bilindustrien

(Dagbladet): Ni personer skal være drept og minst 18 skadd i en skyting mellom tre rivaliserende MC-gjenger i byen Waco i Texas.

Det melder lokalavisen Waco Tribune Herald.

Skytingen skal ha foregått på en parkeringsplass utenfor restauranten Twin Peaks, som ligger i kjøpesenteret Central Texas Marketplace, rundt lunsjtider lokal tid.

Alle de drepte skal være medlemmer av én av MC-gjengene. Det er imidlertid ikke kjent hvilke gjenger som skal ha tatt del i skytingen.

Politiet i Waco advarer nå inngbyggerne i Waco om å ikke oppsøke kjøpesenteret eller området rundt.

Ifølge politiinspektør Patrick Swanton i Waco-politiet skal oppgjøret ha begynt inne på restauranten, og skal så ha forflyttet seg utendørs til parkeringsplassen.

TV-stasjonen KCEN skriver på sine nettsider at Waco-politiet skal ha vært tilstede i restauranten for å overvåke et møte mellom to MC-gjenger. Konflikten skal ha begynt som en krangel.

Da MC-gjengene var ute av restauranten, trakk de flere typer våpen, blant annet pistoler, kniver og balltrær, ifølge KCEN.

- Mange uskyldige mennesker kunne ha blitt skadet i dag. Dette er veldig farlige, fiendtlige kriminelle gjengmedlemmer, sier Swanton til Waco Tribune Herald.

Da skytingen mellom de tre MC-gjengene begynte, var det minst tolv politibetjenter og en innsatsstyrke fra politiet i nærheten. De grep ifølge Swanton raskt inn i situasjonen og skal ifølge politiinspektøren selv ha løsnet skudd mot gjengmedlemmene.

- Deres inngripen har spart mange liv, sier politiinspektør Swanton til lokalavisa.

Dagbladet kommer tilbake med mer

(Dagbladet): – Jeg gikk ut av styret i Nordic Mining i juni 2013, altså flere måneder før jeg ble utnevnt til statsråd. Regjeringen var selvsagt kjent med at jeg satt i styret i Nordic Mining fram til juni 2013, uttalte kulturminister Thorhild Widvey (H) til Dagbladet fredag.

Mens Nordic Mining fremdeles ventet på myndighetenes avgjørelse om sjødeponi for gruveavfall i Førdefjorden, satt Thorhild Widvey som styremedlem i gruveselskapet. I april sa regjeringen ja til planene.

- Det viser hvor tette koblingene er mellom næringsliv som driver en virksomhet som truer miljøinteresser, og dagens regjering, sier stortingsrepresentant Heikki Holmås (SV) til Dagbladet.

Nekter å svare

Kulturministeren understreker overfor Dagbladet at hun «ikke har hatt befatning med saken» mens hun har sittet i regjeringen.

- Jeg har ingen aksjer i selskapet. Jeg har ikke hatt kontakt med selskapet etter at jeg fratrådte, ei heller noen nære forbindelser til ansatte eller eiere, sier Widvey.

Kulturdepartementet opplyser at kulturministeren var på reise da Førdefjordsaken ble behandlet i regjeringen, men nekter å opplyse Dagbladet om når saken var til behandling i regjeringen.

- Vi kommenterer aldri når saker er behandlet i regjeringen. Derfor ønsker vi heller ikke å oppgi hvilken av statsrådens reiser som ble gjennomført da denne saken ble behandlet. I og med at statsråden var ute av styret før hun tiltrådte som statsråd og dette selskapet var utenfor det saksområdet hun har ansvar for, er ikke habilitet vurdert spesifikt for dette selskapet. Kulturministeren gjør uansett en løpende vurdering av sin habilitet i alle saker hun behandler eller er involvert i, skriver kommunikasjonssjef Hanne Gjørtz i Kulturdepartementet i en epost til Dagbladet.

Heller ikke Statsministerens kontor (SMK) ønsker å opplyse Dagbladet om når regjeringen drøftet Førdefjordsaken og hvem som deltok på møtet. SMK viser til at «de ikke pleier å opplyse om intern saksbehandling», og at de ikke ønsker å gjøre et unntak i denne saken.  

