Sør-India. Midten av november. Bussturen til Allepuzha.Standing, svaiende, livredd, frontruten kun 36 inches bort fra ansiktet mitt, jeg hører og føler metall rammen av bussen crepitating illevarslende som vi svinge rundt en overladen oxcart inn i kaleidoskopisk vold i motgående kjørefelt. Bare i India, jeg reflekterer, livet er dette billig, sikkerhet så skjødesløst bort. Det er bare India, der alt kommer levert i parodiske ytterpunktene, som kan omfatte en form for hensynsløshet så fullstendig, en ubetenksomhet så boutique og utsøkt, bør som den indiske offentlig buss driver.It noteres på dette punktet at jeg er ikke fremmed for å utvikle verden-busser, ingen mere tyro av bakketransport - passerer på blind kurver, oppoverbakke, svimlende un-guardrailed dråper, jordskred på svingete fjellveier, dyr bundet i sekker på toppen av bussen - alle stifter av kamikaze tredje-verden kjøring er fotgjenger fare for meg. Men svaiende der på bussen front på vei til Allepuzha, paralysert av frykt ved stadig utfolder seg trusselen om spektakulært, voldelig og tidlig død, innser jeg: en eller annen måte er dette annerledes. Det er en slags spesialtegn nedfelt i den indiske sjåføren selv, en slags bevisst, enorm og uforsonlig fiendtlighet brakt til handling av kjøring, som hever det nesten til nivået av kunst, som om noen, et eller annet sted, instruerer dem i dette. Mine øyne skrelles bredt av konstant hourlong opptog av overhengende nær-katastrofe, øver jeg meg den psykologiske mestringsstrategi av engasjerte distraksjon, lage en liste over regler som jeg forestille er gitt til alle indiske Road Transport drivere på sin første dag på jobb: "Kjære indian Public Bus Driver [memoet i hodet mitt lest]: Du gjorde det! For å sikre en jevn og komfortabel kjøreopplevelse mens på veiene i Bharat Mata, Vår India, husk: standard sted å kjøre i motgående kjørefelt. Mens andre ville fraråde reise i et kjørefelt som inneholder fartsovertredelse trafikk som truer med å kollidere med bilen head-on, de er ganske enkelt, galt. Istedenfor må forbli i motgående kjørefelt med horn permanent fast i "ON" posisjon. Dette er signalet for alle mindre biler - scootere, tuk, sykler og biler - til dreier seg kraftig opp på skulderen i siste sekund. Dette er din høytidelig rett og duty.As sådan, bør du huske å alltid bruke horn. Bruker det fordi du passerer. Bruker det fordi de er bestått. Bruk den til å signalisere til andre drivere du har et horn, rungende som en stor ekstatisk krig bjeff til alle de endeløse himmelen. Og bruke det, viktigst av alt, fordi du er angry.Remember: kjør alltid sint! Selv om dette er i strid med Bill Murray instruks til Groundhog, på veiene i vårt India, er sinne den beste medisin. Alltid være sint. Betjene kjøretøyet med uforanderlig vindictiveness av en gammeltestamentlig Gud. Ved den minste provokasjon, reell eller innbilt, umiddelbart handle for å ta hevn på folk rundt deg selv ved å kutte dem av, etter i en avstand på ca 18 inches, og tvinger sin moped omtrent på skulderen. Dette er din juridiske og moralske rett som en driver av indisk publikum transport.Lastly, husk at du bør alltid være å prøve å passere. Selv om du allerede er i et kjørefelt okkupert av motgående trafikk. Selv om bilen foran deg er i seg selv prøver å passere, eller beveger seg i samme eller høyere hastighet enn du er. Selv om du er i altfor høyt gir og motoren er plaintively sliter med å opprettholde turtallet er nødvendig for å unngå en stall. Selv om, Gud hjelpe oss, er bilen som du passerer en annen offentlig buss av nøyaktig samme gjør kommer til nøyaktig samme sted du er. ALLTID. TRY. TO. PASS. Den eneste gangen hvor bortgang er kontraindisert i de få sekundene direkte før en head-on kollisjon med et kjøretøy (lastebil, dumptruck, etc.) større enn din egen. På dette punktet kan du, i siste sekund, svinge voldsomt tilbake i kjørefeltet ditt ... men bare for kort øyeblikk at det ville ha drept deg. Så rolig fortsette å prøve å passere. "... En time senere, stepping av bussen på Allepuzha med gummiaktig ben, kastet jeg et raskt blikk på sjåføren, trekke røyken inn i munnen hans fra den stramme tobakk spiral av en beedi. Bussen er fortsatt tomgang, han turtall gasspedalen litt, lazy se på ansiktet hans som en veteran soldat i en pause i kamp, ​​og jeg sverger til meg selv at fra nå av skal jeg bare sitte bakerst i bussen. Samme måte som en dømt mann, i hans siste øyeblikkene, søker en blindfold
By:. William m kerr
.from:https://www.bilindustrien.com/bil/travel/36811.html