Archive for March 14th, 2017

Her kommer våren!

(Dagbladet): Selv om vi snart er i midten av mars – årets første vårmåned – har varmen latt vente på seg.

Inntil nå – i alle fall Østafjells.

Tirsdag mellom klokka 12 til 15 ble det målt 12, 8 grader i Sigdal i Buskerud, og i Arendal var temperaturen på 11,6.

Mildvær

- Det vil bli mildvær i hele landet de neste dagene, men det er mer vårlig Østafjells enn det har vært tidligere. I resten av landet er det ganske dårlig nå, sier Eldbjørg Moxnes, vakthavende meteorolog ved Meteorologisk Institutt, til Dagbladet.

Været vil altså være best på Østlandet, siden landsdelen ligger i le for vinden og nedbøren som herjer på fjellet og i resten av landet.

Meteorologisk institutt har sendt ut OBS-varsel om sterk vind i Møre og Romsdal og Trøndelag tirsdag og natt til onsdag. De varsler også om vanskelige kjøreforhold på fjellet i Sør-Norge.

Tirsdag ettermiddag var det kolonnekjøring på flere fjelloverganger, blant annet over Hemsedalsfjellet, Strynefjellet og Haukelifjell.

Vil du se mer detaljerte prognoser? Klikk her.

0 grader i Finnmark

Selv om vinden byr opp til storm flere steder, vil det bli mildvær i hele landet. Det er i hvert fall ett vårtegn.

- I Finnmark i morgen vil det blir rolige vindforhold først på dagen, men øker på kvelden til sterk kuling i vestlig retning og litt snø i perioder. Temperaturen vil ligge rundt 0 grader, og det er mildere enn det har vært tidligere, sier Moxnes.

Troms og Nordland vil i morgen få en del vind og bygevær utover dagen. Dette fortsetter utover torsdag. I lavtliggende strøk vil nedbør komme som sludd og regn.

Også i Trøndelag og i Møre og Romsdal er det ventet vind og nedbør i form av regn og sludd de nærmeste dagene – altså fram mot helga.

Værvinner

Vestlandet sør for Stadt vil få vind først på dagen i morgen, men som vil roe seg.

- Ut på dagen i morgen er det ikke så aller verst, før det kommer lavtrykk og som gir vindøkning på torsdag, sier vakthavende meteorolog Eldbjørg Moxnes, og legger til at også her vil det komme nedbør.

Men værvinneren fram til helga, og trolig resten av uka, er altså Sørlandet og Østlandet.

- I morgen, onsdag, vil det bli bra vær. Vest for Sørlandet kan det komme inn byger og det vil bli stiv kuling. Ellers er det ganske fint Østafjells med høye temperaturer, sier Moxnes.

Torsdag vil det imidlertid bli mer skyer og kanskje noe nedbør. De høye temperaturene vil vare fram til helga. I helga er det ventet at temperaturene vil ligge rundt 5 grader Østafjells med minusgrader på natta, hvis det blir klarvær.

Tuesday, March 14th, 2017 Bil No Comments

Folk lurer på hvordan Bjørgen hadde gjort det i herreklassen. Dette er svaret

(Dagbladet): Etter en forsesong preget av belastningsskader hvor Marit Bjørgens comeback ble utsatt og utsatt etter svangerskapet, presterte Rognes-jenta uvanlig ustabilt før jul. Men etter at hun la inn en solid treningsperiode da rivalene knivet i Tour de Ski, har Bjørgen vært i en egen klasse.

Etter jul har hun kanskje vært mer suveren enn noensinne. I VM i Lahti vant hun fire VM-gull, og på tremila i Holmenkollen stakk hun ifra konkurrentene nesten før rennet var i gang. Den overlegne seieren minnet mye om måten Therese Johaug vant på i Holmenkollen i fjor.

I fjor hadde svenske Expressen en stor avstemning hvor de spurte om Johaug burde konkurrere mot herrene i stedet for mot kvinnene. 44 prosent svarte ja på at Johaug burde få prøve seg mot det motsatte kjønn, i kjølvannet av utklassingsseieren på tremila i Holmenkollen i fjor.

Da Marit Bjørgen kopierte bragden og vant nesten like suverent på søndagens tremil samme sted, dukket spørsmålet opp på nytt i sosiale medier: Hvordan hadde egentlig Bjørgen gjort det om hun fikk prøve seg i herreklassen?


VANT IGJEN: Bortsett fra sprint vinner Marit Bjørgen alt hun stiller opp i for tiden. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Vis mer

Fra før vet vi at Johaug i rene motbakker – enten motbakkeløp eller i selve monsterbakken i Val di Fiemme – plasserer seg i det øvre sjiktet i herreklassen. I Alpe Cermis-bakken i fjor slo hun Didrik Tønseth med 20 sekunder på en tung dag for Tønseth.

Nærmest i motbakker

Johaug var samtidig bare drøye 20 sekunder bak Petter Northug og Aleksej Poltoranin, som kjempet om topplasseringer i sammendraget. Opp til Sundby var det 1.30 minutter i bakken, som Johaug brukte 18.49 minutter på å bestige. I år var Heidi Weng drøye to minutter bak Sundby i den samme kraftanstrengelsen.

Forskjellen er imidlertid enorm på rene oppoverbakker, hvor det er en fordel å være lett, og på å gå i kuperte løyper, hvor herrenes muskelkraft er en betydelig større fordel. Derfor hadde Bjørgen, naturligvis, vært sjanseløs mot herrene i en kupert løype som i Holmenkollen:

Søndag vant Rognes-jenta tremila på tiden 1.22.59. Da Martin Johnsrud Sundby passerte 30 kilometer på lørdag, viste klokka 1.13.50. Sist av herrene var Thomas Hjalmar Westgård, som er norsk, men konkurrerer for Irland, med tiden 1.23.29. Canadieren Russell Kennedy var nest sist i herreklassen og passerte to sekunder foran Bjørgen, på tiden 1.22.57.

Kampen om å unngå sisteplassen

Men da hadde altså Westgård og Kennedy to mil igjen, der Bjørgen gikk jublende i mål. Etter 50 kilometer vant Sundby på 2.02.59, mens Kennedy havnet sist 20 minutter bak med tiden 2.23.16. Av profilerte langrennsløpere ble nr. 4 på VM-femmila, Andrew Musgrave, slått med 14 minutter totalt av Sundby.

I regnestykket må det naturligvis tas nødvendige forbehold om at forholdene kan variere stort fra dag til dag. Sundbys vinnertid i år var seks minutter raskere enn i fjor. Bjørgens vinnertid i år var knappe tre minutter raskere enn det Johaug vant på i fjor.

Men uansett hvordan man vrir og vender på det: Selv om Bjørgen ledet komfortabelt og ikke gikk maksimalt inn mot mål, er det urealistisk å tro at hun kunne ha slått noen av herrene i verdenscupen.

Johaug vs Bjørgen

Mange lurer på hvordan duellen mellom Johaug og Bjørgen vil bli neste år, hvis førstnevnte unngår forlengelse av straffen etter CAS-høringen. På tremila i Holmenkollen i fjor var 28-åringen fra Dalsbygda hele 3.46 minutter foran toer Ingvild Flugstad Østberg, mens Bjørgen triumferte 2.05 minutter foran Krista Pärmäkoski på søndag.

I fjor vant Johaug på tiden 1.24.55. Da Martin Johnsrud Sundby og tetgruppa passerte 30 kilometer, var ledertiden 1.17.36. Johaug var altså flere minutter nærmere Sundby etter tre mil enn det Bjørgen var i samme løype i år. Mulige variasjoner i forholdene gjør imidlertid dette svært vanskelig å sammenligne.

Tidenes største seiersmargin på Kollen-femmila på herresiden er for øvrig 5.22 minutter. Det skjedde under helt andre forutsetninger da Thomas Magnusson vant i 1977 foran Ivar Formo. Johaug var lenge i rute til å tukte denne rekorden i fjor, men tapte litt på de siste kilometerne da Flugstad Østberg rykket fra forfølgergruppa.

Bjørgen forbereder seg nå til å gå verdenscupavslutningen i Quebec. Neste sesong er det OL i Pyeongchang. Da kan Rognes-jenta passere Ole Einar Bjørndalen og bli tidenes mestvinnende olympier – uavhengig av kjønn.

Tuesday, March 14th, 2017 Bil No Comments

Smakstest av pasta med grønnsaker, bønner og linser i: Her kunne vi latt oss lure

Det er mer enn et år siden Toro lanserte de første ferske pastaene med grønnsaker på det norske markedet.

Toro er fortsatt den eneste produsenten av fersk pasta med grønnsaker, men siden har det kommet mange nye pastaer der durumhvetemelet er byttet helt, eller delvis, ut med ulike kombinasjoner av grønnsaker, linser og belgfrukter.

Nytt av året, fra det første store dagligvareslippet i februar, er GoGreens serie med økologisk pasta på en blanding av linser, rismel og frø som quinoa og teff – og jommen ble det ikke fulltreffer.

GoGreens Penne med røde linser, bokhvete og teff er best i vår test av pasta med grønnsaker og belgfrukter.

Seks grunner til å elske linser.


SVART SPAGHETTI: Den beste svarte spaghettien (bildet) kom fra A la eco, men smaksdommerne Jostein Medhus (til venstre) og Andreas Ingul synes likevel det minnet mer om soba-nudler enn spaghetti.
Vis mer

I andre enden av skalaen finner vi rene soyabønnepastaer. «A la eco» står for testens to jumboplasser, men ikke la deg skremme helt bort fra merket, deres sorte bønner-spaghetti var best av de to svarte pastaene vi smakte på.

Slik testet vi

Vi har sett på utseende, duft, konsistens – og ikke minst smak. Testen er gjennomført som blindtest – som i at testpanelet ikke har sett emballasjen og visst hvilke produkter de har smakt på.

Vi har tatt med informasjon om hvor mye alternative ingredienser pastaen inneholder, men dette er ikke en faktor i testen.


