ut i permisjon eller har andre behov for tilpasning, settes denne legen opp til å gå den samme turnusen som alle andre.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor arbeidsgiverne er misfornøyde med ordningen. En må legge planer en vet ikke stemmer. Det gjør det vanskeligere for arbeidsgiver å tilpasse vaktene til den enkelte arbeidstakers situasjon og å legge planer som sikrer at riktig lege er på plass til riktig tid. Det kan også bli svært dyrt, siden det etterlater store hull i planene som må fylles med overtid.

Å påpeke at overtidsvakter kan komme opp i 20 000 kr per vakt, har vært en gjenganger fra Anne Kari Bratten i Spekter, mens Legeforeningen svarer at slike lange overtidsvakter hører sjeldenhetene til. Det er en klok taktikk fra Bratten, men folket har ennå ikke ikke bitt på agnet. Uavhengig av om leger betales for mye eller ikke, har Bratten et godt poeng.

Det er merkelig at partene ikke kan finne sammen på akkurat dette området. Begge parter i konflikten mener legene jobber for lange vakter og at mange har for høy gjennomsnittlig arbeidstid. Når overtida kommer i tillegg, kan det til tider bli ulevelig. At den store arbeidsbyrden delvis er et resultat av dagens planverk, bør det ikke være uenighet om.

Det er fristende å konkludere med at det er pengene som gjør at legene ikke vil gå med på endringer, men det stemmer ikke. Problemet er at de ikke stoler på arbeidsgiverne. Når Legeforeningen skremmer med at legene kan måtte gå 60-timersvakter 38 dager i strekk med individuelle arbeidsplaner, er det ment for å skremme, men det forteller også om en yrkesgruppe som er livredde for å gi arbeidsgiver mer makt. Det er mistilliten som står i veien for bedre ordninger.

Det er ikke helt urimelig. I resten av helse- og omsorgssektoren er individuelle planer normen. Det er ikke noe å trakte etter. Som Arbeidstidsutvalget skriver, er helsepersonell i en særstilling hva gjelder manglende innflytelse over egen arbeidstid (s. 215). Det er vitenskapelig konsensus om at medbestemmelse over arbeidstida er helt essensielt for å trives og gjøre det bra på jobben (s. 220).

Erfaringene fra enkelte sykehus som har gått over til individuelle planer, som i Østfold, er heller ikke lovende. Her forteller tillitsvalgte at de mister kontrollen med arbeidsplanene, noe som i realiteten gjør at hver enkelt lege blir sårbar overfor arbeidsgiver. I et samarbeid preget av mistillit, lover det ikke godt for legene om dette skulle bli normen i hele sektoren.

Det vi trenger i helsesektoren er et bedre samarbeidsklima. Det er ingen tvil om at arbeidsgiverne har rett i at de, og oss pasienter og skattebetalere, har behov for mer fleksibilitet. Heller ikke legene har optimale vaktordninger. Arbeidstidsutvalget var da også klar på at rigide fagforeninger står i veien for arbeidsgivers spillerom til å gjøre situasjonen bedre for den enkelte arbeidstaker.

Men uten at arbeidsgiver gir troverdige signaler om at de har arbeidstakernes ve og vel i tankene, vil legene stå unødig hardt på bakbeina. Det taper alle på. Legeforeningen advarer mot at Spekter vil rasere den norske modellen. Det kan dessverre se ut til at den er rasert allerede.

fra onecall

Det er kanskje ikke noe tema på den globale agendaen som er mer utsatt for manipulasjon fra demagoger, enn flyktninger og migranter. «Oss» mot «dem» er en tidløs, men uansvarlig, retorikk, som er blitt brukt opp gjennom historien for å skjule vår felles menneskelighet, av de med farlige egoistiske interesser.

Forskjellen er at nå forflytter folk seg rundt mye mer enn før, og i en tid der historier sprer seg med enorm hastighet, ser vi fremmedfrykt i stigende grad, og dette får altfor ofte utbrudd i vold.

Denne ukens FN-toppmøte om flyktninger og migranter representerte et gjennombrudd på et bristepunkt.

Med så mange skingrende stemmer som dominerer debatten, responderer regjeringer over hele verden med avmålte toner som kan gi virkelige resultater hvis løfter blir overholdt.

Toppmøtet markerte den første samlingen noensinne av toppledere for å diskutere flyktninger og migranter. Det vil bli vedtatt en banebrytende konsensusavtale: New York-erklæringen. Passende nok hedrer dokumentet en by som er verdenskjent for sitt pulserende mangfold, symbolisert av Frihetsgudinnen, som står høyt på havnen i New York.