Ser mønster

SV-representant Holmås viser også til Bøkefjord-saken i 2014, hvor miljøminister Tine Sundtoft (H) omgjorde et vedtak fra Miljødirektoratet slik at selskapet Norterminal Floating Storage AS likevel fikk drive med såkalt oljeomlasting fra skip til skip i Korsfjorden i Finnmark – selv om det er is på fjorden. 

Rederiet Stolt-Nielsen Ltd, som gjennom et datterselskap hadde gitt en halv million kroner i valgkampstøtte til Høyre, hadde investert 36 millioner kroner i Norterminal og var dermed tjent med Høyre-statsrådens avgjørelse.   

– Det er helt utrolig at regjeringen politisk griper inn og helt uten begrunnelse dropper miljøkrav til fordel for bedrifter de har fått valgkampstøtte av, sa Holmås den gangen.  

Nå begynner han å se et mønster.  

– Dette er to saker der regjering setter til side miljøfaglige råd, og favoriserer selskaper med tett kobling til Høyre. Det er svært betenkelig.

- Øker ikke tilliten

Venstre-leder Trine Skei Grande visste ikke om Widveys styreverv, og presiserer at hun heller ikke har kjennskap til detaljene i saksbehandlingen.  

- Men dette øker ikke akkurat tilliten til regjeringen avgjørelse, sier partilederen.

Thorhild Widvey ble kulturminister i Erna Solbergs regjering da den ble etablert 16. oktober 2013.

I 2012 og 2013 satt hun som styremedlem i selskapene Nordic Mining ASA og det heleide datterselskapet Nordic Rutile AS.

17. april i år ga regjeringen  Nordic Mining tillatelse til å lage sjødeponi for gruveavfall i Førdefjorden, på anbefaling fra Miljødirektoratet.

(Dagbladet): Å rykke opp til Premier League, er en enorm prestasjon som medfører mange goder.

Det gjelder både hva angår omdømme, status og ikke minst økonomi.

Et opprykk til den gjeveste ligaen i England skal være verdt intet mindre enn 134 millioner pund, eller rundt 1,3 milliarder norske kroner.

Den bragden klarte lille Bournemouth i år. Neste år skal de spise kirsebær med de store verdensstjerne i Premier League.

Sett i lys av at klubben holdt på å forsvinne ut av ligasystemet for seks år siden, er det ikke rart at behovet for å feire er stort.

Jubelscenene da opprykket var et faktum var akkurat slik det skal være. Men nå begynner det å ta helt av. Feiringen er nemlig ennå ikke over, ifølge The Mirror.

Den engelske avisen har publisert elleville bilder der neste sesongs Premier League-spillere feirer sammen med med lettkledde kvinner i bikini ved bassengkanten i Las Vegas.

Den fire dager lange feiringen kostet hele 300 000 pund, ifølge The Mirror.

Selv om klubben vil tjene store penger i Premier League, er det klubbeieren som tar seg av den svulstige regningen.

Den russiske milliardæren Maxim Demin har nok gjort seg mer populær i spillergruppa, men spørsmålet er om det nyopprykkede laget rekker å få bakkekontakt før seriestart i august.

FILM: Det kan være underlig, urovekkende, hvor lite du faktisk vet om andre, også de du er aller nærmest. I «Louder Than Bombs», Joachim Triers første engelskspråklige film og Norges første gullpalmekonkurrent i Cannes på en mannsalder, utforskes kontrasten mellom alt som raser gjennom hodene våre av tanker, følelser og assosiasjoner, samtidig som det ytre kan være et uutgrunnelig vannspeil. Det handler blant annet om å elske familien sin og samtidig føle at de er fremmede.

Tematikken er spennende. Trier og medmanusforfatter Eskil Vogt har utviklet en unik, følsom, felles filmsignatur, der de utnytter filmens potensial til å veve det som faktisk skjer sammen med ønsker, minner, drømmer og vemodige utforskninger av det som kunne vært. Den står tydelig også under «Louder Than Bombs». Men det nye verket er mindre konsentrert og kraftfullt enn duoens foregående filmer, «Reprise» og «Oslo 31. august», de høye ambisjonene til tross. Eller kanskje er det nettopp på grunn av dem.