PASTA PÅ REKKE OG RAD: (Bak, fra venstre):  Änglamark fettuccine med soyabønner, A la eco spaghetti med sorte bønne, Sopps fusilli med hvite bønner, Jardin Bio spaghetti med tomat, GoGreen penne med linser; (midten, fra venstre): A la eco fettuccine med soyabønner, Jardin Bio fusilli med gule erter, Toro fersk pasta med rotgrønnsaker, GoGreen fusilli med grønne erter, Jardin Bio fusilli med røde linser; (foran, fra venstre): Toro fersk pasta med brokkoli og erter, A la eco fettuccine med soyablnner, Änglamark spaghetti med svarte soyabønner og Toro fersk pasta med gulrot. (Klikk på bildet for stor versjon)
Vis mer

Grønnsakspastaen er tilberedt i pastakokeren til Tekethopa restaurant etter anvisning på pakken.

All pastaen ble kjøpt inn i uke 7 og 8, vi tar forbehold om endringer i pris.

A la eco – Fettuccine soyabønner

200 gram 21,90 Coop (109,50 kr/kg)

Inneholder 100 % grønne soyabønner

Testens tristeste pasta ser veldig halvhjertet ut. Den er ujevn i størrelsen, noe er ruglete, noe er flatt.

Konsistensen er lett melen, og pastaen er en underlig miks av for lite kokt – og overkokt.

- Dette var ikke pent håndverk.

Den lukter gammel papp og tørkede erter, og smaken leverer ikke særlig mye bedre, det er en søtlig og litt emmen smak av soyaolje.

Dette var den eneste pastaen Medhus ikke orket å svelge, men spyttet ut:

- Dette er ikke godt, det er kvalmende!


TESTENS TRISTESTE: – Med så ujevn bredde og tykkelse på pastaen er det vanskelig å få til et jevnt og godt resultat, sier Ingul.
Vis mer

A la eco – Fettuchine soyabønner

200 gram kroner 21,90 på Coop (109,50 kr/kg)

Inneholder 100 % hvite soyabønner

Det ble dobbel jumboplass for A la eco sin soyabønnefettuccine. Denne har de samme svakhetene i utforming og konsistens som den andre, men ser hakket bedre ut på farge.

Det dufter svakt av erter, og smaken er søtlig og går mer i retning gule erter eller kikerter, tipper panelet.

- Her har de enten vært slappe når de har laget pastaen, brukt for lite mel – eller så er det innholdet som gjør at den blir så ujevn, sier Ingul.

Det er nok det siste, siden disse er laget av 100 prosent hvite soyabønner.

- Dette er ikke godt, og ser ikke bra ut, sier Medhus.

Änglamark – Fettuccine av grønne soyabønner

200 gram kroner 20,50 på Coop (102,5 kr/kg)

Inneholder: 100 % soyabønner

Båndpastaen har en litt blass grønnfarge, og dufter svakt av tørkede erter eller ertestuing fra pose.

Den kan minne om testtaperen, men er absolutt det beste valget av de to (selv om vi heller vil anbefale noen av de andre variantene).

Det smaker ikke mye erter, men det smaker heller ikke spesielt godt.

Det smaker imidlertid såpass lite, at med en smaksrik og sterk saus, vil du nok kunne skjule det meste.

Med mye saus på toppen tror testpanelet dette vil smake som en billig og litt trist, tørket fullkornspasta. Likevel er det ingen hit.

- Ikke smaker den godt, ikke ser den fin ut og ikke lukter den godt. Men den er spiselig, sier Medhus.

#7 Jardin bio – Spirales Pois cassés

250 gram kroner 39,90 på Meny (159,60 kr/kg)

Inneholder 20 % pulver av gule erter.

Store, slappe pastaspiraler med lett ujevn grønnfarge. Fargen kommer imidlertid ikke av ertene, men av persillepulver, noe testpanelet raskt fanger opp:

- Her er fargen så ujevn at jeg tenker de har tilsatt farge, sier Medhus.

Til tross for dette ser det bedre ut enn det smaker.

Konsistensen er melete og beskrives som «kort», og skruene henger seg fast i tennene. Smaken går i retning flere ulike grønnsaker, ikke bare erter, men også squash eller gulrot – som har stått litt for lenge.

Ifølge Medhus inneholder disse noe som definitivt ikke burde være i pasta.

Konsistensen er uansett det største problemet.

- Ser for meg at om jeg skulle hatt dette i en saus ville det gått i oppløsning og blitt helt grøtete, sier Ingul.

GoGreen – Fusilli med grønne erter, bokhvete og quinoa

270 gram kroner 39,90 på 123levert.no (148 kr/kg)

Inneholder 45 % mel av grønne erter, 40 % villrismel, 10 % bokhvete og 5 % prosent quinoa.

Nok en grønn fusilli, som kan minne om den fra Jardin Bio, men den er mindre i «gjengene» i skruene – og mye fastere i fisken.

Testpanelet er enige om at denne egentlig ser ganske pen ut, men den kommer ledsaget av en veldig sterk eim av grønne erter.

Dette er pastaen som lukter sterkest av alle i testen.

- Den lukter ikke bare grønne erter, dette lukter Toro ertestuing fra pose, sier Medhus, en observasjon som åpenbart ikke er ment som et kompliment.

Denne kunne man nesten servert til kjøttkaker i brun saus.

- Det smaker ikke vondt. Men når pastaen din lukter ertestuing, er det noe som ikke stemmer, sier Ingul.

- Skal jeg være helt ærlig: Dette er en dårlig idé.

Änglamark – Spaghetti av sorte soyabønner

200 gram kroner 20,50 på Coop (102,5 kr/kg)

Inneholder: 100 % sorte soyabønner

Den sorte spaghettien ser ved første øyekast ut som spaghetti farget med blekksprutblekk – men ved nærmere øyesyn minner den mer om soba-nudler (japanske bokhvetenudler, red.anm).

Det er to relativt like varianter – den andre, fra A la eco, vinner denne duellen, hovedsaklig fordi denne smaker mer av soya.

- Den er ikke like vond som flere av de andre med utpreget soyasmak, men du kjenner tydelig at her er det soyabønner .

Konsistensen er fin, spaghettien er lett og kleber ikke.

Jardin Bio – Spaghetti med tomat

500 gram kroner 39,90 på Meny (79,80 kr/kg)

Inneholder 10 % quinoamel, 2 % tomatpulver

Testens artigste farge? Denne spaghettien ser mer ut som jordbærsnører som har hengt på utstilling i vinduet en sesong.

Det dufter tomater, som om den kommer med ferdig saus, og det følges opp i smaken – om enn noe tamt.

Smakspanelet er enige om at dette er en barnevennlig spaghetti, men det blir for tynt.

- Det smaker som om noen har hatt litt ketsjup i kokevannet.

Konsistensen er heller ikke helt vellykket, pastaen blir veldig tyggete.

Toro – Fersk grønnsakspasta gulrot

250 gram kroner 30,50 på Meny (122 kr/kg)

Inneholder 40 % gulrot (puré og pulver).

Denne ferske tagliatellen ser spennende ut ved første øyekast, men det stopper der.

Vi tror vi skal smake på nok en tomatpasta, men det smaker ikke tomat – bare søtt.

- Jeg får litt jordtoner her, samme smaken som er på rødbeter, bare mildere, sier Medhus.

Pastaen er våt og lubben, og kleber seg til tennene, samtidig som den er på vei til å gå i oppløsning.

- Denne pastaen suger til seg mye væske til å være pasta, og blir litt vannete, jeg ville kanskje bare kokt den i saus, sier Ingul.

En helt gjennomsnittlig pasta.

#8 Toro – Fersk grønnsakspasta med rotgrønnsaker

225 gram kroner 31,50 på Coop (140 kr/kg)

Inneholder 31 % rødbetepulver, og puré, 5 % gulrotpuré, 6 prosent persillerotpuré og 5 % rødbetesaft.

Små burgunderrøde pastaskjell, eller gnocchetti som det også kalles, har med seg en svak, søtlig duft av jord.

Disse er fine i fargen, men ser veldig masseproduserte ut – med noen stivelsesutslag.

Det er litt rødbet i smaken, men ikke mye.

Konsistensen er fin, og det er litt å tygge på.

- En ganske pen pasta, som fortjener en saus – eller mye dressing, sier Ingul.

- Ikke veldig vondt, ikke veldig godt, sier Medhus.

A la eco – Svarta bönor Spaghetti

200 gram kroner 21,90 på Coop (109,50 kr/kg)

100 % svarte bønner

Denne mørke spaghettien kan også minne om blekksprutpasta, om enn litt blass. Formen er mer som sobanudler, eller bokhvetepasta om du vil, mer firkantet enn rund.

Det dufter litt ubestemmelig av mørke bønner, men smaker det ikke.

Sobanuddelassosiasjonene gjør seg også til kjenne i konsistensen som gir mye å tygge på, og spaghettien er lett.

- Dette ser morsomt ut, kunne godt vært pasta, men smaker ikke så mye.

Den beste av de to svarte bønnespaghettiene.

Toro – Fersk grønnsakspasta med brokkoli & erter

250 gram kroner 29,90 på Meny (120 kr/kg)

Inneholder: 21 % brokkoli (puré og pulver), 20 % erter (puré og pulver).

Denne tagliatellen er åpenbart fersk, den ser litt melete ut og er blass grønn på fargen.

Det dufter av litt for godt kokt brokkoli, men smaken er litt mer ubestemmelig. Her er det flere grønnsaker i, tror testpanelet, uten at de helt klarer å sette fingeren på hvilke.

- Konsistensen er mettet, men forsåvidt grei til å være grønnsaker, men jeg mistenker at det er lite grønnsaker her, sier Medhus.

- Det oppfører seg heller ikke som vanlig pasta, den er elastisk på en helt annen måte, sier Ingul.

Alt i alt er de likevel enige om at med en god saus med grønnsaker i, vil dette være en helt grei pasta.

Sopps, Lev godt – Bønnepasta – Fusilli med hvite bønner

530 gram kroner 32,90 på marked.no (94 kr/kg)

Inneholder: 30 % hvite bønner

Utseendemessig kunne dette vært helt ordinær tørket pasta. Det dufter også relativt anonymt.