Men det viktigste er at erklæringen setter en prinsipiell og pragmatisk tilnærming til å møte utfordringene fra masseforflytning av mennesker, mens vi samtidig opprettholder våre mest verdsatte verdier.

Det står mye på spill. Det er 244 millioner migranter i verden. Mer enn 65 millioner er nå tvungne fordrevne. Halvparten av dem er barn. Flyktninger som flykter for livet møter for ofte alvorlige farer på deres ferd mot sikkerhet. Når de ankommer blir mange utsatt for diskriminering, og til og med forvaring.

De møter vanskeligheter i en mobil verden, og reiser ofte langt i sin søken etter trygghet og stabilitet. Men lovlige reiseruter er knappe, og hensynsløse menneskesmuglere utnytter dette, og krever store summer for en risikofylt sjanse til å flykte.

Kriger varer lengre og flyktninger finner det stadig vanskeligere å returnere hjem. Tiden man er fordrevet strekker seg i noen tilfeller over flere generasjoner. I motsetning til dominerende oppfatninger, er den store majoriteten av flyktninger ikke i rike land; 86 prosent er i den tredje verden.

Og de fattige landene som er vertsland for store antall flyktninger får ikke i nærheten av nok hjelp. I fjor, på tross av FNs humanitære appeller, mottok de bare så vidt over halvparten av de midlene som ble søkt.

Bosettingsmuligheter er også bare en fraksjon av hva de burde være. Nesten en million mennesker ble identifisert til at de trengte å bosettes i 2015, men bare litt over 100 000 ble bosatt.

Utfordringene er enorme – men vi burde ikke glemme fordelene. Med den riktige tilnærmingen kan flyktninger og migranter bringe fordeler, både til sine vertsland og sine opprinnelsesland. Dette veldokumenterte positive aspektet burde ikke bli borte i debatten.

New York-erklæringen bør sees i en bredere sammenheng med nye og ambisiøse internasjonale forsøk for å forbedre leveforholdene der folk bor, så de ikke blir tvunget til å flykte. Sentralt i dette er 2030-agendaen for bærekraftig utvikling, vår globale plan for fred og velstand på en sunn planet. Vi presser også på for å forhindre og løse konflikter – og for å bevare freden når lyden fra våpnene stilner.

Toppmøtet inneholdt vitnesbyrd fra dem som blir direkte berørt. Det var spesielt å møte igjen en ekstraordinær ung kvinne jeg møtte for første gang for en måned siden under De olympiske lekene i Rio.

Yusra Mardini er syrisk – men hun konkurrerte for det nye flyktninglaget for atleter som, i likhet med millioner av andre mennesker over hele verden, er blitt fordrevet fra sine hjemland.

Før hun svømte i konkurranser, var Yusra i et kappløp for å redde liv.

I fjor forlot hun Syria i en overfylt båt. Når motoren døde, hoppet hun ut i Egeerhavet og begynte å dytte fartøyet, sammen med et par andre svømmere blant gruppen. Det tok tre knallharde timer å nå land. De ankom utmattet – men de hadde bevist styrken som ligger i menneskelig solidaritet ved å føre alle om bord i sikkerhet.

Menneskeheten er i samme båt. Å fremme frykt, legge skyld på «de andre» eller å gjøre minoriteter til syndebukk, vil bare øke farene for oss alle.

Kloke ledere forstår at vi i stedet burde forsøke å redde alle, optimalisere bidragene fra alle, og styre vårt felles skip til vår felles destinasjon: en fremtid med muligheter og verdighet for alle.

fra onecall

«Biler med forbrenningsmotor vil ikke bli produsert etter 2025, sier en amerikansk guru til Teknisk Ukeblad. Elbiler med lang rekkevidde er snart så billige at de tar over. Dessuten vil Uber, bildeling og førerløse biler gjøre bileierskap til historie: «Å eie en bil kommer om 15 år til å bli som å eie en hest i dag.»

Dette er overoptimisme, i en verden der det knapt finns strømnett til å lade en svær elbilpark. Men også logikken halter. Blir elbiler billigere, vil flere kjøpe dem. Hvis selvgående blir vil rulle og gå 60-80 prosent av tiden, vil denne utnyttelsen også senke prisene og øke salget av transporttjenester – med bil. Dermed kan framtiden like gjerne bli flere “hester” – i ustanselig aktivitet.

Høres det forlokkende ut? Hester passer best på landet. Det gjør biler også. I bysentrum gjør føtter og sykler (herunder transportsykler) en bedre jobb. Selv om biler går på strøm, og av seg selv, skaper de støy, skader, slitasje, svevestøv og fedme. De krever plass og hindrer andres framkommelighet. Alle biler i er veien. For hverandre, for myke trafikanter. Og for alle som ønsker et trygt, levende, menneskevennlig bymiljø.

