I forslagene til en felles diskrimineringslov og ny organisering av likestillingsarbeidet, som Solveig Horne la fram tidligere i uka, har regjeringen vært nødt til å ta hensyn til den massive kritikken fra jurister og faginstanser. På hennes eget fagspråk må høringsrunden kunne kalles slakt.
Horne måtte ta inn igjen kvinners forrang i lovens formålsparagraf, og hun måtte dessuten skjerpe pålegget om arbeidsgivers aktivitetsplikt; to av de mest omstridte punktene.
Når jeg leser de justerte forslagene, mistenker jeg at endringene ikke skyldes en plutselig åpenbaring, men at det var helt nødvendig for å ha en sjanse til å få denne reverseringen gjennom i Stortinget. Hun led et forsmedelig nederlag da hun la fram likestillingsmeldinga i fjor, fordi KrF og Venstre stemte med opposisjonen, og det kan raskt skje igjen.
Det bør skje igjen av flere grunner. Solveig Horne har i hele sin periode fått ros for å være lærenem, men det kan skyldes at hun representerer et parti uten politikk og noen som helst ambisjoner på området hun av en eller annen grunn ble satt til å styre. De lave forventningene har hun innfridd, men denne uka la hun fram to lovforslag som viser at Frp og Høyre fortsatt ønsker å svekke og privatisere likestillings- og diskrimineringsarbeidet. Det skjer både ved å samle all diskrimineringslovgivning på ett sted og ved å splitte opp fagmiljøet.
La meg ta det positive først. Likestillingsarbeidet har lenge lidd under svak lovhåndheving. Skjeie-utvalget kalte diskrimineringslovgivningen en Rolls Royce med folkevognmotor og ga en rødgrønn flertallsregjering oppskriften på hvordan få opp farta. Den sjansen ga de fra seg og forble en sinke. Det har dessuten vært uklart hvor skillet gikk mellom juss og politikk, mellom nemnd og pådriver. Det endret seg ikke med samordningen i LDO, som i følge daværende kommunalminister Erna Solberg skulle gi pådriverrollen større tyngde. Det førte tvert om til at vaktbikkja langt på vei forstummet, slik flere med meg spådde.
Derfor er det etterlengtet at Horne endelig foreslår å gi nemnda adgang til å tilkjenne oppreisning og erstatning. Det er mer effektivt, billigere og vil føre til at flere saker blir prøvd og skaper presedens.
Fagmiljøet jublet, helt til man skjønte at Horne saboterer sin egen nyskapning. Hun vil flytte nemnda til Bergen. Etter all sentralisering og reformer, må tydeligvis distriktene og byer utenom Oslo i et valgår få noen flere nemnder og tilsyn som plaster på såret. Det er knapt noen annen forklaring, for det strider mot all fornuft.
Det betyr i praksis at Horne bryter opp et allerede lite fagmiljø og magert kompetansefelt for å bygge opp et helt nytt fra bunnen av. I beste fall er det på beina igjen om mange år, mens vaktbikkja sitter skamfert igjen i Oslo uten lov og mæle. Det er også en dårlig idé fordi man med det fjerner ombudets veiledning som ofte har løst konflikter før de når nemnda.
Solveig Horne vil dessuten fjerne et av de få verktøy likestilling har, redegjørelsesplikten, som hun kaller unødig byråkrati som revisor bør spares for. Det er godt noen har omtanke for revisoren.
En felles diskrimineringslov er dessverre et tapt slag, til tross for at den under forrige regjering ble skrinlagt fordi de fleste faginstanser mente det var en utrolig dårlig idé. Solveig Horne er flink til å selge den inn med en tilforlatelig påstand; for meg er all diskriminering like ille.
Nei, det er det ikke. Åpenbart er utsagnet en banalisering av hva diskrimineringens vesen handler om. Hvis alle er like diskriminert, er ingen diskriminert. Da reduseres diskriminering til en slags individuell mobbing løsrevet fra samfunnsstrukturer, kjønn, seksuell legning, rase og klasse, helt adskilt fra den politiske sfæren.
Ulike diskrimineringshensyn må prøves opp mot hverandre og veies mot andre rettigheter. Ta for eksempel retten til å bære hijab på jobben, eller transpersoners adgang til offentlig dusj, to saker ombudet har behandlet og hvor det er politisk uenighet.
I Norge har vi hatt en unik lov om kjønnslikestilling siden 1978. En felles lov løfter ikke andre diskrimineringsområder opp, men tar likestillingsloven ned. I stedet for å bygge på den kompetansen likestillingsarbeidet har dannet over flere tiår, splittes den opp og flyttes. Likestilling og diskriminering gjøres til et individuelt spørsmål på linje med å klage til forbrukerombudet, i stedet for å befeste og synliggjøre at det er et av de viktigste politiske samfunnsspørsmålene i vår tid.
I USA fikk homofile rettigheter denne uka et stort gjennombrudd da en domstol i Chicago sa at loven om borgerrettigheter også måtte gjelde homofile. Dette er historien om arbeidet mot diskriminering og håndheving av minoriteters rettigheter.
Nye grupper må løftes opp til gullstandarden i lovverket. I stedet velger regjeringen å senke standarden. Det må Stortinget si nei til.