NORGE MØTER NEDERLAND, Irland, Slovakia og Nord-Irland på veien til VM i Frankrike 2019. Dit skal vi. At Norge kvinner A kvalifiserer seg til EM og VM er mer en formalitet enn noe annet. Det holder å nevne kvalifiseringen til sommerens EM-sluttspill i Nederland. Der Norge vant sju av åtte kamper, tapte to av 24 poeng, scoret 27 mål og slapp inn to (mot Østerrike på Ullevaal, 2-2). Hvilket betyr at kvalifiseringsprestasjonen nedgraderes og sluttspillforventningene oppjusteres hva fotballjentene angår.
Det er ikke nok å kvalifisere seg til sluttspill.
Man skal helst vinne medaljer.
NORSKE JENTER ER gode til å spille fotball, noen av dem veldig gode også. Blant de beste i verden, faktisk. Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen er to av dem. Og bare der – fordi to av verdens beste kvinnelige fotballspillere de facto spiller for rødt, hvitt og blått – er Norge et lag med iboende kvaliteter og et stort potensial.
Hadde Serieforeningen For Kvinnefotball valgt og prioritert annerledes er min overbevisning at vi kunne vært enda bedre enn det.
DET ER VANSKELIG å få en reell debatt rundt kvinnenes toppfotball i Norge. Til det er temaet for sårt og ømtålig. Det er mest enten eller, oss eller dem og for eller imot. Er man (konstruktivt) kritisk, som denne kommentatoren har prøvd å være, blir man automatisk stigmatisert som motstander, kvinnefotball-fiendtlig, manne-mann, you name it. Og det handler alltid om penger og fordeling av midler, alltid, der argumentene som går igjen er at gutta får alt.
Som om det ikke er noen forskjell.
Som om fellesnevneren fotball er det eneste parameteret markedet bryr seg om.
TIL GJENTAGENDE ORIENTERING: Eliteserien og OBOS-ligaen ble i fjor høst solgt for 2,4 milliarder kroner over seks år, der 75 prosent av pengene går til interesseorganisasjonen Norsk Toppfotball (herrer). Toppserien har fortsatt ingen slik medieavtale. Og da er det ikke rart at LSK Kvinners tingforslag om overføringer på 50 millioner kroner til klubbene i Toppserien og 1. divisjon for 2017, der 45 av millionene skulle fordeles på toppserieklubbene, ble avvist på sin egen urimelighet, eller at Arna Bjørnars mer beskjedne forslag om en budsjettøkning på 6,8 millioner kroner falt med 61 mot 87 stemmer.
DET ER 110 000 fotballspillende jenter og kvinner i Norge. Bredden tallet representerer er noe av det beste vi har i norsk idrett. Selv i verdenssammenheng er denne bredden helt unik. Men i toppen er ikke VM- OL- og EM-vinner Norge like unike som vi en gang var. Da blir det feil, slik det også ble foreslått på fotballtinget i mars, å ta 1,9 millioner kroner fra alderbestemte landslag og overføre dem til klubbene.
DET ER LANDSLAGET kvinner A som kan få over en million nordmenn til å se kvinnefotball på TV om de blir konkurransedyktige i internasjonale sluttspill. Toppserien har sine lokalmiljøer, familier og vennekretser. Dessverre.
Det er i min bok spill mot ett mål og forteller hva kvinnefotballen må satse på.
NORGE KAN BLI en VM-vinner igjen (vant det første mesterskapet i 1995) om vi prioriterer riktig og reduserer Toppserien fra tolv til åtte lag. Det er ingen menneskerett å spille på det øverste nivået i fotball. Begrepet toppfotball, og det gjelder for gutta også, bør handle om kvalitet, ikke kvantitet. Ønsker vi å leve opp til målsettingene må vi ta grep som muliggjør dem. Vi er ikke gode nok til pose og sekk. Vi fyller knapt det ene. Og derfor er det viktig at NFFs hovedsatsing på kvinnefotball, og den er reell nå, det brukes gode midler, rettes inn mot landslagene og de beste spillerne, ikke mot klubbene.
110 000 fotballjenter trenger et lokomotiv.
Bare et landslag som gjør mer enn å kvalifisere seg til sluttspill – et landslag med stjerner ut over Ada og Caro – kan være det.