FILM: Chris (Daniel Kaluuya) er ubekvem. Han er for første gang med hjem til foreldrene til Rose (Allison Williams fra «Girls»), som er så hvit og waspy at hun nesten lyser i mørket. Rose har sett forurettet på Chris når han har antydet at hun burde forberedt foreldrene på at kjæresten er svart. Til å begynne med er det bare litt kleint, som når legefaren får gelatinstivt smil og snakker om hvor høyt han beundrer Barack Obama og Jesse Owens. Men snart får Chris en følelse av at spørsmålene fra vertskapet og vennene deres har noe underliggende og uhyggelig ved seg. De få andre svarte han møter, er stive tjenestefolk som snakker til ham med mekanisk vennlighet. Men han hører selv hvor paranoid han høres ut når han lufter uroen overfor kjæresten: Faren er kanskje litt klønete, men han ville jo «stemt på Obama en tredje gang». Lenge prøver Chris å si dette til seg selv, også etter at han får flere signaler om at det kan være å bli værende hos svigerforeldrene. At det skjer noe der som er langt mer gruoppvekkende enn litt småpratete stereotypisering.
Kategori
Grøsser
Regi
Jordan Peele
Skuespillere
Daniel Kaluuya, Allison Williams, Bradley Whitford og Catherine Keener
Premieredato
7. april 2017
Aldersgrense
15 år
Orginaltittel
« Get Out »
Rasisme og horror
«Get Out» er den forbløffende selvsikre regidebuten til Jordan Peele, den ene halvdelen av komikerduoen Key & Peele, som også har skrevet manus. Peele mikser drevent sjangeringredienser til en elegant cocktail som glir ned så lett at det går litt tid før malurten virkelig stikker.
Det han føyer sammen, er samfunnssatire med utgangspunkt i rasismeproblematikken og den snikende skrekkfilmen, der en svart ung manns navigering i en kritthvit verden blir en parallell til en skjelvende ung hovedpersons vei inn i noe skrekkinnjagende: De merker at noe er galt, men det er underforstått, vanskelig å arrestere noen for, og vanskelig å bemerke uten å virke overfølsom. Peele retter kikkertsiktet mot den liberale østkysteliten, mot dem som føler seg høyt hevet over vulgære Trump-velgere, men som møter dem med en umiskjennelig anspenthet og eksotiserende spørsmål som røper hvor sjeldne slike samtaler faktisk er for dem.
Slik blir det god satire av. Men det er på ingen måte gitt at en film som «Get Out» skulle lykkes i å være både satirisk og skummel. Når det skjer, er det fordi Peele og hans medsammensvorne vet hvordan de skal turnere et effektivt sjangertriks: Nemlig å vise fram noe som er nifst nettopp fordi det ligger så nær på det hverdagslige, uskyldige og ufarlige – og bare med små tegn røper at det er noe helt annet. Når Chris prøver å snakke med den svarte hushjelpen, reagerer hun nesten helt som et menneske. Dette er en variant av det psykologiske begrepet om det unheimliche, «uhjemlige», som går ut på at det ikke er det fremmede som er det nifseste; det er det velkjente, det som bare er off med en liten, nesten umerkelig grad. Noe av det mest vellykkede, og grøssende, ved «Get Out» er da også Chris’ kjæreste Rose. Rose er lenge hans eneste allierte og fortrolige, helt til han begynner å spørre seg selv om det å fortelle henne hva han tenker, er det dummeste han gjør. Men hvordan kan man mistenke en søt kjæreste som vil forsvare foreldrene sine?
Snikende skummel
«Get Out» er mer en thriller enn en skrekkfilm, der det er mer et spørsmål om krypende atmosfære enn om billige forsøk på å få deg til å hoppe i stolen. Og det som kommer snikende, er ikke et monster med maske. Det en stor del av publikummet kommer til å møte, er en fare som i så mangt likner på dem selv.