Famlende far

Gabriel Byrne er den famlende faren som strever med å snakke med sin onlinespillende yngstesønn Conrad (Devin Druid). Det er tre år siden moren, krigsfotografen Isabelle (Isabelle Huppert) døde i en bilulykke, og en planlagt utstilling av bildene hennes forener de fremmedgjorte to med den utflyttede eldstesønnen Jonah (Jesse Eisenberg), en stigende akademisk stjerne og nybakt fra som synes å ha alt på stell. Men det er det, naturligvis, ingen som har.

Familiebåndene er intrikate og godt tenkt ut og passer godt som utgangspunkt for gravende diskusjoner over vinglassene etter rulleteksten: Hvem av familiemedlemmene som har virket hvordan på hvem, hvordan faren og Conrad synes å lengte etter en større fortrolighet med Isabelle og Jonah, som fremstår både som sterkere og mer flyktige enn de andre to, som delte mye med hverandre, men aldri synes helt å gi seg hen. Og som har sin egen skjørhet og sine egne hemmeligheter. Hvordan farens hjelpeløse fotfølging av det ensomme yngstebarnet, som han tror skjer i hemmelighet, bidrar til å gjøre samtalene mellom dem enda vanskeligere. Hvordan Isabelle gjør et valg for familiens skyld som egentlig er et stort og lite anerkjent offer, og som ikke gjør henne lykkelig.

Det er i det hele tatt mye kjærlighet som ikke blir sett eller anerkjent i «Louder Than Bombs».

Mye tungsinn

Men det er mye tungsinn også. Den renere, smalere «Oslo 31. august», som konsentrerte seg om én persons livskrise, traff som et presist kårdestøt. «Louder Than Bombs» ligger i fire melankolske filer samtidig og utforsker fire fomer for ulykkelighet, og vekten av det hele gjør at det ofte føles kvelende snarere enn hjerteskjærende.

Historien om Isabelles liv i felten er den som føles mest som et fremmedelement, den som ikke lander helt. Tittelen er hentet fra et The Smiths-album fra 1987, og filmen har over seg noe av den samme, litt polerte sorgfullheten. Soundtracket består ellers mye av vare pianotoner som setter to streker under tristheten snarere enn å bryte den opp og skape melankoli. Dette er en historie som kunne hatt godt av noe mer tilforlatelighet og noen flere øyeblikk med senkede skuldre.

Nydelige enkeltscener

Heldigvis finnes letthet i det tunge. Den tilbyr for det meste av Jesse Eisenberg, som er dyktig både på deadpan og dramatiske lag og som gjør en storartet rolle som den smarte, smått utilgjengelige Jonah. I et nyanserikt, velspillende ensemble er det han og Devin Druid som med sin tenåringsmutte hyperfølsomhet gjør størst inntrykk. Og her er nydelige scener og samtaler: Brødrene som snakker om jenter mens de ser på cheerleaderne turne i poetiske sprang i sakte film, som å understreke hvor vakre og utilnærmelige de er for den sosialt keitete Conrad. Conrad som ser for seg hva moren kan ha tenkt i sekundene før hun døde, en visjon som blander seg med minner fra barndommen hans. Den åpenhjertige samtalen Jonah har langt på natt, med en jente han strengt tatt ikke burde banket på døren til. De rene, sparsommelige bildene lar det intrikate følelsesdramaet tre frem.

Joachim Trier og Eskil Vogt er klokere enn de fleste. De har en nysgjerrighet på kommunikasjonsmessige knuter og følelsene som ikke fortelles om som gjør dem lette å verdsette. Kanskje vil de neste gang velge litt strengere hvilke av skjebnene de ser for seg, de vil lage film om. Det kan hende den filmen fester grepet om glatte hjerterøtter på den måten «Louder Than Bombs» prøver litt for hardt å gjøre.

