Publisert 1. jun 2015 09:36
FOR ET PAR UKER SIDEN var det plutselig maktpåliggende for mange å få rede på om Stefan Heggelund, ektemannen til Hadia Tajik, hadde konvertert til islam eller ikke. Ikke spør meg hvorfor dette skulle være så viktig å få svar på, men slik var det nå iallfall. Kampanjen ble ledet av den umiskjennelige Hege Storhaug i Human Rights Service.
Til slutt var trykket slik at Stefan Heggelund, den kvikke og litt gutteaktige Høyre-mannen, så seg nødt til å erklære, for alle og enhver, at han ikke hadde konvertert. Litt av en nyhet, hva?
Underveis i det påfølgende ordskiftet dukket hele tiden den samme påstanden opp. «Religion er en privatsak», het det, igjen og igjen, som et trylleformular. Både som uttalt og uuttalt premiss var debatten gjennomsyret av denne påstanden: At religion er noe som hører til innenfor husets fire vegger.
Implikasjonen var at verken Hadja eller Stefan skyldte å redegjøre for sin religiøsitet. For disse tildragelsene var et privat anliggende. Litt som å gjøre sitt fornødne — ikke noe man sjenerer offentligheten med.
Men er det riktig? Er det virkelig slik at religion er en privatsak? Det korte svaret på det er: Nei, selvfølgelig ikke. Som også Hadia Tajik sa, da hun mottok Stålsettutvalgets innstilling om det livssynsåpne samfunn i 2013: «Religion er ikke en privatsak».
At denne presiseringen i det hele tatt var nødvendig, røper en hel del om det moderne, skandinaviske åndsklimaet. For det er jo egentlig helt opplagt: Ditt blikk på verden, hvilke fortolkningsnøkler du benytter deg av, og hvilke ritualer og språkressurser du trekker veksel på — er ikke noe du kan legge igjen ved inngangsdøra til offentligheten.
Hvor ubestemmelig denne sekkebetegnelsen «religion» enn er, så er iallfall noe sikkert: Det ikke en slags hatt du tar av eller på idet du passerer stumtjeneren i vindfanget.
Slik heller ikke politikk («det som angår byen») er en privatsak. Hva du stemte er riktignok hemmelig, men det er ikke for å verne om privatlivets fred. Begrunnelsen for hemmelig valg ligger høyere opp, på samfunnsnivå. Det politiske mennesket blir til i dette spennet: mellom bolig, torg og samfunnshus; mellom det offentlige og det private. Det private er politisk er privat er politisk.
På samme måte som homofile, bifile, heterofile eller hva det skulle være, heller ikke kan legge igjen legningen sin hjemme. Identitet skapes i et større rom; den har også en offentlig dimensjon.
Denne evinnelige gnålingen om at «religion er en privatsak» kan slik minne om disse som uttaler at «folk skal vær så god å få gjøre som de vil på kammerset, men hold denne homoparaden unna barna mine». Berøringsangsten er den samme. Og uvitenheten.
Til grunn ligger forestillingen om en «sekulær» og «nøytral» offentlighet der kun «rasjonelle» og «vitenskapelige» argumenter skal ha forrang. Som om disse fyndordene i seg selv var «nøytrale» og hevet over sine historisk-kulturelle betingelser.
Habermas, den store offentlighetsteoretikeren, og for øvrig ateist, ville slått seg til pannen. Å legge opp til et sekulært ordskifte innebærer ikke å forvise religiøse resonnementer tilbake til det «private»; tvert om, det betyr at alle — uavhengig av livssyn — skal få komme til orde.
Det er nemlig en berikelse, skriver Habermas, ikke et problem, når ulike verdisyn legger vinn på seg og formulerer seg på et vis som gjør at ulike ideologier kan støte mot hverandre.
En slik grunnholdning vil være i det liberale samfunnets egen interesse, skriver han. For slik beredes grunnen for en «høvisk, pragmatisk sameksistens». Det er dette som er sekularisme. Et uenighetsfellesskap under en liberal, livssynsåpen paraply.
Når alt dette er sagt, så har jo religion også en privat side. Kanskje kan Kristelig Folkeparti illustrere distinksjonen. Religion er en privatsak i den forstand at ingen i Krf skylder å stå frem med sine innerste håp og lengsler. Partimedlemmenes religiøsitet er sånn sett av privat karakter.
Like fullt er KrF-ere i sin fulle rett til å trekke veksel på sine kristne verdier og ressurser når de utformer sin politikk. I denne sammenhengen er altså religion ikke et privat anliggende, men noe som er og brynes i den offentlige sfære.
Og hurra for det, ville kanskje Habermas sagt. Selv om han neppe ville funnet på å stemme på KrF.
(Deler av teksten er tidligere lest opp i Salongen, NRK P2.)