- Er det noe i denne, kan det ikke være mange prosent?

Konsistensen er litt kompakt, hakket for al dente for testpanelet.

Likevel, om vi ikke hadde visst at dette var en pasta med andre ingredienser enn hvetemel, hadde vi ikke gjettet på det.

- Det lukter likt, smaker likt – og føles som en helt ordinær tørket pasta, sier Ingul.

Jardin Bio – Spirales lentilles corail

250 gram kroner 39,90 på Meny (159,60 kr/kg)

Inneholder: 25 % mel av røde linser, tomatpulver.

Disse skruene har en svak, men tiltalende oransje farge.

- Dette er røde linser, det kan jeg lukte, sier Medhus med én gang.

Den kan minne litt om erteskruene vi smakte på tidligere, men smaker mye bedre.

- Det smaker av tørkete linser, men er bra til å være en blandingspasta, sier Ingul.

Her kan man nok la seg lure i en farget saus, det skal godt gjøres å avsløre annet innhold her, om man ikke vet hva man får servert.

GoGreen Penne, Ancient grains, med røde linser, bokhvete og teff

270 gram kroner 39,90 kroner på 123levert (147,77 kr/kg)

Inneholder 45 % linsemel, 40 % villrismel, 10 % bokhvetemel og 5 % teffmel.


GOGREEN PENNE: Best i test.
Vis mer

Disse pastarørene dufter godt av puylinser, og det kjennes også på smaken. Det smaker ganske mye linser, men det smaker godt.

Konsistensen er litt kompakt, uten at det blir for mye å tygge på.

- Dette ser ut som fullkornspasta, men smaker mye bedre enn fullkornspasta (som er et forferdelig produkt), sier Ingul.

- Det smaker linser og linser smaker godt, sier Medhus.

Enstemmig vinner – best i test.

Les også:

Ernæringstest av fylt pasta

Ernæringstest av tomatsaus

Ernæringstest av pesto

Tuesday, March 14th, 2017 Bil No Comments

Lars Lagerbäck har tatt ut den beste tenåringen for Norge

ULLEVAAL (Dagbladet): Lars Lagerbäcks første landslagstropp inneholder ingen direkte overraskelser. Basert på fjorårssesongen og det som har skjedd siden vi tapte 2–1 i Praha i november ga de fleste navnene seg selv. Der det gledeligste er Sander Berge, den tidligere VIF-tenåringen solgt til belgiske Genk lille julaften.

Ikke prioritert fordi han er en del av framtida.

Men fordi han er god nok til å spille ved siden av Stefen Johansen på Norges senrale midtbane i Belfast.

DA LAGERBÄCK FØRST skulle fylle to midtbanehull etter Per Ciljan Skjelbred og Alexander Tettey er Sander Berge, som har spilt meget godt den korte tida han har vært i Belgia, det beste signalet han kan gi alle som tror på det norske landslagets framtid.

Det er både klokt og riktig.

For der store deler av Fotball-Norge er forelsket i Martin Ødegaards lettbeinte og ekstreme ferdigheter med ball er Norges nye landslagstrener mest opptatt av det Sander Berge kan tilføre av fysikk, løpskraft og dekking av rom.

Pluss det gode høyrebeinet hans da.

Så godt at Ronny Deila fortalte meg at han knapt trodde sine egne øyne da han så så gutten i aksjon på VIF-treningene i fjor høst.

LANDSLAGET LAGERBÄCK HAR overtatt har en meget god keeper i Rune Almenning Jarstein og en spiss som endelig ser ut til å kunne bli det vi har venta på så lenge. Spesielt det siste er en voldsom opptur. Er det noe norsk fotball har savnet så er det en spiss av format, en spiss som kommer til landslagssamlingene og som i hvert fall gir et berettiget håp om norske scoringer.

For selv om Åge Hareide trist nok misset EM 2008 fordi Norge spilte med åpent mål i enkelte kvalifiseringskamper, så er det først og fremst en målscorende spiss vi har savnet.

Spør Per-Mathias Høgmo som var lojal mot en hardtarbeidende mann som trengte 22 kamper for å score sitt første mål.

Spør Lagerbäck, selv om jeg føler meg ganske sikker på at hardtarbeidende Søderlund er en av to spisser som starter mot Nord-Irland, hvor viktig det er å ha en målscorer.

MEN DET ER viktig å ha et solid forsvar også. Og det har ikke Norge per dato. Ikke om vi er dønn ærlige mot oss selv. Og det bør man være, selv med sluttspillgarantisten Lars Lagerbäck på plass på Ullevaal Stadion. For selv om vi igjen har en trener som er ekspert på defensiv struktur og organisering er det viktig å huske på at det ikke gikk så bra sist vi hadde en trener som er ekspert på nøyaktig det samme.

Drillo heter han.

Da han prøvde for andre gang hadde vi til og med en keeper mellom stengene.

EN TRENER KAN strukturere, organisere, knipe igjen og forklare akkurat så mye han vil. Til syvende og sist vil det alltid handle om spillerne. Gode ideer og brikker på ei tavle er ikke nok uten konkurransedyktige spillere. Det skal utføres også, jobben skal gjøres. Og der Norge er per dato, med fem potensielle midtstoppere Lagerbäck i beste fall kan si er kvalitetsmessig jevne, hva nå det betyr på kvalitetsskalaen, er jeg redd midtforsvaret kan bli det største problemet mot dødballsterke nordirer i Belfast 26. mars.

AT LANDSLAGSLEDELSEN HOLDER døra på gløtt for fem av seks seirer og en play off-mulighet til VM i Russland 2018 skyldes programforpliktet tro på at ingenting er over før det er over. Det er greit. Det er jobben deres å holde fast i halmstrået. Og måtte det holde ut over årets første landskamp. Men når det er sagt – Norges framtid handler ikke om VM i Russland femten måneder fram i tid.

Den handler om kvalifiseringen for EM 2020, den som starter når enda en verdensmester er kåret.

BIRGER MELING, BACKEN som gikk fra Stabæk til Rosenborg, er ikke med i troppen på grunn av hjernerystelse. Det er synd. Jeg hadde gledet meg til å se Rosenborgs nye venstreback i Belfast. Er det mulig å se en god framtidig venstreback for Norge så er det nettopp han. Men Birger Meling, fordi Vegard Forren ikke er klar etter vinteren og den lange overgangsventingen, er også den eneste som savnes i troppen.

Sånn er det med den saken.

Vi har ingen andre.

Tuesday, March 14th, 2017 Bil No Comments

Stöckl etter avlyst renn: – Det er trist

Etter at 26 hoppere hadde satt utfor ble det for mye vind inn i bakken, og etter en pause og et jurymøte ble rennet avlyst.

Anders Fannemel, Robert Johansson, Andreas Stjernen og Daniel-André Tande var blant dem som ikke fikk hoppe.

– Det er trist. Dette tar fra oss en mulighet til å nærme oss de beste, men det ville vært for farlig å hoppe i den vinden, sa landslagssjef Alexander Stöckl til NTB.

Onsdag morgen skal hoppsirkuset etter planen reise videre til Trondheim med buss og biler. Det er derimot varslet om stengte veier over fjellet. E6 til Trondheim går over Dovrefjell, men det er også muligheter å kjøre riksvei 4 gjennom Østerdalen over Kvikne. Den strekningen er ikke så utsatt som veien over Dovrefjell.

Frykter venting

– Vi overnatter her og reiser videre til Trondheim klokka sju. Det er viktig at gutta legger seg tidlig. Vi får se hva som skjer, men jeg håper at det ikke blir for mye venting underveis, sa Stöckl til NTB.

Markus Schiffner fra Østerrike ledet rennet da det ble avlyst. Johann André Forfang (3.-plass) og Joakim Aune (delt 5.-plass) lå godt an.

Tom Hilde hadde verken noe godt hopp eller gode forhold, falt ned på 109,5 meter og hadde bare fem mann bak seg på lista da rennet ble avlyst.

Fløy ikke

– Det fløy ikke helt. Det var bra oppdrift over kulen, men det virket helt dødt midt i, så jeg følte at jeg falt tidlig ned. Jeg visste jeg ville få en del trekk for vinden, sa Forfang etter sitt hopp på 132 meter.

Han fikk rett og ble trukket 10,2 poeng. Markus Schiffner landet på 137,5 meter, men fikk et trekk på hele 14,4 poeng.

Polske Stefan Hula hadde samme lengde, men hele 19,8 poeng i vindtrekk. Han havnet likevel 1,3 poeng foran Forfang.

Sammenlagtleder Stefan Kraft fra Østerrike er 20,9 poeng foran tyske Andreas Wellinger, mens Markus Eisenbichler fra Tyskland holder tredjeplassen i Raw Air. Beste nordmann er Andreas Stjernen på 5.-plass.

(NTB)

Tuesday, March 14th, 2017 Bil No Comments

FORLIS

Kaptein Anders Jenius Smedsvik bygde seilbåten selv. Alene, med egne hender. Da han slo inn den siste spikeren i skroget hadde det tatt ham over fem år å bli ferdig.

Tegningene var også hans egne, laget etter hukommelsen. Noen sier modellen var en amerikansk redningsskøyte, andre hevder Smedsvik fortalte det var en kopi av en fiskebåt han en gang hadde sett på Newfoundland.

«Ava Helen Pauling» – oppkalt etter kona til den dobbelte nobelprisvinneren Linus Pauling – var 36 fot lang og hadde ingen motor.

Hun var rigget med bermudaseil som skulle gjøre skuta håndterbar for én person – Smedsvik. Fra akterdekket kunne han se inn gjennom en liten rund glugge og ta ut kompasskursen i lyset fra en enslig parafinlampe. Det fantes ikke elektrisitet om bord. Han styrte roret ved hjelp av to taustumper, en i hver hånd.

For første gang på flere tiår, var Smedsvik igjen kaptein på egen skute. «Ava Helen Pauling» var hans. Eller kanskje var det motsatt.

Nå skulle han seile jorda rundt.