(Dagbladet): En amerikansk sikkerhets- og dataekspert ved navn Chris Roberts, klarte ifølge en lekket rapport fra FBI å endre et ruteflys kurs i en kort stund ved å hacke seg inn og ta kontroll over flyets underholdningssystem mens han var om bord på flyet.

Ved hele 15 til 20 anledninger har han klart å ta kontroll over flere flys datasystemer mellom perioden 2011 og 2014, ifølge FBI.

Men det ifølge hackeren selv med kun ett formål: å advare flyselskapene om deres sårbare datasystemer.

Det var Huffington Post som først meldte om saken, som fremgår av FBIs egne rapport og ransakingssøknad.

Flere flytyper

Roberts, som jobber for sikkerhetsselskapet One World Labs, fortalte FBI under et avhør i februar at han hadde hacket seg inn på flere fly sine underholdningssystem om bord, og med det tatt kontroll over flyets «Trust Management Control», eller flyets cruisekontroll.

Dette gjorde FBI oppmerksom på Roberts, som konstant tvitret om flysikkerhet. De anholdt ham imidlertid ikke.

Roberts sa til FBI i avhør at han hadde oppdaget svakheter i underholdningssystemene til både Boeing 737-800, 737-900, 757-200 og Airbus-320.

Fløy rundt i hele landet

I april i år hadde Roberts planer om å fly rundt i hele landet, og slik det fremgår av FBIs rapport, med kun ett formål: å hacke seg inn flyets datasystemer.

Roberts var så i FBIs søkelys, og på tips fra American Airlines, fikk de vite at hackeren skull fly med dem 15. april, og det mange ruter.

FBI bestemte seg dermed for å følge etter Roberts.

På ruten fra Denver til Chicago tvitret Roberts om flyselskapets sårbare datasystem om bord i et fly på vei fra Denver til Chicago. Da tok byrået virkelig affære.

Samme dag fløy Roberts på første klasse fra Chicago til Philadelphia. Da flyet landet, sjekket FBI om Roberts hadde koblet seg til datasystemene med sin lap-top. Det hadde han.

I dette øyeblikket hadde Roberts byttet fly, og var nå på vei til New York. Med kunnskapen FBI nå hadde, tok de han inn til avhør på Syracuse Hancock International Airport.

Fremgangsmåten

I avhøret hos FBI forklarte Roberts hvordan han gikk frem for å hacke seg inn i systemet.

Først klarte han å koble seg til underholdningssystemet ved å koble seg til en innretning installert under passasjersetet. Han klarte å fjerne lokket på innretningen ved å klemme og vri på den.

Deretter koblet han sin egen lap-top til innretningen med en spesiell type ethernetkabel. Da kunne han også koble seg på flyets andre systemer, som blant anent flyets cruisekontroll. Han kunne også følge med på trafikken som gikk ut og inn av cockpit.

Ved å ta kontroll over dette systemet, klarte han å få flyet til å endre flyets kurs i en kort stund.

Ekspert på flysikkerhet

Robert begynte å etterforske flysikkerhet for rundt seks år siden, etter at han og en kollega fant ut at underholdningssystemet om bord på noen flytyper var koblet til passasjerenes satellitt-telefonnettverk.

Gjennom dette nettverket fant de ut at man kunne ta kontroll over noen kabinkontrollsystemer.

Disse systemene var så koblet sammen med noen av flyets andre systemer.

De bygde så en testlab hvor de brukte for å finne ut hva de kunne gjøre med disse nettverkene.

Ved flere anledninger har han holdt foredrag om sine funn, og han har også tidligere vært i kontakt med FBI. Likevel har ikke flyselskapene tatt hans advarsler på alvor, og i fjor sa han til Wired at en hacking av et ekte fly måtte til før flyselskapene forsto alvoret.

Å nettopp hacke seg inn i et ekte flys systemer, uten tillatelse fra flyselskapet, er han nå anklaget for å ha gjort av FBI. Nå etterforsker byrået saken.

(Dagbladet): Endelig er det 17. mai, folkefest og årets store mulighet til å vise seg fram i bunad.

