Pappa hadde gitt meg tillatelse til å ta en robåt, en tre hestekrefter Evinrude og to venner, Doug og Steve ute og fisket i noen timer. Den sommerdagen vi besluttet å ta en ettermiddag ute på Nordøst gaffel av Great Sacandaga Lake, fiske for store munn bass. Luften var tung og fuktig, sola bryter gjennom skyene, nok til å gjøre det ubehagelig varmt. Vi dro opp en provisorisk anker, en ti tommers hunk av cinderblock på en ankerline av slitasje flettet bomull og droppet det i baugen av en fjorten fot tre robåt. Uttrykke tillit vi kunne håndtere enhver situasjon som kan komme vår vei, som kanskje en synkende båt, ble vi enige om å gå utover de grensene som er satt av dad.It mitt var ganske lett å gå, bølger etter oss så vi cruiset så fort som en tre hest powerhead kunne bære oss. Forankret tretti meter utenfor Placid Point, plukket Doug meitemark fra liten kartong med mulch, en for hver av oss. Vi tredd våre ormer så raskt vi kunne, hver enkelt av oss håper på det første fangsten av dagen og den største fisken i vannet. Vi satt der i ca to timer uten hell da vi hørte en svak rumling av torden sted i dalene i Adirondack Mountains. Vi fortsatte fisket. Avtalen var at vi ville forlate så snart noen hadde en nibble.Suddenly, snudde himmelen en dyp blå og vi kunne se lysglimt blanchering himmelen over de bratte fjellene mot styrbord. Stormen var bærer ned på oss fort. "Steve, trekke opp ankeret, vi må komme oss ut herfra!" Vi sveivet i våre linjer uten sikring kroker som dingler og virvlet i den stadig økende vinden. En strålende lysglimt tatt oss av overraskelse som luften spraket, etterfulgt av en sonisk boom som gjallet i juvet mellom de omkringliggende fjellene, forstyrre vannet under oss. Nikkel store dråper av regn falt kraftig gråning det blå vannet rundt oss, vinden blir ferocious.Anchor trukket, dro jeg på starteren akkord, adrenalin sparker i da jeg innså at det kanskje ikke starte. Jeg sto der ute til årene. "Vi er nødt til å begynne å ro dere eller vi blir blåst med vinden mot demningen!" Doug nølte ikke. Vi var taper terreng raskt i den sterke vinden og møtende kort troughed, trakk bratt crested waves.I ledningen en gang til med en frese. Det er nødt til å starte. Det er ingen grunn til at det ikke burde. Har jeg glemt noe? Jeg kvalte motoren og sørget for gassen fill fikk luft og prøvde igjen. Denne gangen jeg ga mitt beste slepebåt og det knakk til attention.Buckets vann kom inn i båten over baugen og port forward kvartal som vi påpekte hjem. Steve flyttet til roing setet ved siden av Doug for å få vekten balansert, baugen opp. De brukte øsekar vi hadde ombord, en ensom maling kan sendes mellom dem for å holde tritt med flommen av vann som truet med å plyndre us.I tenkt på den muligheten som jeg myste mot vinden og blindende regn for å få en perle på den neste bølgen, fjæra og vår fremover fremgang. Da jeg gikk for å blikk over Dougs venstre skulder jeg merke til en torrent av vann rennende ned sin gjennomvåt pannen, off nesen på roing sete og overbelastet gulvbordene. Vi var i bevegelse fremover veldig sakte, nesten som om vi var i lenker, båten en tredjedel full av vann. Vi var tapende battle.By denne tiden var vi i redningsvester med båndene fortsatt løsnet. Det var ingen tid til en tendens til dem, vi hadde ventet for lenge og undervurdert kraften i et tordenvær. Eksplosjoner av lys fortsatte å trakassere med en imponerende, skremmende visning av blå lyn. Luften ble kald og hagl bombardert oss med BB skudd. Vi var gjennomvåt, skjelving og sliten fra belastning og nytteløse i øse, men vi fortsatte videre, jamret og grousing med sporadiske utbrudd av fordrevne laughter.As vinden til slutt kokte til en sterk vind og bølger var ikke lenger avkortet i hvitt, vi følte lettelse i visshet om at vi skulle gjøre det til hjemme snart, og at vi kollektivt utholdt vår første, verste stormen noensinne, sverget å aldri gjøre den feilen å gi et tordenvær tillatelse snike seg på oss og gi dem, er at hver og hver og en av dem fra da av den respekten de fortjener (uthevelse tilføyd). Doug og Steve fortsatte å kausjon, men deres iver var mindre som vi styrte mot land og hjem, båten hviler på sand i grunne. Vi trakk henne opp så høyt som vi kunne, strekke ankerlinen så langt opp på stranden som det ville reach.We var gjennomvåt og utmattet og relatert vår historie til våre foreldre som én stemme. Vi ble enige om ikke å si noe om å gå til Placid Point eller at vi forsinket i donning våre redningsvester. Annet enn det, alt var fritt vilt for historien fôr og fortsatt er. Vi forseglet pakten i ormen blod
By:. William L. Gills aka Bosn Bill
.from:https://www.bilindustrien.com/bil/boats/64.html