DEN STORE REISEN: Anders J. Smedsvik la ut på jordomseilingen sommeren 1972. Da var han 86 år. Han hadde bygget båten selv og planlagt turen i nesten ti år. Foto: Privat
Vis mer

Avhengig av hvem Magasinet spør i den lille bygda han kom fra, er historien at Smedsvik dro for å protestere mot franske atomprøvesprengninger i Sør-Stillehavet, besøke Fidel Castro på Cuba eller hindre amerikansk bombing av Nord-Vietnam ved å legge seg som menneskelig skjold i Tonkinbukta utenfor Hanoi. Noen sier det var alle tre på en gang.

Om ettermiddagen fredag 30. juni 1972 kastet han loss fra Eidsknappen på Karmøy. Han stilte inn den vesle reiseradioen til han fikk inn Oslo og hørte en stemme fra Meteorologisk institutt. «Dette er værvarslinga for Vestlandet». Inne i havnebassenget var det bare noen små krusninger på overflaten.

- Ser ut til å være fin vind. Nordvest, sa Smedsvik til dem som hadde møtt opp på brygga for å vinke ham avsted.

Så heiste han seil og satte kursen sørover. Det var fortsatt flere måneder igjen til han fylte 87 år.


Anders J. Smedsvik, ca 1970. Foto: Privat
Vis mer

Anders Jenius Smedsvik jobba på søndager. Mens resten av bygda var i kirka, stelte han med frukttrærne, pløyde mark og banna hvis han ble sint. Smedsvik skulle ikke til himmelen, han skulle til havs.

Han bodde alene i Smedsvika ved Skjoldafjorden i Skjold, tre mil øst for Haugesund. Den lille rødmalte hytta manglet vinterisolasjon. Han hadde bygget den selv og flyttet inn etter krigen da kona Nellie var død og han slapp ut av Grini.


«Ava Helen Pauling» ble bygget blant annet av eike-tømmer fra egen eidendom, i en åttekanta ringmur like nedenfor Smedsviks hytte. Foto: Privat
Vis mer

Like nedenfor murte han en silo og en åttekanta løe. I siloen la han gress som han vanna med syre for å unngå varmgang. I løa – etter at taket raste sammen og bare ringmuren sto igjen – bygde han «Ava Helen Pauling».

Hytta var omtrent 20 kvadratmeter og det ene rommet Smedsvik hadde var både stue, soverom og arbeidsværelse. Med tanke på at han en gang hadde vært kaptein på flere av de største seilskutene i verden, levde han spartansk. Han hadde en gul sveivetelefon han brukte til å ringe departementet i Oslo for å krangle med dem om sjømannspensjonen, og en Remington Monarch skrivemaskin med hvite taster der han skrev hundrevis av debattinnlegg til Haugesunds Avis. Smedsvik skrev med pekefingeren, en bokstav om gangen.

I hyllene og på alle møblene unntatt stolen og divanen, lå stabler av bøker, aviser og tidsskrifter fra utlandet. Han leste Newsweek og Time, og han hadde definitivt lest Karl Marx. Smedsvik var, om ikke den eneste, så i alle fall den mest framtredende kommunisten i bygda.

Han skal ha vært forsiktig med alkohol, husker kirkevergen i Skjold, Inghart Lasse Tveit. Kan hende var det fordi Smedsvik, da han var cowboy og jernbanearbeider i USA, hadde kjent Jack London og ifølge et intervju han ga til Allers selv så hvordan forfatteren «langsomt gikk til grunne for alkohol på ranchen sin utenfor San Francisco».

Smedsvik, derimot, spiste appelsiner og gjorde morgengymnastikk. Som 70-åring hadde han fortsatt tett, fyldig hår, knapt nok rynker i ansiktet og så ikke ut til å være en dag over 50.

Til godt opp i åttiåra hendte det han gikk over fjellet til Vikabygd bare for å drikke kaffe. Skulle han gjøre et mindre innkjøp i Haugesund, tok han på seg sekken, en mørk frakk og en svart bredbremmet hatt, og dro de seks milene fram og tilbake til fots.

Etter eget utsagn var han bare ordentlig syk én gang. Han hadde riktignok blitt lettere angrepet av malaria første gang han var i Øst-India, men som han sa til Haugesunds Avis like før han la ut på jordomseiling: «Den feberen gikk jeg av meg i Rocky Mountains».

86 år gamle Smedsvik var, ifølge seg selv, «frisk som en loppe».


SJØSATT: Skuta ble sjøsatt 5. juli 1970. For å få båten ut den laggrunne bukta, krevde seks timer, en kranbil fra Falken, en Jeep og folk i dykkerdrakt. Foto: Albert Emil Jacobsen
Vis mer

Da en lett bris på 4,1 sekundmeter fra nord-nordøst ga Smedsvik vind i seilene utenfor Skudeneshavn, var det blitt seint på ettermiddagen. Han gjorde fem knop i sørvestlig retning, var i godt humør og hadde en solid plan:

Første stopp var Le Havre i Frankrike. Der skulle han treffe et kvinnelig bekjentskap fra Haugesund og vente på bør. Fordi båten var helt uten motor, var han avhengig av god vind. Han skulle nedover forbi Biscayabukta og regnet med å komme inn i vestavindsbeltet – nordøstpassaten – like sør for Gibraltar.

Der skulle han sette kursen vestover forbi Azorene, tvers over Atlanterhavet og til De vestindiske øyer i Karibia. Han skulle proviantere, dra innom Barbados, Bahamas og kanskje Cuba før han seilte gjennom Panama-kanalen og ut i Stillehavet.

Resten av den offentlig uttalte planen var å muligens besøke Hawaii, kanskje Japan og så sørvestover gjennom Indokina og ut i Det indiske hav. Suez-kanalen var fortsatt stengt etter seksdagerskrigen i 1967, så Smedsvik skulle sette kursen mot Mauritius og Madagaskar før han rundet Kapp det gode håp. Derfra var det bare å følge passatvindene oppover langs Vest-Afrika og hjem til Europa.

Smedsvik hadde regna på det og mente han kom til å sette føttene trygt i land igjen i Haugesund etter sju-åtte måneder.


HEMMELIG PLAN: Den unge NRK-filmstudenten Arne Martin Kalstveit filmet og intervjuet Smedsvik i 1970. – Overfor meg var han helt klar på at han skulle til Cuba for å møte Castro, og at han skulle legge seg som menneskelig skjold i Tonkinbukta i Vietnam. Jeg tror ikke han turte å gå offentlig ut med det. Du må huske på at kommunistene ble behandla dårlig etter krigen, og han var redd for etteretningsapparatet til Arbeiderpartiet, sier Kalstveit. Filmen Kalstveit laget, er gått tapt. Foto: Nils Tore Hjørnevik
Vis mer

Den første etappen, ned Nordsjøen, inn i Den engelske kanal og til Le Havre, skulle ta i underkant av ti dager. Etter seks dager var det ingen rapporterte observasjoner av Smedsvik i Nordsjøen og folk begynte å bli bekymret.


Faksimile: Haugesunds Avis, 6. juli 1972
Vis mer

Medvinden fra nordvest hadde dreid vestlig og blåst opp til frisk bris opp mot liten kuling dagen etter han la ut. De neste dagene ble det enda verre. Vinden dreide rett sørlig og holdt seg på frisk bris styrke. Hvor enn Smedsvik befant seg, hadde han motvind og var avhengig av å krysse «Ava Helen Pauling» nedover Nordsjøen.

«Får håpe alt står bra til om bord», skrev Haugesunds Avis.

Etter ti dager var været bedre, men det var fortsatt ingen som hadde sett noe til Smedsvik. Oljeforsyningsbasene i Nordsjøen var på utkikk og et helikopter dro ut og lette uten å finne noen båt med hvite seil og symbolet for fred og atomnedrustning.

14. juli var det gått to uker siden «Ava Helen Pauling» la fra kai og Smedsvik var søkk vekk.

Haugesunds Avis ringte kystvakta i England som igjen kontaktet hver eneste vaktstasjon de hadde fra Cornwall i sørøst og opp mot grensa til Skottland i nord. Langs sørkysten av England begynte kystvakta å holde utkikk og på andre siden av kanalen gjorde franskmennene det samme. Der ble det også satt i gang et aktivt søk med helikopter og patruljebåter, til ingen nytte.

Tilsynelatende hadde Smedsvik seilt rett i døden og gått til bunns med «Ava Helen Pauling».

Hjemme i Haugesund beholdt de likevel håpet. Smedsvik hadde tidligere kommet velberget gjennom langt mer dramatikk enn litt ruskevær i Nordsjøen.

Han hadde vært på sjøen siden slutten av 1800-tallet og var en av få nordmenn på den eksklusive lista over sjøfolk som hadde rundet Kapp Horn med seilskute. Han hadde vært omstreifer på Tasmania, mytterist i Atlanteren og rømling på Mauritius. Han hadde seilt gjennom orkaner på alle verdens hav, overlevd havarier og så vidt unngått forlis.

Ifølge to av barnebarna, fortalte Smedsvik til datteren Sylvia at han egentlig skulle ha vært om bord på «Titanic» som kapteinens private gjest, men han forsov seg til toget og rakk ikke fram før avgang i Southampton.

Under den første verdenskrigen frakta Smedsvik tømmer som skulle til de allierte styrkene ved Basra i Irak. Under den andre var han motstandsmann og krigsfange. Nå seilte han for å få verden til å forstå at det ikke var nødvendig med en tredje.

«Anders J. Smedsvik er en dreven sjøulk som tar vær og vind i betraktning», bemerket Haugesunds Avis.


HUSKER MORFAR: – Han satt i stua hos oss på 70-tallet og så på Onedinlinjen på TV, men de stormene og det sjømannskapet syntes han bare var humbug. Han satt og kommenterte, så det var ikke så godt å følge med, sier Magnus Lofsberg. Det skal være han av barnebarna som ligner mest i utseende på Anders J. Smedsvik, men det vil han ikke innrømme selv. Magnus Lofsberg eier en liten seilbåt på 22 fot som han holder på å gjøre i stand. Han liker å være på havet. Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet
Vis mer

Han ble født den 14. oktober 1885 på Hasseløy i Haugesund og hadde saltvann i årene. Faren, Jakob Smedsvik, var på dampbåt som sjømann og kaptein fram til han kom i land i Hamburg sommeren 1905 og døde på sykehus. Morfaren var også sjømann. Han ble ruinert etter et havari på Island i 1883 og døde seinere som gammel mann i fraktfart langs norskekysten om bord på sin egen jekt «Prosperitet».