I Norge finnes det flere hundre varianter av nasjonaldrakta, og mange velger gjerne en bunad knyttet opp mot der man har sine røtter.

Dagbladet har snakket med et lite knippe norske kjendiser om  deres forhold til bunaden sin.

- Norges vakreste bunad

Bergensartisten Christine Guldbrandsen (30), har valgte å gå bort fra det som kanskje ville vært det mest vanlige valget – nemlig Bergensbunaden. 

- I første omgang valgte jeg Hardangerbunaden fordi jeg mener det er Norges vakreste bunad. Jeg valgte den også på bakgrunn av at jeg hadde en mormor og tante som eide hver sin, sier Christine Guldbrandsen til Dagbladet.

Artisten mener at bunaden er svært nasjonalistisk, og ettersom hun bruker den svært sjeldent, blir det også ekstra stas når den først kommer på. 

- På sin tid var jo Hardangerbunaden ansett som Norges nasjonaldrakt. Selv har jeg slekt og relasjoner som strekker seg langt bakover fra Hardanger, så jeg synes jeg hadde en legitim grunn til å gå for den, sier hun lattermildt.  

Fikk bunad i voksen alder

Musiker Åse Kleveland (66) forteller at den eneste gangen hun går i kort skjørt, er når hun går med bunad.

- Jeg går stort sett i lange skjørt, men bunaden min har kort stakk. Man føler litt at man går i rockeskjørt, så for meg er det litt nostalgisk, sier hun.

Hun fikk sin Setesdalsbunad av sin far og kjæreste Oddvar Bull Tuhus en stund etter OL på Lillehammer.

- Jeg har ikke vært en person som har brukt bunad som barn og store deler av livet. Etter OL ble bunadene veldig mye mer synlige, og så plutselig kunne jeg ikke tenke meg noe finere festplagg en bunad, sier hun.

Klevelands far er fra Setesdalen.

- Den gynger så fint når man går med den. Det fine med den er også at det egentlig er to stakker utenpå hverandre. Det er en hvit stakk først, som er hverdagsstakken, og så er det en svart utenpå der igjen. Det er derfor den vipper så fint, sier hun.

- Føler meg feminin

I tillegg til å bruke den på 17. mai, har hun den også ofte på seg ved høytidelige anledninger, så vel som hagefester og jubileum.

- Ofte bruker jeg bare den hvite stakken, når det ikke skal være så høytidelig, sier hun, og legger til:

- Bunad er veldig praktisk, og så føler jeg meg veldig fin og feminin i den.

Hun er ikke så opptatt av at man skal ha det rette tilbehøret, og syns det er fint at det går an å eksperimentere litt med den.

- Heldigvis har man i dag et litt friere forhold til alle disse strenge reglene. Det syns jeg er fint, sier hun.

Siden hun er aktiv i Human Etisk Forbund, har hun allerede hatt på seg bunaden flere ganger i år i forbindelse med konfirmasjoner. Årets 17. mai-feiring foregår i Wien, hvor hun skal holde et foredrag i forbindelse med Eurovision.

- Jeg tror ikke jeg skal gå rundt i bunad i Wien, det tror jeg kan bli litt sterk kos. Så i år blir det 17. mai uten bunad, sier hun.

Har bestemoras bunad

TV 2-værmelder Isabella Martinsen (35) har Nordlandsbunad, bunaden Dagbladets lesere har kåret til Norges fineste.

- Det var bestemora mi som sydde den til seg selv før hun skulle konfirmeres i 1949. Siden har den gått i arv – jeg fikk den selv da jeg ble konfirmert, sier hun til Dagbladet, og legger til:

- Jeg regner med at datteren min overtar den når hun konfirmeres om fem år.

- Hva skal du gå i på 17. mai da?

- Jeg må vel begynne å spare da? spør hun, og fortsetter:

- Nei vi får se, det blir vel mest nærliggende å ta en Tromsbunad. Men jeg har bodd i Bergen i mange år, og nå i Oslo. Egentlig bør jeg kombinere litt og lage en slags fantasibunad.