Er biler i veien? Hørt sånt! Bilen får oss av sted. Bilen gir frihet. Bilen er en nødvendighet, bare spør barnefamiliene. Fotgjengere og syklister, derimot, er i veien. Ja, nettopp. «»Tut, tut,» sier onkels bil. Bilismen er ikke bare en enorm, samfunnsmessig realitet, men en ideologi. Og ideologier skjenker selvfølgelighet til tvilsomme ting. Skal vi minske biltettheten, må vi utfordre et tenkesett som har preget to generasjoner vokst opp under demokratiseringen av den private firhjulingen.

Derfor så synd at en av årets viktigste artikler forsvant i sommervarmen – «La inntauingen begynne» av Ulrik Eriksen, frilansskribent og kritiker i Morgenbladet. (Artikkelen er tilgjengelig på samtiden.no og i kronikkversjon i Aftenposten.) Det som burde blitt en omfattende, selvransakende debatt som angår alle urbane nordmenn, ble et innslag på Dagsnytt 18. Ellers var det stille som en Tesla.

Eriksen viser hvordan bilens hegemoni er blitt prentet inn i oss. Hvordan vi fortsatt anser bilen – selv under «det grønne skiftet» – anses som en del av løsningen. Bilbransjen, trafikksikkerhetsinteresser, helseorganisjoner og miljøbevegelsen har på magisk vis gjort bilens problemer til argument for å selge enda flere. Men bedre sikkerhet, mindre støy, lavere utslipp, nulltslipp, selvkjøring – alt er behandling av symptomer, mens pasienten er blitt stadig sykere:

Mellom 1984 og 2014 sank andelen daglige reiser til fots eller på sykkel med 26 prosent, bilbruken økte tilsvarende. Biltrafikken inn til Oslo økte med to prosent i 2015, største årlig økning i dette årtusen. Norge har den fjerde største biltettheten i Europa, og ligger på topp 10 i verden. Antall elbiler er økt med 60 000 siden 2010. I samme periode kjøpte vi 240 000 nye bensin- og dieselbiler. Og bilene blir større og tyngre, gjennomsnittsvekten har økt med 30 prosent de siste 20 årene. Det bidrar til utslipp av helsefarlige partikler på grunn av større slitasje på bremseklosser, dekk og asfalt. Elbiler er i snitt 24 prosent tyngre enn vanlige biler.

Alle politikere snakker om å begrense bilbruk, satse kollektivt og bygge sykkelveier. Byrådet i Oslo vil ha et bilfritt sentrum innen 2019. Men de gir folk insentiver til å kjøpe flere biler og kjøre mer med sin elbilpolitikk. Tøffe prioriteringer og ubehagelige tiltak unngås, som ellers i miljøpolitikken. Hva skulle man så ha gjort?

Man kunne sagt at bilen har en plass i byen, men ikke bør ha en dominerende plass. Man kunne sagt at de 20 000 bilene som passerer Kirkeveien hvert døgn skal reduseres til 10 000. Og begynt med å fjerne de 500 gratis p-plassene ved NRK. Hvilket signal sender en arbeidsgiver med dette tilbudet, når buss, trikk og bane er umiddelbart tilgjengelig?

Ved et annet kollektivknutepunkt, på Skøyen, et av Oslo mest attraktive næringsområder, er 15 prosent av arealet viet parkering. Som om noen hadde skuet ut over 80000 kvadratmeter, tilsvarende tomten til tre operahus, og sagt: Her skal vi ikke ha noen produktivitet og innovasjon. Her skal våre ansatte plassere hver sine 2,2 tonn med stål, gummi og glass. (Fossilbilen Porsche Cayenne Turbo S ble 179 000 kroner billigere på siste statsbudsjett.)

BEBOERPARKERING vil hjelpe, men parkeringnormen sier at alle større nye leiligheter i Oslo ha en parkeringsplass. Småhus utenfor Ring 2 skal ha to! Her skal de stå, fars Tesla og mors e-Golf. Velsignet av stat, kommune og klimalobbyistene. Zero jobber aktivt for å fremme bilismen, bare kjerrene går på hydrogen. Fredric Hauge i Bellona stilte ut sin nye Tesla Model X under Arendalsuka. Med falkevingedørene åpne. Ren bilreklame. Som om et bilkonsum i verdenstoppen ikke skader miljø og mennesker i Norge, bare vi slipper CO2-en.