Smedsviks mor, Lise Andersdatter Blixhaven, var hjemmeværende.

«Mor som kvinner flest den gang, hadde nærmest et barn i året» skriver Smedsvik på den første av de få sidene som er bevart av manuset til selvbiografien hans.

Han hadde fire søsken, en bror og tre søstre. To av søstrene døde som barn. Da Smedsvik var fem år, døde også moren.

13 år gammel dro Smedsvik alene til Hamburg og mønstret på seilskipet «Morna» som skulle til Pensacola i Florida og laste tømmer til Buenos Aires. Han var førstereisgutt, nederst på rangstigen og bare et barn. Når resten av mannskapet trengte å ta ut aggresjon, banket de enten opp skipsbikkja eller Smedsvik. Om nettene når det var dårlig vær, kom matrosene og heiste ham opp i masta for å berge seil.


Seilskipet «Morna». Foto: MHB-F_C-00028 / Haugesund rederiforening / Karmsund folkemuseums fotosamling
Vis mer

«Jeg var ingen hjelp (…) alt jeg kunne gjøre [var] å kaste opp og holde meg fast. Jeg var for øvrig heldig, jeg ble aldri mer sjøsyk» skriver Smedsvik.

Etter to miserable år til sjøs, hadde han tjent 100 kroner og mønstra av i Bremerhaven i Tyskland. Smedsvik kjøpte en ny dress til 33 kroner og billett hjem til Haugesund.

To uker seinere dro han ut igjen med dampskipet «Siggen». Han fraktet kull til Kiel da han så både den russiske Tsaren og kongen av England i hver sin lystyacht, og var på Kanariøyene med trelast da en amerikansk skonnert seilte forbi med flagget på halv stang fordi president William McKinley var skutt. Fra Valencia dro han med appelsiner til Liverpool og videre til Blyth der det ble gitt ordre om at «Siggen» skulle hjem til Haugesund med kull.

I valget mellom Haugesund og verden, valgte femten år gamle Smedsvik verden og mønstret på dampskipet «Årvåk» som lettmatros.


Anders. J Smedsvik i Mumbai, tidlig på 1900-tallet. Foto: Privat
Vis mer

Han seilte langs kysten av Algerie, slo i hjel veggelus og lærte kunsten å fange skilpadder: Du må ta dem i bakbeinet og snu dem på ryggen før de rekker å dykke.

Smedsvik losset kull i Mumbai, fraktet ris fra Myanmar og dro fram og tilbake rundt India i månedsvis.

Da han ble fotografert på Kalbadevi Road i havnedistriktet i Mumbai så han ut som et barn i altfor stor konfirmasjonsdress. Likevel hadde han det faste blikket til en ung mann som allerede har sett litt av verden og så ut som en som godt kunne tenke seg flere eventyr.

Da Smedsvik ble 20 år og tok styrmannseksamen begynte han å stige i gradene. Om han noen gang hadde hatt autoritetsangst, var den nå borte.

1911 var han i Rio og fikk høre at mannskapet på seilskuta «Norden» ikke fikk utbetalt hyre og var syke fordi kapteinen serverte bederva mat.

«Da jeg hørte hva slags helvete de hadde hatt om bord bestemte jeg meg for å snakke med skipperen om å ta 2.styrmannsjobben», skriver Smedsvik.

Han fikk jobben og gjorde mer eller mindre mytteri da han tok over roret under en orkan halvveis over Atlanteren. Da hadde allerede halvparten av mannskapet rømt i land på Haiti.

Seinere skal Smedsvik ha fortalt at han ble kommunist og sosialist allerede i 1905, etter å ha sett hvordan rederier og sjøkapteiner behandet arbeidsfolk til sjøs.

Selv ble han kaptein like etter første verdenskrig. Da hadde han blant annet frakta tømmer til India som igjen skulle videre til de britiske og australske troppene ved Basra i Irak, og kjørt fra det han mistenkte var et tysk skip som forsøkte å praie ham utenfor Madagaskar.


KAPTEIN SMEDSVIK: Star of Lapland, som på den tiden var amerikas største seilskute – ifølge Smedsvik – var bare en av de enorme skutene han førte som kaptein. Foto: State Library of Queensland
Vis mer

Som kaptein tjente Smedsvik 600 dollar i måneden og sto til rors på flere av de største seilskutene i verden, blant andre «Star of Lapland» på 332 fot. Han bodde på luksushotell i Marseille og var turist i Washington der han mest av alt ble imponert over at maleriene i kuppelen på kongressbygningen var så detaljerte at «det så ut som levende mennesker sto opp under taket der».

I Det hvite hus fikk han beskjed om at han kunne få hilse på president Warren G. Harding, men det var ikke Smedsvik interessert i. Han hadde sett presidenten en gang før, i en bil på gata i Jacksonville.

«Han så nærmest ut som en tredjeklasses advokat. Han hadde det med å dele ut store områder av statens land til sine venner hvor det var oljefelt og mineraler», skrev Smedsvik.


TØFF DAME: Nellie Stubblefield skremte bort kråker med salonggevær. Foto: Privat
Vis mer

Nellie Subblefield ble født i 1893 og kom fra en irsk-tysk familie som reiste vestover fra Missouri til California med en vognkaravane på 1860-tallet. Hun og Smedsvik møttes, ble forelsket og giftet seg i Oregon på 1910-tallet da Smedsvik var cowboy, sauegjeter og jernbanearbeider. Nellie var kvinnen i Smedsviks liv.

Hun utdannet seg til husstell-lærer ved høyskolen i Wallowa County, snakket fem språk flytende, spilte piano, sang og skøyt kråker med salonggevær.

I tillegg hadde hun den tunge jobben det var å leve i usikkerhet mens Smedsvik var på sjøen, måned etter måned.

Da Smedsvik kom fra India til New York med «D/S Capto» under første verdenskrig, var det feilaktig rapportert at båten hadde blitt senket. Nellie møtte Smedsvik på jernbanestasjonen og var ifølge Smedsvik «så tynn at hun nærmest så ut som et vandrende skjelett». Det første hun sa var «reis hvor du vil, men jeg må være med», og sånn ble det. Smedsvik skriver at hun aldri var sjøsyk og aldri redd på havet.

De fikk tre barn, Odin Omar, Cicily Ann og Sylvia Marilyn. I 1923 flyttet de hjem til Smedsvika i Skjold.

Nesten 50 år seinere, den 16. juli 1972, sto fyrvokteren på den nederlandske øya Terschelling og holdt utkikk sørover da han oppdaget at en merkelig båt sto på grunn på sandbanken Jacobsruggen noen kilometer borte.

Da ingen hadde vist seg på dekk dagen etter, kontaktet han redningstjenesten som dro ut for å se om det var noen som trengte hjelp. Båten som sto på grunn hadde av en eller annen grunn peace-merket malt på baugen og et amerikansk kvinnenavn på akterspeilet. Det var hull i skroget og seilet var revnet. Båten hadde åpenbart vært ute i hardt vær en god stund. 17 dager, for å være nøyaktig.

De fant også en seiler om bord. Han var søkkvåt og sliten, men i live. Seileren hadde hvit anorakk, dype furer i et solbrunt ansikt og grått hår stivt av saltvann. Også han hadde åpenbart vært ute i hardt vær en god stund.

- Er jeg kommet til den franske byen Le Havre? spurte Anders Jenius Smedsvik.

Han ble kjørt i land på Terschelling like etterpå og fikk etter hvert kontakt med Haugesunds Avis for å forklare hva som hadde skjedd. Det første han sa var:

- Nå fikk de lang nese, de som trodde at jeg ikke ville komme lenger enn til Utsira.


Faksimile: De Telegraaf
Vis mer

Det som hadde skjedd, forklarte Smedsvik, var at etter to dager uten problemer hadde han seilt rett inn en «storkuling som nesten gikk over i liten storm». Vinden spjæret det ene seilet og Smedsvik fortsatte vestover så godt han kunne. Det var fortsatt mulig å styre og gå for ett seil, men «det ble jo ingen fart ut av det».

Etter hvert fikk han Englands-kysten i sikte, men dønningene var for store til at han greide å komme i land. Da vinden forsvant ble han mer eller mindre liggende og drive uten kontroll.

Til slutt kjente han en bris fra nordvest og greide å komme seg inn mot Terschelling der han gikk på grunn og ble liggende natta over før han ble oppdaget.

- Det var synd at jeg var så uheldig med vinden, sa Smedsvik.

Ellers var han ifølge en legesjekk «frisk som en ungdom». «Ava Helen Pauling» hadde han ingen ting å utsette på.

- En enestående god sjøbåt, jeg har ikke sett maken blant de båtene jeg har hatt med å gjøre, sa han.

Det var riktignok gått hull i henne, men noen nederlendere var i gang med å smøre en mystisk guffe over skroget som ifølge Smedsvik skulle være «noe ekstra godt» som kom til å gjøre henne potte tett igjen. Terylene-seilet som var revnet på midten skulle han helt enkelt sy sammen.

- Skal du dra videre? spurte Haugesunds Avis.

- Ja, svarte Smedsvik. Jeg mener da det. Det behøver visst ingen tvile på.

En som tvilte, var den norske konsulen i Rotterdam, Bjørn Dahl.


Faksimile: Haugesunds Dagblad
Vis mer

- Mannen er 86 år gammel og har en seilbåt som er uten motor, og seilene er gått i stykker. Ikke har han noe særlig med penger, har han fortalt meg. Så alt i alt er det min personlige oppfatning at Smedsviks jordomseiling er et temmelig hasardiøst foretakende og at han nå bør reise hjem igjen, sa Dahl.