Hun syns det er ekstra stas med bunad siden den en gang tilhørte hennes bestemor.

- Det er veldig stas. Denne har også en veldig fin og dyp grønnfarge som ikke er så vanlig på Nordlandsbunadene, sier hun.

Likevel har Martinsen av og til droppet bunaden på nasjonaldagen. Hun syns det er vanskelig å plukke ut en favorittbunad.

- Beltestakken er veldig flott, og selvfølgelig liker jeg min egen godt. Men det er jo så mange fine. Jeg klarer ikke plukke ut en favoritt, sier hun.

- Kaller det for tvangstrøya

TV-personlighet og tidligere Frøken Norge-deltaker Kathrine Sørland (35) er veldig glad i sin Rogalands-bunad.

- Jeg er fra Stavanger, og da er det rett og slett obligatorisk å ha den. Og så syns jeg den er veldig fin, sier hun.

Hun har arvet bunad fra sin mormor, som sydde den til seg selv da hun var ung.

- Jeg fikk den til konfirmasjonen min. Den er steingammel, så den er laget av et veldig tjukt ullstoff. Det er av den gamle sorten, så den klør veldig, sier hun, og legger til:

- Jeg kaller den for tvangstrøya. Det er ikke det mest behagelige å ha på, og det tror jeg ikke jeg er den eneste som mener. Så jeg syns det er greit at jeg bare bruker den en gang i året.

Hun er glad i å feire 17. mai.

- Jeg syns bunad er veldig, veldig fint, og det er flott å se hele Norge bunadskledd på 17.mai, sier hun.

Dagen feires på Nesøya i Asker, hvor hun, eiendomsmegler-kjæresten Andreas Holck og deres sønn Leon bor.

- Leon gleder seg alltid veldig til 17. mai. Det er en veldig koselig dag, sier hun.

Har brukt bunaden på TV

TV 2-værmelder Elin Tvedt (41) er fra Ølen i Sunnhordaland, og har derfor Sunnhordalandsbunad.

- Jeg fikk den til konfirmasjonen av min farmor og farfar. Jeg bærer den med stolthet, siden det er her jeg kommer fra, sier hun.

Hun vurderte å velge Hardangerbunad, siden moren hennes er fra Hardanger, men kom fram til at hun måtte velge bunaden fra sitt hjemfylke.

- Jeg er veldig glad i den. Det er veldig greit å ha et sånt festplagg, for da vet jeg hva jeg skal ha på meg på 17. mai, i dåper og i konfirmasjoner. Jeg har også brukt den i flere bryllup, og så bytta til en kjole på festen etterpå, sier hun, og legger til:

- Jeg har faktisk hatt den på på TV også noen ganger, på julaften og nyttårsaften.

Tvedts 17. mai pleier vanligvis å feires i Ølen, sammen med familie og venner.

- Vi går i tog klokka ti med barnehager og skoler, og så er det litt taler og synging før vi drar til kulturhuset hvor det er fest og moro. På kvelden pleier vi å samle en gjeng venner til grilling, sier hun.

- Har du på bunaden hele dagen?

- Jeg pleier å ta den av før vennefesten, når det blir litt mer uformelt. Det er kjekt å ha bunad, men det er jo litt trangt også. Jeg tror veldig mange har litt stramme bunader, for man vil jo helst ikke sy den ut, sier hun.

- Har du en favorittbunad?

- For meg er det selvfølgelig den jeg har. Men mamma har Hardangerbunad, og den syns jeg også er veldig fin, sier hun.

(Dagbladet): Terrorgruppa Den islamske stat (IS) har de siste dagene rykket stadig nærmere oltidsbyen Palmyra i Syria.

Det har vært fryktet at IS også skulle beleire Palmyra og ødelegge oldtidsruinene, som står oppført på UNESCOs liste over verdensarv.

Nå hevder syriske militærkilder at de har beseiret terroristene.

- Syriske tropper har gjeninntatt kontroll over hele byen. Det har vært et titalls luftangrep mot IS-krigerne, som nå har flyktet inn i ørkenen, sier en syrisk militærkilde til den amerikanske kanalen CBS.