Men hva skriver grønn skattekommisjon? “Å subsidiere bruk av elbiler er et lite målrettet virkemiddel i klimapolitikken siden det også bidrar til kø, støy, lokale utslipp, ulykker og veislitasje.” Disse “marginale eksterne utgiftene” som bilistene påfører samfunnet, er mye høyere enn avgiftene de betaler. Derfor foreslo kommisjonen å gjøre bilbruk dyrere, basert på antall kjørte kilometer, samt hvor og når kjøringen finner sted. Et glimrende forslag. Som Siv Jensen syntes var “krevende”. Siden har vi ikke hørt noe.

fra onecall

Minst fire personer er drept i en pågående skyteepisode ved et kjøpesenter i Burlington, like nord for Seattle, melder flere amerikanske medier.

Politiet i Washington meldte på Twitter fredag kveld om skyting på kjøpesenteret Cascade Mall i Burlington, som ligger en time nord for Seattle i delstaten Washington. Ifølge AP bekrefter myndighetene nå at fire personer er skutt og drept.

Politiet er på jakt etter minst en gjerningsmannen, som de beskriver som en latinamerikansk mann kledd i grått. Mannen skal ha forlatt kjøpesenteret, men politiet leter gjennom butikkene.

(Dagbladet/NTB)

fra onecall

(Dagbladet): Fredag ble to menn frikjent for drap og alvorlig seksuelt overgrep på 15 år gamle Scarlett Keeling i 2008, skriver CNN.

Hun ble funnet død på en strand i Goa, forslått og delvis påkledd. Innledningsvis sa politiet at 15-åringen hadde druknet etter å ha tatt narkotika.

Ny obduksjon

Det fant ikke Scarletts mor, Fiona McKeown seg i. Hun forlangte at det ble gjennomført en ny obduksjon. Og ganske riktig: Den viste at Scarlett hadde blitt seksuelt misbrukt før hun døde.

Det føderale politiet sa også at 15-åringen hadde blitt dopet ned med kokain, ecstasy og alkohol, før hun ble forlatt bevisstløs på standen.

Da resultatet av den nye obduksjonen ble kjent ble det lokale politiet anklaget for å ha forsøkt å dekke over drapet.

- Dette er et klart drap som har gått ut over alle proporsjoner fordi politiet har forsøkt å dekke over det, sa Goas turistminister, Fracisco X. Pacheo.

Indiske medier antydet at det ble gjort for å beskytte turistindustrien i området.

- Sviktet av systemet

En da 29 år gammel mann, en av dem som ble frifunnet fredag, ble allerede da arrestert for drapet.

McKeown har i de åtte årene som har gått siden drapet kjempet for å finne ut hva som skjedde med Scarlett.

Etter fredagens frifinnelse sier McKeown at hun er «helt knust».

- Jeg føler meg sviktet av systemet. Jeg har ingen tro på det lenger, sier hun til CNN.

De to mennene som fredag ble frikjent ble sett sammen med Scarlett på en bar kvelden hun døde, ifølge nyhetsbyrået AP. De har hele tiden benektet å ha forårsaket hennes død.

15-åringen var i India på ferie med familien da hun ble drept.

- Knust hjerte

Den indiske staten Goas øverste folkevalgte, Laxmikant Parsekar, gir også uttrykk for at han er skuffet.

- Dette har knust mitt hjerte også, sier han, og la til at han håper saken blir anket.

- Hvordan kan jeg anke? Jeg kan ikke anke. Jeg er en turist her, sier Scarletts mor.

Noe hun har rett i. Det er Indias Central Bureau of Investigation (CBI), som kan anke avgjørelsen.

- Selv om CBI bestemmer seg for å ta saken til høyesterett, så vil vi trolig måtte vente i nye åtte år før vi får en avgjørelse, sier McKeowns advokat, Vikram Verma.

Saken kom opp for retten i 2010. Det tok altså seks år før det notorisk trege indiske rettssystemet klarte å felle frifinnelsesdommen.

Hvorvidt dommen blir anket, er ikke kjent.

fra onecall

(Dagbladet): Rundt klokka 01 natt til lørdag fikk politiet melding om at det var slåsskamp mellom ti personer på Sofienberg i Oslo.

- Vi fikk melding om at det var mange som skulle gå på en person, forteller operasjonsleder Rune Ullsand ved Oslo politidistrikt til Dagbladet.

Patruljene kom raskt til stedet og utfordringen ble da å få kontroll på personer som løp i «alle retninger».

- Vi har ikke funnet noen som er skadet, så akkurat nå virker det ikke som noe alvorlig, forteller Ullsand.

Saken oppdateres