Mens Smedsvik stilte opp på førstesida av Nederlands største avis og fortalte at han skulle seile videre for å protestere mot franske atombomber så snart «Ava Helen Pauling» var reparert, ble den norske utenrikstjenesten mer og mer bekymret. Saken ble forelagt Utenriksdepartementet og mannen som fikk oppgaven med å overtale Smedsvik til å reise hjem, var den norske visekonsulen på Terschelling, Jan Doeksen.

Fra første dag gikk Doeksen i gang med å forsøke å overtale Smedsvik til å gi opp turen over Atlanteren. I tillegg skal han ha konfiskert Smedsviks lanterner og annet utstyr for å hindre ham i å dra ut på sjøen igjen.

Doeksen, som fortsatt er i live, 94 år gammel, ønsker ikke å snakke med Magasinet om Smedsvik. Han henviser til at alt han gjorde på jobb for den norske utenrikstjenesten er taushetsbelagt.

Men Doeksen og konsulatet skaffet i alle fall nye klær til Smedsvik, tilbød seg å kjøre ham til flyplassen i Amsterdam og lovet å gjøre så godt de kunne for å hjelpe ham. De ordnet plass på hotell Oepkes der Smedsvik bodde bak en gardin på loftet fordi resten av hotellet var fullt.


INNLOSJERTE SMEDSVIK: Våt og kald dukket Smedsvik opp på Hotell Oepkes på Terschelling i juli 1972. De husker ham fortsatt og har flere bilder av ham i familiealbumet. – Han gjorde et sterkt inntrykk på oss. Han var en interessant gjest, sier de. Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet
Vis mer

Smedsvik ble godt likt på det lille hotellet der de tidligere eierne fortsatt husker ham godt.

- Vi ble godt kjent, men han snakket ikke mye om seg selv. Han skulle til Frankrike og demonstrere, sier Rÿk van Veen, som drev hotellet den gangen, til Magasinet.

Gjester på hotellet rapporterte til lokalavisa at Smedsvik så ut til å komme seg og at han hadde god appetitt, men unngikk ris da det var det han hovedsakelig hadde spist på vei nedover Nordsjøen.

Så snart «Ava Helen Pauling» var dratt av grunn og slept til Terschelling, var Smedsvik praktisk talt alltid i båten og forsøkte å gjøre henne sjødyktig igjen.

- Han slo meg som en ensom mann, sier van Veen.

Andre husker Smedsvik som mer pratsom, og sier han gikk fram og tilbake ved havna og fortalte røverhistorier fra seilskutetida. Det kan ha vært den om da han endte som uteligger på Tasmania etter at han rømte fra et havarert skip på Mauritius ved å svømme til en annet skute, om da tre master knakk under en storm i Sørishavet eller om den tyranniske kapteinen som skøyt skipsbikkja med hagle mens mannskapet satt og spiste middag. Smedsvik hadde historier nok å velge av.

Mens båten og seilet ble forsøkt lappet sammen, økte presset på Smedsvik. Den norske utenrikstjenesten, via politiet i Haugesund, forsøkte å få barna til å overtale ham om å gi opp. En kaptein og gammel venn av Smedsvik i Haugesund sendte et telegram med to ord og et utropstegn og tryglet om han måtte komme hjem.

- Det er galskap av Smedsvik å fortsette, sa kapteinen.


Faksimile: Haugesunds Dagblad
Vis mer

Etter ei uke med massiv medieoppmerksomhet, lyktes visekonsul Jan Doeksen. Smedvsik ga opp. Det hadde vært skrevet ting i avisene Smedsvik mente «ikke hørte noensteds hjemme» og det var rett og slett blitt «for mange ubehageligheter» til at han orket å fortsette.


Faksimile: Haugesunds Avis
Vis mer

Hvis han fikk en god pris ville han selge «Ava Helen Pauling». Da Haugesunds Avis spurte hvorfor, ba han om å slippe flere spørsmål.

Smedsvik var ikke lenger på eventyr. Han var en 86-åring alene i Nederland med ødelagt båt, lite penger og en knust drøm. Visekonsul Doeksen tok på seg å forsøke å selge båten og trodde neppe han kom til å høre om Anders Jenius Smedsvik igjen.

En sjømann gikk i land. Men da han landet på Fornebu og ble møtt av datteren Sylvia, smilte han til fotografen. Under en mørk hattebrem hadde Smedsvik fortsatt det samme faste blikket som da han ble fotografert på Kalbadevi Road i Mumbai 70 år tidligere.


Smedsvika. Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet
Vis mer

Smedsvika i Skjold i Vindafjord, er en bred, frodig og grønn gressbakke med svære asketrær som ligger stille og skjult for resten av verden. Gressbakken strekker seg helt fra fjordkanten og flere hundre meter oppover mot E134. Midt i vika renner en liten bekk ut i ei langgrunn bukt med sandbunn. Du får ikke noe særlig med torsk her inne, men sjøørreten er fin. På stranda står ei gammel snekke og en sliten båtmotor som ikke virker.

En gang eide Anders J. Smedsvik størstedelen av vika.

Av den vesle hytta der han bodde etter krigen, er det bare ruinene av en gammel grunnmur igjen. Siloen står fortsatt, men er ikke i bruk. Det ligger noen gamle bord fra en trebåt på toppen, i bunnen ligger en sykkel og ruster. Muren etter den åttekantede løa der Smedsvik bygde «Ava Helen Pauling» står fortsatt, men er gjengrodd av tistler og brennesle.

Nedenfor en liten kolle, viser et søkk i bakken hvor huset sto – der han, Nellie og barna bodde sammen for over 70 år siden. Huset ble plukket ned og solgt til en kar i Haugesund, resten av den idylliske vika solgte Smedsvik til vennen og skipsrederen Skogland på nabogården.

Mannen som åpner døra på gården nå, heter Valdemar Skogland. Han er sønnen til den Skogland som kjøpte Smedsvika av Smedsvik. Skogland er en sprek 57-åring i rutete skjorte og arbeidsbukser. Han byr på kaffe ute på trappa, fyrer opp en røyk og begynner å fortelle.

- Smedsvik seilte en argentinsk jernskute på 4000 tonn som het «Mashona». Han bygde en modell av den, den står nede i kjelleren her. Og så var han cowboy i Oregon. Jeg fikk sporene til støvlene hans, men de har jeg mista, sier Skogland.


SMEDSVIKS TELEFON: Valdemar Skogland har tatt vare på den gule sveivetelefonen Smedsvik en gang i tiden brukte til å ringe byråkrater i Oslo for å krangle med dem om sjømannspensjonen.
Vis mer

Han forteller at Smedsvik var den første av sauebøndene i distriktet som begynte å ta med dyra på fjellbeite om sommeren og var tidlig ute med å skaffe seg elektrisitet. Smedsvik konstruerte også en åpning i siloen som gjorde at hestene ble selvforsynte med høy, slik at han kunne være borte lenge om gangen.

- Det var sikkert noe han hadde sett eller tenkt ut. Det var ikke vanlig, i alle fall… Smedsvik gjorde en del som ikke var helt vanlig, sier Skogland.

Skogland forklarer og peker på hvor Anders Jenius og Nellie plantet frukttrær. Han sier Smedsvik hadde husdyr og etter hvert ble en premiert melkeleverandør og lagde sider for Vinmonopolet. Smedsviks barnebarn, Magnus og Jenny Lofsberg, forteller til Magasinet at Nellie jobbet i frukthagen, melka kyr, satte poteter og tok med barna til torget i Haugesund der de solgte frukt.


– Det lå i blodet hans det, å seile, sier Smedsviks tidligere nabo, Valdemar Skogland. Han har tatt vare på flere eiendeler etter Smedsvik og enda flere minner. – Han likte oppmerksomhet, og tok alltid ordet der han var til stede. Som regel var det så gjennomtenkt og godt forberedt, at vanlige folk ikke ville si ham i mot, sier Skogland.  Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet
Vis mer

I et intervju med Haugesund avis, minnes Smedsvik hvordan Nellie pynta opp hele eiendommen med «en mengde vakre blomster over alt».

De hadde seilt sammen, fått barn og drev gård sammen. Så kom krigen og Nellie ble syk.

Både til avisene og folk på Skjold som fortsatt husker, fortalte Smedsvik at han var registrert kommunist og pasifist av Gestapo, og han var aktiv i motstandsbevegelsen. Ifølge Jenny Lofsberg hadde besteforeldrene «gårdsgutter» i Smedsvika under krigen, som de hjalp å rømme videre mot England. Gestapo hold øye med Anders J. Smedsvik.

I et intervju med ukebladet Allers fortalte han at han ble pågrepet på Litlos på Hardangervidda, tatt med til Bergen og hengt opp i taket etter håndjernene. Gestapo-offiserene slo og slo uten at Smedsvik røpet noe som helst.

«Det som gjorde mest inntrykk på meg, var ikke torturen, men en gjerning av godhet. Nellie, som da led av langt framskreden kreft, kom den lange og tunge veien til Bergen med mat til meg. Hun er det fineste menneske jeg har møtt», sa Smedsvik.

I boka «Norsk Fangeleksikon – Grinifangene» står det at gårdbruker Anders Smedsvik ble satt i arrest i Bergen 12. september 1944. Det er oppført som en «kommunistsak». Han ble flyttet til Grini en måned seinere, fikk fangenummer 15 353 og slapp ikke ut før freden kom 8. mai 1945.

Da var Nellie allerede død.

«Tyskerne ga meg ikke engang permisjon for å reise hjem til begravelsen», fortalte Smedsvik til Allers.

Da han kom hjem til Skjold etter krigen, solgte han huset, flytta over i den lille hytta på tomta og levde alene. Han fant aldri en ny kone, forteller Valdemar Skogland til Magasinet.

Det eneste som står igjen etter Anders Jenius og Nellie, er en 30 meter høy gran som en gang i tida var familien Smedsviks juletre. Ekteparet plantet den i hagen, der den slo rot og har vokst seg stor.


