Chelsea-Manchester United 1-0 (0-0)
CHELSEA ER ET bedre fotballag enn Manchester United, derom hersker ingen tvil. Sånn sett er sansynligheten meget stor for at Antonio Contes bunnsolide og direkte mannskap hadde slått Manchester United uansett hva som hadde skjedd på Stamford Bridge. Men det er dessverre ikke hvem som var best denne kvartfinalens etterspill handler om, men hvem som var dårligst.
Trist for fotballen at det var dommeren.
FØRSTE GANG TILBAKE på Stamford Bridge fikk Jose Mourinho ødelagt sin kampplan med en Chelsea-scoring i kampens første minutt. Det var tilbake i slutten av oktober og i motsetning til denne kvelden hadde han ingen å skylde på. For mens det var laget hans som sviktet da det handlet om tre poeng var det dommer Michael Oliver som sviktet laget hans da alt handlet om en semifinale i FA-cupen.
Det skal selvfølgelig ikke skje i en så stor og viktig fotballkamp.
JEG ER ENIG i at gode fotballspillere skal beskyttes og Chelseas Eden Hazard er en meget god spiller, en av verdens desidert beste. Det er enhver dommers plikt – fordi det vakre spillet er avhengig av spillere som Hazard for å forbli vakkert – å sørge for at de med størst mot og evner ikke bare meies ned uten konsekvenser for motstanderne. Men jeg er kategorisk uenig i at lista for den helt nødvendige beskyttelsen av ekstreme ferdigheter legges der dommer Michael Oliver la den i denne kampen.
Når sånt skjer virker det mot sin hensikt.
MANCHESTER UNITED, SOM om ikke kvelden var utfordrende nok fra før, ble denne gangen et offer for en usikker dommers misforståtte vilje til å beskytte en av de beste. Det skal faktisk ikke være mulig å sende Ander Herrera i dusjen etter 35 minutter. For der det første gulet kortet kan kjøpes som en isolert hendelse på en streng dag, så er det ikke mulig å gi et gult kort til for den forseelsen som reduserte Manchester United til ti mann.
Skal du dømme Chelsea-Manchester United på slike kvelder må du forstå at en pluss en ikke blir to.
Og at det er forståelse av spillet mer enn spillets rigide regler som må være ledende for kampledelsen.
MICHAEL OLIVER SKJØNTE ikke det. Han leste ikke kampen for det den var, et gigantisk prestisjeoppgjør. Han dømte som om det skulle være en hvilken som helst fotballkamp, som om det var Fulham-Derby i The Championship. Og ødela den. Men dermed ikke sagt at Chelsea ikke ville vunnet uansett, det er ikke det som er poenget.
Poenget er at dommeren forandret kampens gang gjennom å sende Herrera i dusjen.
Dommere skal ikke gjøre det.
I ENGLAND, VEL å merke før Marcus Rashford friskmeldte seg sjøl og sto igjen som det eneste spissalternativet, ble denne kampen omtalt som Manchester Uniteds største test og utfordring så langt under José Mourinho. Hva som skjedde sist de var på Stamford Bridge er allerede omtalt. Siden det har United bare tapt to av 30 kamper. Men ut over 1-0 seieren mot naboen City i ligacupen hjemme på Old Trafford, og ditto over laget som (nesten) aldri vinner i Drømmenes Teater, Tottenham, så framstår to tap på de siste tredve, og ingen på de siste ti, som større og mer imponerende enn det som skjuler seg bak dem.
JA, MANCHESTER UNITED er blitt bedre under Mourinho, det skal portugiseren ha, men effektiviteten har ikke vært mye å skryte av. I motsetning til Chelseas gode appettitt har mål per skapte sjanse vært lagets største problem denne sesongen. Og ut fra klubbens ambisjoner og krav til resultater, der ligaen alltid har høyeste prioritet, har Manchester United rett og slett vunnet for få av de kampene lag fra deres plass i hierarkiet må vinne for å lykkes.
MARCUS RASHFORD HADDE en stor sjanse for United etter pause. Chelsea hadde mange. Sånn sett var de siste 55 minuttene stort sett et spill mot ett mål. Og derfor er det Chelsea som helt fortjent møter Tottenham (en seier hver i ligaen) i den første semifinalen på Wembley.
Det beste laget vant.