Ifølge nyhetsbyrået AFP, er så mange som 300 mennesker døde i kampene om oltidsbyen.

Aktivistgruppa Syrian Observatory for Human Rights sa tidligere i dag at minst  47 syriske soldater og 29 IS-opprørere ble drept i kamper byen i dag.

IS heiste i går sitt svarte flagg over byen Ramadi i Irak. Irak har lover å gjeninnta byen.

Saken oppdateres

CANNES (Dagbladet): Skuespiller Cate Blanchett en gift overklassekvinne som sklir inn i en intens kjærlighetsaffære med en yngre jente i «Carol», som vises i hovedkonkurransen under Filmfestivalen i Cannes. Men når hun får spørsmål om hvor mye som har forandret seg siden den gang, vokter hun seg for å male situasjonen rosenrød.

- I sytti land i verden er homoseksualitet fremdeles ulovlig, sier Blanchett.
- Det er fremdeles en stor sak. Seksualitet en privatsak, men hvis du er homofil i dag må du snakke om det ustanselig, før du får snakke om arbeidet ditt. Vi lever i svært konservative tider. Hvis vi tror noe annet, er vi tåpelige. 

Avkreftet at hun var bifil

Imidlertid avkreftet hun at hun er bifil, en overskrift som har gått verden rundt siden hun i et intervju sa hun hadde hatt «forhold til kvinner».

- Jeg har naturligvis hatt forhold til kvinner, men hvis spørsmålet er om jeg har hatt seksuelle forhold til andre kvinner, er svaret nei, sier Blanchett, som er gift og har fire barn.

- Men poenget er uansett at i 2015 burde svaret være: Hvem bryr seg? Kall meg gammeldags, men jeg gleden ved å være skuespiller består ikke av å dytte på andre mitt eget klaustrofobiske perspektiv. Det handler om å styrke den empatiske forbindelsen til andre mennesker. Livet mitt angår ikke noen andre enn meg selv.

Som forarbeid til «Carol», som er baset på en roman av Patricia Highsmith, leste hun seg opp på lesbiske historier fra femtitallet.

- Og Highsmiths roman var den første som hadde en lykkelig slutt. Jeg leste mange som ikke hadde det. Det er viktig å huske på at på den tiden var det ofte ikke tilfelle. Det var en lesbisk verden der, men det var ikke et sted der min rollefigur, Carol, fantes. De merkelappene, de gruppene, den trøsten fantes ikke for mange mennesker. De var så isolerte, og det var viktig for meg å få frem.

Ellers gledet hun seg over at historien rommet så mye taushet.

- Noe av utfordringen ved å spille en Patricia Highsmith-skikkelse, er at de er mystiske og tvetydige.

Filmens egentlige hovedperson er den butikkansatte Therese, spilt av Rooney Mara, som drømmer om å bli fotograf, og som blir betatt av den sofistikerte kunden.

- Carol er nesten et produkt av Thereses fantasi, sier Blanchett.
- Alt sees gjennom filteret av Thereses indre tumulter. Jeg syntes det var en gave å jobbe med.

Sexscener og «kvinnens år»

De to deler en avkledd og intim sexscene i filmen.

- Jeg var ikke mer nervøs enn om det hadde vært en sexscene med en mann, sier Cate Blanchett.
- Egentlig var det mest morsomt. Jeg synes det er flott når slike scener ikke går inn for å være pirrende. Det er alltid med et visst forbehold jeg går inn i noe sånt, men det var ikke fordi det handlet om to kvinner.

Med et stort antall kvinnelig jurymedlemmer, mange kvinnelige hovedpersoner i konkurransefilmene og Ingrid Bergman på plakaten er 2015 allerede døpt «kvinnens år» i Cannes.

- De sier så, men jeg håper virkelig ikke det er en mote i øyeblikket, sier Blanchett, som også ironiserer over at Hollywood i stor grad henvender seg til tenåringsgutter.
- Jeg tenker at jo rikere og mer mangfoldige historier vi har, jo bedre er det. Og diskusjonen om dette må fortsette, for det har gått mye tapt de siste årene.