Det haster».
Da mediemangfoldsutvalget i dag la fram rapporten «Det norske mediemangfoldet -En styrket mediepolitikk for borgerne», var det ingen tvil om hva som var the bottom line:
1. Situasjonen for den norske journalistikken er prekær.
2. Hvis det ikke skjer noe NÅ, kommer det til å ha store konsekvenser for mediemangfoldet i framtida.
Derfor: «Utvalget ber norske politikere om å endre mediepolitikken og oppgradere ambisjonene med de offentlige ordningene så raskt som mulig».
Sagt på en annen måte: Varsku her! Mediene faller som fluer, viktig journalistikk forvitrer! Det er i ferd med å bli et demokratisk problem, det på høy tid vi åpner lommeboka. Dette kommer til å koste.
Og det kommer til å koste mye.
Utvalgets mandat var først og fremst å «ta utgangspunkt i uendret ressursbruk på området samlet sett», men de hadde også muligheten til å komme med forslag om økt ressursbruk.
Den muligheten har de grepet med begge hender.
Begrepet mangfold innebærer i dette tilfellet at alle skal få, alle må, få. For at mediemangfoldet i Norge skal opprettholdes, trenger vi livskraftige lokalaviser over hele landet, i tillegg til riksdekkende mediehus og innovative allmennkringkastere.
Hvis politikerne skulle velge å følge alle utvalgets anbefalinger, snakker vi direkte og indirekte pressestøtte for mellom 700 og 800 millioner kroner, i tillegg til det som eksisterer i dag.
700-800 millioner kroner er ikke penger en regjering, uavhengig om det er en høyre-, venstre- eller sentrumsregjering, bare kan trekke opp av hatten uten en finansieringsordning i bunn.
Kulturminister Linda Hofstad Helleland mottok da også rapporten med et tørt: «Jeg merker meg at de har tatt seg god råd».
Men mediemangfoldets utredning er først og fremst en anbefaling, et utgangspunkt for en politisk debatt. Og det er lett å tenke seg at utvalget har dratt på for at politikerne endelig skal forstå alvoret. Det er også lett å tenke seg at de har lagt på en tilskuddsordning her, en kompensasjonsordning der, for å ha noe å forhandle om i debatten som kommer.
For når man har kjøpeslått bort det ene og den andre, er det ett forslag som står igjen som det viktigste, riktigste og mest revolusjonerende grepet: Fritak for arbeidsgiveravgift for alle nyhetsbaserte norske medier i en tidsbegrenset periode på fire år.
For at mediene skal komme seg over kneika, få muligheten til å tenke ut nye journalistiske grep, ha ro til utvikle bærekraftige digitale løsninger de kan leve på i framtiden.
Et slikt fritak diskriminerer ikke, det vil støtte alle nyhetsmedier, uavhengig av størrelse, rolle og posisjon. Det vil opprettholde den viktige avstanden mellom myndighetene og mediene, og den er et incentiv for mediehusene til å beholde ansatte.
Det er med andre ord en seier for journalistikken.
Og er det noe den norske journalistikken trenger akkurat nå, så er det en seier.