Anders J. Smedsvik, ukjent årstall. Foto: Privat
Vis mer

Etter krigen fikk Smedsvik aldri mulighet til å jobbe som kaptein igjen. Han var listetopp for kommunistpartiet i Haugesund og en aktiv debattant. Han søkte flere jobber på 60-tallet uten å få svar, og da han dro til Arbeidstilsynet fikk han beskjed om at han var svartelista.

«På grunn av mitt livssyn. Det har jeg (…) fått klar beskjed om», sa Smedsvik da han ble intervjuet i Haugesunds Avis i 1971.

- Du kan tenke deg hvis du skulle sende en båt med last og kystvakta fikk greie på at kapteinen var aktiv kommunist. Det ville bare blitt forsinkelser og forsinkelser, veit du. Rederne tok ikke sjansen på det, sier Valdemar Skogland.

Selv om Smedsvik, ifølge barnebarna, meldte seg ut av kommunistpartiet i 1957 da han oppdaget hva flere av de brutale regimene i verden hadde drevet med, beholdt han troen på kommunisme og solidaritet, og var en overbevist antimilitarist. Han satt i kommunestyret i Skjold i 20 år, men hadde ambisjoner om å endre verden. Planen tok form i Universitetets aula i Oslo, 11. desember 1963.

Der satt Smedsvik i salen og så på at den amerikanske professoren Linus Pauling holdt sin Nobel-tale etter å ha mottatt Fredsprisen for arbeidet mot atombomber. Han avsluttet talen med å takke kona Ava Helen for å ha vært en «modig kompanjong og samarbeidspartner» og takket for prisen på vegne av henne også.


INSPIRATORENE: Nobel-talene til Ava Helen og Linus Pauling i Oslo i 1963, var det som satte Anders J. Smedsvik på tanken om å seile rundt jorda for fredssaken. Smedsvik omtalte atombomben som «en galemannsoppfinnelse for massenedslakting av mennesker». Foto: Ukjent / NTB Scanpix
Vis mer

Og det var Ava Helens tale som gjorde største inntrykk på Smedsvik. Da hun var ferdig, forsto han at dersom han skulle gjøre en forskjell, var det ikke nok å skrive innlegg i avisene. Han måtte gjøre noe som virkelig vakte oppsikt. Noe som gjorde ham til «godt stoff» og fikk journalistene til å stille seg i kø i hver eneste havn fra Karmøy til Calcutta for å intervjue ham.

«Da kan jeg agitere», tenkte Smedsvik.

Så dro han hjem og begynte å hogge ned eiketrær.


Faksimile: Haugesunds Avis
Vis mer

Etter havariet i Nederland med «Ava Helen Pauling» i 1972 dro Smedsvik hjem og begynte å skrive selvbiografi. Han hadde begynt på den to ganger tidligere. Første gangen forsvant manuskriptet da han solgte huset etter krigen, den andre gangen ble kofferten med alle papirene stjålet på et tog i Arendal.

Våren 1974 var Smedsvik 88 år og nesten ferdig med selvbiografien. I flere avisartikler kommer det fram at han hadde fått den antatt hos et forlag.

Men april var en tørr måned og hytta til Smedsvik var bygd av tre.

Han hadde en ovn, med et rør som gikk gjennom veggen og inn i pipa på utsida. Den siste søndagen i april, rundt halv ti om morgenen, oppdaget Smedsvik at det var uvanlig mye røyk borte ved ovnen. Da han gikk ut for å undersøke på utsida av huset røyk det ut av veggen også. Han fikk tak i en bøtte og kastet på vann til han innså at det ikke hjalp. Så løp han tilbake rundt huset for å komme seg inn og ringe brannvesenet, men det var allerede for seint. Han kom seg ikke inn.

Smedsvik ble stående utenfor og se på at alt han eide brant ned til grunnen. Hytta han bodde i, de få møblene hans, tidsskriftene, bøkene, notatene fra et langt liv, gamle minner og selvbiografien.

De få sidene av manuset som eksisterer i dag, handler hovedsakelig om hva Smedsvik opplevde på sjøen fram til 1923. Det er trolig så langt han kom i det fjerde forsøket på å nedtegne livet sitt for ettertida.

Da flammene døde ut og alt var blitt til røyk og aske litt utpå dagen 29. april 1974, hadde Smedsvik bare én eiendel igjen. Hun het «Ava Helen Pauling», var ikke blitt solgt likevel og lå fortsatt på Terschelling.

En sommermorgen noen måneder seinere våknet Jenny Lofsberg opp hjemme på Skjold og oppdaget at morfaren, som hadde flyttet inn hos dem etter brannen, var borte. Hun var lei seg for at hun ikke fikk sagt ha det og lurte på hvor morfaren var blitt av.

Morfar har reist, forklarte moren. Morfar har reist til Nederland.

Smedsviks gamle nabo, Valdemar Skogland, forteller til Magasinet at like før Smedsvik dro for siste gang, hadde han sett et gravfølge gå ned mot kirkegården på Skjold. Da hadde Smedsvik sagt «Dit skal aldri jeg». Så hadde han begynt å le.


TERSCHELLING: Moloen, havna og landsbyen West-Terschelling.  Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet
Vis mer

Anders Jenius Smedsvik bygde båten selv. Alene, med egne hender.

To år etter havariet på sandbanken utenfor Terschelling var «Ava Helen Pauling» sliten, lekk og manglet kjøl. Seilene var pill råtne.

Han hadde sett verden gå fra seilskuter til moderne supertankere. Fra hest og kjerre til romferje. Fra rifle og bajonett til jagerfly og atombomber. Til slutt ble også Smedsvik en gammel mann. Han hadde ikke lenger styrken som hadde holdt ham levende gjennom orkan og tortur. Det skjedde brått, sier de som kjente ham. Særlig etter brannen.


Anders J. Smedsvik, 1970. Foto: Arne Martin Kalstveit.
Vis mer

Da han kom til Terschelling var han ikke engang sterk nok til å heise ankeret. Konsulatet gjorde som første gangen han strandet og forsøkte å overtale ham til å reise hjem. Smedsvik skal også ha fått et forbud mot å forlate havna med «Ava Helen Pauling».

Også denne gangen bodde han på hotell Oepkes. Ifølge Rÿk van Veen og kona Til, var Smedsvik fortsatt krystallklar i hodet, men han var sint fordi konsulatet forsøkte å hindre ham i å seile.

- Til slutt fikk han nok, sier Rÿk van Veen til Magasinet.

Han fulgte Smedsvik ned til «Ava Helen Pauling» i havna for siste gang. Smedsvik fortalte at han visste det var feil tid på året. At vinden og været ikke var bra.

- Han trodde vel, eller håpet, at han skulle klare det. Men han var ikke redd for å dø på havet. Til det, hadde han sett for mye i løpet av livet, sier van Veen.

Det blåste friskt på Terschelling natt til 29. august 1974. Det norske konsulatet og havnevesenet lå og sov, og ingen la merke til at en 36 fots seilbåt uten motor ble tauet sakte ut av havna. På den nederlandske øya lurer de fortsatt på hvem det var som hjalp ham. I en liten lokalavisartikkel står det at en båt som het «Octopus» tauet Smedsvik ut til mellom Terschelling og naboøya Vlieland. Magasinet har ikke greid å spore opp «Octopus» eller finne ut av hvem som eide den.

Ingen vet sikkert hvor Smedsvik hadde tenkt seg. «Seiler han mot Cuba?», skrev Dagbladet. Barnebarna sier til Magasinet at han skulle seile båten hjem til Haugesund. Det var også det Smedsvik fortalte hotellvertene på Terschelling. Flere som kjente Smedsvik, sier imidlertid at han var en rasjonell mann gjennom hele livet og trolig må ha vært fullstendig klar over at verken han eller båten ville klare seilasen til Haugesund i uvær oppover Nordsjøen.

Ute i åpent hav, løsnet Smedsvik tauet, hørte motorduren fra slepebåten forsvinne og mønstret på for sin aller siste vakt. Han var 88 år, ti måneder og femten dager gammel.

Alene, til rors på «Ava Helen Pauling», forsvant kaptein Anders Jenius Smedsvik inn i mørket.

Verken han eller båten er noen gang blitt funnet.


Foto: Privat
Vis mer

Denne artikkelen er basert på intervjuer med Magnus Lofsberg (barnebarn), Jenny Lofsberg (barnebarn), Inghart Lasse Tveit (kirkeverge i Vindafjord), Valdemar Skogland (nabo), Kolbein Falkeid (dikter fra Haugesund), Arne Martin Kalstveit (tidligere journalist i NRK), Rÿk og Til van Veen (hotelleiere på Terschelling), Hille van Dieren (Vrakmuseet på Terschelling), arkivmateriale fra Haugesunds Avis, Haugeunds Dagblad, lokaltidsskriftet Vindatreet, Allers, Dagbladet, Aftenposten, De Telegraaf, tidsskriftet De Redding Boot, «Skjold: Gard og Ætt 2» (Nils Olav Østrem), «Norsk Fangeleksikon – Grinifangene» s. 539, Værhistorikk på Yr.no og restene av Anders Jenius Smedsviks selvbiografi (utlånt av Nils Olav Østrem ved Universitetet i Stavanger).

Tuesday, March 14th, 2017 Bil No Comments

Se første klipp fra «Love Actually»-oppfølgeren

(Dagbladet): Fredag 24. mars kommer endelig filmen mange har ventet på.

I anledning veldedighetskampanjen Red Nose Day lages det en ti minutter lang kortfilm som tar opp tråden fra populære «Love Actually» fra 2002, og som vil bli vist på BBC.

Allerede i februar kom de første bildene fra innspillinga, og i går ble det første klippet fra filmen sluppet, skriver Mirror.

Skjønt, klippet er mer som en forsmak på kortfilmen å regne, men gjenskaper en ikonisk scene fra originalen.

Andrew Lincoln (43) har riktignok fått mer skjegg siden sist, men er likevel lett gjenkjennelig med de velkjente hvite pappskiltene i hånda.

Kjærlighetserklæring

I originalen fra 2003 hadde Lincoln rollen som Mark, som var håpløst forelska i bestekompisens kone Juliet, spilt av Keira Knightley.

