Jeg vet ikke hvorfor jeg har så dårlig retningssans. Det er en egenskap som jeg ertet for dagen i dag ut, men uansett hva jeg gjør jeg bare ikke kan synes å gjøre det noe bedre, det er en ferdighet jeg bare ikke have.When jeg var en baby ville jeg være oppe hele natten gråt. Mine foreldre skjønte raskt at jeg ville sovne hvis de kjørte meg rundt i bilen for en kort stund, så hver gang jeg ville ikke gå tilbake til å sove om natten det er hva de gjorde. Helt siden da har jeg funnet det utrolig vanskelig å ikke slippe av å sove i bilen. Heldigvis skjer ikke når jeg kjører, men hver gang jeg er en passasjer er det av å sove jeg go.This kan være grunnen til at jeg har så dårlig retningssans. Fordi jeg bare se min opprinnelige posisjon når jeg kommer inn i bilen og min endelige destinasjon når jeg går ut, jeg har ikke noe minne av ruten i mellom. For meg, kan jeg like godt blinke og voila! Jeg har arrived.Unfortunately hva som ble en trivelig opplevelse for passasjeren har resultert i en ganske stressende kjøreopplevelse. Jeg har en unaturlig frykt for å bli tapt at jeg ikke kan komme over. Dette ble ikke hjulpet av den første ekspedisjonen foretok jeg etter endelig passert min kjøring test i en alder av 20.It var en mørk kveld, og jeg var sliten. Kjæresten min på den tiden ville ha meg til å gjøre det førti minutters kjøretur til sin tantes hus som han var blitt betrodd å se etter mens hun var borte på hennes årlige ski turen.Jeg husker mine foreldre prøvde å fraråde meg fra å gå ved å fortelle meg at jeg ville bare gå seg vill og at jeg skulle vente til neste dag blah blah ... men jeg var ikke å ha noe av det. Jeg ønsket å gå akkurat der og de beskyldninger om at jeg ville bare gå seg vill gjorde meg enda mer bestemt. Så jeg satte min lille bag i passasjersetet på den røde Toyota Corola automatisk at mine besteforeldre hadde gitt meg, trakk seg ut av stasjonen og satt ut i night.Bearing i bakhodet at jeg hadde bare én gang før drevet på to kjørebaner, og aldri før i mørket burde jeg ha visst at jeg aldri ville ha gjort det, men jeg ønsket å se kjæresten min, og ingen kom til å stoppe meg. Eller så tenkte jeg ... Etter at ok det meste av veien jeg begynte å få panikk litt. Hva om jeg hadde savnet avkjøring? Hvilket kjørefelt bør jeg være i når jeg forlater rundkjøringen og hvorfor var folk forbikjøring meg på venstre side? Jeg begynte å bremse ned slik at jeg kunne finne en lay-by til å trekke over i for å ringe og sjekke jeg var fortsatt på rett vei. Jeg skulle så fort (50mph) at hver gang jeg så et skilt for en jeg ville fly forbi det, så jeg begynte å avta til om lag 30 og ransake rundt i bagen min for phone.It min var på dette tidspunktet at jeg så den blå blinkende lys i min bakfra mirror.After heller mye å forklare til politiet at jeg var faktisk tapt og ikke drukket jeg ble til slutt pekte i riktig retning, og la tårer på min wayof selvfølgelig nå jeg kan se tilbake på disse dagene og le, men bare fordi jeg kjøpte GPS neste dag på internett. Aldri igjen vil jeg miste min måte på A30, kan disse kart leserne le så mye de vil nå! Mwahahaa
By:. Sarah Maple-11606
.from:https://www.bilindustrien.com/bil/cars/11951.html