Politiske motstandere fra høyresiden beskylder Senterpartiet for å være et reaksjonært parti. Et parti som ikke ser reformbehovene som samfunnsutviklingen krever. Argumentasjonen har som formål å skjule de egentlige politiske motivene og dermed brukes denne type retoriske stikkpiller, som vi ser mer og mer av i den politiske debatten.
De tydeligste eksemplene er regjeringens hektiske råkjør for en kommunereform og politireform. Regjeringspartiene ønsker å fremstå som reformvennlige som av hensyn til befolkningen skal gi bedre tjenester. Reformer som retorisk begrep signaliserer noe positivt, som alle bør være enige i. Men hvorfor er da motstanden så stor? Det kan ha flere årsaker. En årsak er at den politiske ideologien holdes skjult. En annen årsak er at argumentasjonen for reformene er svært tynn, fordi den benekter faktiske konsekvenser.
Da kommunereformen ble lansert var begrunnelsen og motivet «å skape robuste kommuner». Da ingen helt forsto hva det innebar, endret regjeringen taktikk og retorikk ved å hevde at reformen ville gi bedre velferdstjenester og styrket lokaldemokrati. Men mange begynte å stille spørsmålene hvorfor? Og hvordan? Flere undersøkelser viser jo at dette ikke er tilfelle. Befolkningen i mindre kommuner er mer fornøyd med velferdstjenestene enn i store kommuner. Og misnøyen stiger jo større kommunen blir. Regjeringens argumentasjon oppleves lite troverdig. Dessuten viser erfaringer fra tilsvarende reform i Danmark at sentraliseringen har ført til nedleggelse av en rekke skoler, biblioteker og barnehager, dårligere tjenester og redusert lokaldemokratisk deltakelse og innflytelse. I tillegg viser undersøkelse at byråkratiseringen økte med opprettelse av tusenvis av nye stillinger.
Hvordan kan man være blind for slike realiteter, og samtidig hevde det motsatte, spør kritikerne. Min ærbødige antagelse er at høyresiden har helt andre motiver bak sin reformiver. Ser man nærmere på regjeringserklæringen og regjeringspartienes programmer handler ikke dette om å styrke velferden, men om å skape størst mulige enheter som gir bedre markedsmuligheter for det private næringslivet. Regjeringen sier i sin erklæring at det ikke er forskjell på offentlig tjenesteyting og det private næringslivets produksjon av forbruksvarer. Og Høyre har i sitt partiprogram vedtatt at alle offentlige tjenester skal kunne utføres av private bedrifter – finansiert av fellesskapet – dvs. skattepenger.
For både Erna Solberg og Siv Jensen har i klartekst uttalt at velferdsmodellen skal nedlegges. Velferden gjør folk avhengig av den og velferdsmodellen står i veien for sunn fornuft. Offentlige utgifter må reduseres. Velferdsoppgavene må derfor utføres av det private næringslivet, som fører til verdiskaping, effektivisering og lønnsomhet. Bunnlinjen er det nye velferdsidealet. Denne markedsliberalistiske tankegangen har preget Norge de siste år.
Dette betyr ikke annet enn en demontering av vår velferdsmodell, som med sitt verdigrunnlag basert på felleskap og solidaritet er blitt et internasjonalt begrep, og som har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i.
Politireformen faller også inn i dette mønsteret med en voldsom sentralisering, byråkratisering, og med nedleggelse av en rekke lensmannskontorer «for å skape et bedre nærpoliti». Også denne argumentasjonen har folk vanskelig for å forstå. Hvordan kan et ambulant, rullende politi drive forebyggende kriminalitetsarbeid i et lokalsamfunn uten lensmannskontor? Og hvorfor gjør vi dette når både Sverige og Danmark, som har gjennomført en slik reform, advarer oss mot å gjøre det samme?
Og det er her Senterpartiet kommer inn som det partiet som klarest har markert sin motstand mot reformene, simpelthen fordi de strider mot sunn fornuft og erfaringsbasert kunnskap. Vi må utvikle vår velferdsmodell, men ikke miste den slik regjeringen legger opp til. Senterpartiet har også markert seg mot den markedsliberalistiske tankegangen. Et av de mest groteske utslagene av en slik politikk er barnevernsbarn som settes ut på anbud, hvor prislappen blir viktigere enn barnets utvikling. Partiets landsmøte vedtok nylig å programfeste «å avslutte konkurranseutsetting og anbud i barnevernsektoren». Partiet har også et annet viktig velferdspolitisk standpunkt, som handler om nærhet. Ytelser og service må skje der folk bor.
Dette er ikke reaksjonært, men handler om å bevare det gode i vår velferdsmodell som det har tatt mange tiår å bygge opp, men som det er lett å rive ned. Når partiene er ferdig med sine landsmøter vil vi se hvilken velferdsprofil de vil legge seg på. Da håper jeg at dette også blir et sentralt valgkamptema.
Spaltist