Som et uttrykk for sin kjærlighet oppsøkte Mark Juliets hus på julaften, der han holdt opp pappskilt der han forklarte henne hvordan han følte det, for deretter å forlate og erkjenne at «nok er nok».


DEN GANG DA: I «Love Actually» tropper Mark (Andrew Lincoln) opp på døra til Juliet (Keira Knightley) med en overraskende kjærlighetserklæring. Foto: Universal Studios Pictures / NTB Scanpix
Vis mer

Mark hadde tydeligvis ikke fått nok likevel, all den til Andrew Lincoln er tilbake på filmsettet.

I det ferske klippet er det imidlertid ikke en kjærlighetserklæring til Juliet som blir framført, men et ønske om at publikum vil følge med på gjenforeninga av «Love Actually»-gjengen 24. mars – akkompagnert av et lunt smil fra Lincoln.

Avslører detaljer

I originalen valgte Keira Knightleys karakter å kysse Mark etter det famøse plakat-stuntet. Men om det skjedde noe mer mellom de to, kom ikke fram i filmen.

Svaret finnes muligens på manusforfatter Emma Freuds Twitter-konto. Freud har nemlig twitret ivrig fra filmsettet, og publiserte i forrige uke bilder som tyder på at Juliet valgte å bli hos ektemannen Peter.

Et av bildene fra innspillinga viser nemlig en pyjamaskledd Keira Knightley i sofaen sammen med Chiwetel Ejifor, som spiller ektemannen Peter.

Freud har også publisert et Twitter-bilde av Lincoln, med følgende bildetekst:

«Det var 13 år siden. Det er mer ansiktshår nå. Men han elsker henne fortsatt …»

Tuesday, March 14th, 2017 Bil No Comments

Merk deg 16-åringen Ryan Sessegnon: – Utrolig talent

(FourFourTwo): Merk deg navnet Ryan Sessegnon. Fulhams 16 år gamle venstreback er i ferd med å skaffe seg et stort navn i England.

En som garantert har merket seg Ryan Sessegnon, er Newcastle-manager Rafel Benitez, som fikk årsjubileet som manager på St. James’ Park ødelagt da 16-åringen senket mannskapet hans med to scoringer i 3-1-seieren denne helga.

Og det er ikke tilfeldig at den hurtige venstrebacken nettet to ganger mot ligalederen i Championship. For Sessegnon står med seks scoringer på 23 kamper denne sesongen, et solid målsnitt for en back. Han har også tre målgivende pasninger.

Det hører med til historien at det offensive hurtigtoget også fikk straffespark på overtid i seieren over Newcastle, men at han ikke fikk prøve å sikre seg hattrick. I stedet bommet lagkamerat Tim Ream.

- Det var ikke min avgjørelse folkens, jeg var forberedt på å la Sess ta det. Det er uansett flaut. Det var managerens avgjørelse, sa Ream etterpå, da folk i sosiale medier reagerte på situasjonen.

Har gått gradene

Tilbake til Ryan Sessegnon, som ble en del av Fulham-akademiet i 2008 i en alder av ni år. Det ble han sammen med tvillingbror Steven Sessegnon, som også fortsatt er i klubben.

Ryan blir av klubben beskrevet som en venstreback med offensive kvaliteter, som har bemerket seg med å ta nye steg hele tiden. Han spilte blant annet fast for Fulham U18 da han var 15 år gammel.

Den gode formen på akademiet gjorde at manager Slavisa Jokanovic hentet Sessegnon opp på førstelaget før inneværende sesong. I oppkjøringa scoret han sitt første mål for A-laget i en treningskamp mot Brighton & Hove Albion.

Han fikk Championship-debuten borte mot Leeds i tredje serierunde (1-1), og har spilt 18 seriekamper totalt denne sesongen. Fire dager seinere scoret han sitt første mål i en 2-2-kamp mot Cardiff, noe som også var det første målet scoret av en spiller født i 2000 i de tre øverste divisjonene i England.

Han ble også den yngste målscoreren i Championship-historien, i en alder av 16 år og 94 dager. I februar var han bare en av sju tenåringer som hadde scoret i ligaen.

Sessegnon har også spilt for England U16, U17 og U19, og var den yngste som reiste med U17-laget til EM forrige sommer, men i dag har han flere A-lagskamper enn resten av de resterende U17-spillerne tilsammen.

Blir ikke påvirket

Da Fulham sendte Premier League-laget Hull på hodet ut av FA-cupen, var Sessegnon kampens beste spiller. Han noterte seg også for en scoring i 4-1-seieren. Det er ikke rart at stortalentet får skryt av Fulhams manager.

- Han er bare 16 år, men det er hundre prosent sikkert at denne spilleren kommer til å spille på det høyeste nivået snart, sier Slavisa Jokanovic ifølge Sky Sports.

Manageren mener Sessegnon er et stortalent, men ønsker ikke å legge press på de unge skuldrene hans.

Fulhams akademidirektør Huw Jenkins har også store ord å si om 16-åringen. Han tror Ryan Sessegnon vil ha beina godt plantet på bakken, uansett hva som skjer framover.

- Det er mange 16-åringer som kommer til å ha gode karrièrer, men de vil ikke være i stand til å takle det på nåværende tidspunkt. Det er en ro som omgir Ryan. Ingenting påvirker han. Han tillater ikke ytre påvirkninger å være en faktor, sier Jenkins.

Lagkameratene beskriver ham som en rolig person som ikke gjør mye ut av seg i garderoben. Fulham-spiller Kevin McDonald forteller at lagkameraten blant annet er elendig i Mario Kart.

- Jeg aner ikke hva han gjør på fritiden. Han spiller nok fotball hele tiden, fordi han spiller ikke tv-spill, det er det ikke noen sjanse for, sier McDonald ifølge Daily Mail.

- Utrolig talent

Landslagsspiller Stefan Johansen gjør også sakene sine bra i Fulham om dagen. Han har tidligere skrytt av Ryan Sessegnon, og sammenlikner ham med Martin Ødegaard.

- Jeg ser ingen grunn til at Ryan ikke kan bli som ham, sier Johansen ifølge Get West London.

- Jeg spilte med Martin da han var 16 år og nå på landslaget. De har begge en utrolig ro når de møter topplag, de er to utrolige talenter, sier Johansen.

Allerede før Ryan Sessegnon hadde fått sin ligadebut for Fulham, kom det rapporter på at Tottenham var interessert i ham. I seinere tid har klubber som Liverpool, Arsenal, Manchester City og Manchester United også vært linket til 16-åringen.

- Jeg håper han blir værende i Fulham, men det blir ganske vanskelig å beholde ham. Det er 99 prosent sikkert at han kommer til å bli en av de beste venstrebackene i verden, mener Johansen.

Det er litt av noen skussmål for en 16-åring.

* Fulham – Blackburn spilles 20.45 i kveld.

Tuesday, March 14th, 2017 Bil No Comments

Her er den neste «Farmen kjendis»-gården

«Farmen kjendis» var en såpass stor suksess for TV 2 at de ikke var i tvil om at de skulle lage en ny sesong. Castingen til den kommende sesong to, som trolig kommer ut i 2018, pågår i disse dager.

Nå har produksjonen bestemt seg for hvor de neste gårdskjendisene skal bo under oppholdet. Valget har ifølge TV 2 falt på en gård som for fansen allerede er ganske kjent.

Det var nemlig der Laila Lochert (40) stakk av med seieren i forrige ordinære sesong av serien. Det er på Finnsvika i Halden i Østfold at den kommende innspillingen skal finne sted.

Det bekrefter TV 2 selv. I og med at gården ble totalrennover før innspillingen i fjor, passer den ypperlig til kjendisene som skal få bryne seg på gårdslivet 100 år tilbake i tid. På FInnsvika ble det bygget en ny låve før forrige innspilling, og det ble også satt opp et bakstehus og ei smie.

- Det er en veldig idyllisk og flott gård. Vi vil gjøre det koselig og romantisk der inne, sier produsent Raymond Elveland til tv-kanalen.

Gården ligger bare et steinkast unna svenskegrensa, og Gaute Grøtta Grav nevnte stikkord som toll, smuglervirksomhet, industrialisering og ugreie svensker for å sette ord på grenseområdets historie.

Dagbladet møtte ham nemlig i fjor sommer, like før innspillingen av sesongen som Lochert vant.

Produksjonens egne, fiktive bakgrunnshistorie handlet da om en gårdssønn som nylig har overtatt «Farmen»-gården etter farens bortgang, men som måtte overlate småbruket til forpakterne (deltakerne) for å ta seg av smuglervirksomheten på landegrensa.

Hva produksjonen finner på til sesong to av populære «Farmen kjendis» er derimot fortsatt uvisst.

Tuesday, March 14th, 2017 Bil No Comments

Trygve Hegnar har kjøpt ABC Startsiden

Periscopus AS, som eies av Trygve Hegnar, har kjøpt ABC Startsiden av Telenor. Det melder Hegnar Media i en pressemelding. Kjøpet omfatter alle aksjer i selskapet.

- Vi går fra nisjeprodukter som Kapital, Finansavisen og Hegnar.no til det store, generelle nyhetsbildet, sier Trygve Hegnar i pressemeldingen.

Økonominettstedet Hegnar.no, er det tiende største nettstedet i Norge om man måler i antall sidevisninger, mens ABC nyheter er det ellevte og Startsiden det femte største, ifølge tall fra Topplisten.

Espen Udland, administrerende direktør og ansvarlig redaktør i ABC Startsiden, sier han er svært positiv til at Hegnar har kjøpt selskapet.

- Vi får en eier i Trygve Hegnar som har et sterkt engasjement for medier. Med vår heldigital virksomhet og posisjoner blir ABC Startsiden AS en vesentlig bidragsyter for Hegnar. Jeg opplever at vi har en utfordrerkultur i begge selskapene og vi er både entusiastiske og stolte over at Trygve Hegnar vil være med å videreutvikle Startsiden, sier Espen Udland.

Tuesday, March 14th, 2017 Bil No Comments
 

Recent Comments