bilindustrien

fra norsk tipping

(Dagbladet): Marsvarmen kom som ei koffeinpille for vintertrøtte nordmenn mange steder i landet og som et spark under beltestedet for skientusiastene blant oss.

Ifølge en rapport fra Meteorologisk institutt, opplevde hele fem av landets fylker tidligste dato noensinne for 20 grader i mars, og månedstemperaturen for hele landet lå denne måneden to grader over normalen.

Høyeste maksimumstemperatur ble målt til 21,8 °celsius, og ble registrert 26. mars på Hokksund, Vestfossen og Gjerpen.

Det ble satt ny rekord for høyeste temperatur i Hedmark og Telemark. Rekorden i Oppland ble tangert. Akershus, Oslo, Hedmark, Buskerud og Telemark hadde alle stasjoner der det ble målt 20 °celsius eller mer 26. mars.

Dette er tidligste dato dette har skjedd. I Vestfold ble rekorden fra 26. mars 2012 tangert.

Kulda forsvinner

Da var det kanskje mange av oss som da tenkte at vi sto foran en varm og eviglang sommer.

Men brått så kom kulda snikende, og de siste ukene har store deler av landet måttet utstå temperaturer som vanligvis hører vinteren til.

Nå er det imidlertid slutt på sludd og morgenminus, i hvert fall østafjells.

- Ja, vi får nå et brudd i den kalde værtypen vi har hatt. Vi vil oppleve stigende temperaturer gjennom helga og utover neste uke. Temperaturene vil klatre en del, men tida vil vise hvor mye, sier statsmeteorolog Kristen Gislefoss til Dagbladet.

- Fint vær i hele Sør-Norge

Den folkekjære TV-værmannen sier folket østafjells kan se fram imot mye sol i tida som kommer.

- Hvis vi ser til 2. mai, ser det ut til å bli fint vær i hele Sør-Norge, sier Gislefoss.

Det går imidlertid et værskille omkring Trondheimsfjorden. Sør for fjorden blir det pent vær, mens de nordafor må belage seg på både vind og nedbør.

- Trøndelag vil oppleve enkelte byger med sludd og snø. I Nordland ser det ut til å bli pålandsvind og bygervær, også med sludd og snøbyger. Også Troms vil kunne få snøvær, og vest i Finnmark ligger det an til sludd og stedvis kuling, sier Gislefoss.

For resten av landet er det bare å pakke vekk dunjakkene og finne fram solbrillene.

- Ja, det ser bra ut, sier statsmeteorologen.

fra norsk tipping

Annen hvert år rangerer World Economic Forum verdens turistnasjoner basert på flere grundig undersøkte parametre.

Rapporten – med navnet «The Travel & Tourism Competitiveness Report 2017», er meget omfattende, og har tatt seg 14 forskjellige parametre i de forskjellige nasjonale økonomiene for å komme fram til en endelig indeks over de forskjellige landenes egnethet som turistnasjon.

Rapporten for 2017 ble nylig offentliggjort, men samme vinner som forrige gang – i 2015.

Spania best

Totalindeksen toppes av Spania, foran Frankrike, Tyskland, Japan, Storbritannia og USA. Norge kommer høyest av de nordiske landene med en 18. plass – opp to plasser fra siste måling.

Et av parameterne undersøkelsen bygger på er «sikkerhet og trygghet». Her gjør Norge det bra, og er oppe på en sjuende plass. I følge rapporten er Finland verdens tryggeste land.

Det er verdt å merke seg at under «helse og hygiene» havner Norge helt nede på en 22. plass, men også her er vi foran Sverige og Danmark.

Svekkes av prisnivået

Når det gjelder «internasjonal åpenhet», er det derimot omvendt. Både Sverige og Danmark rangeres foran Norge, som havner helt nede på en 36. plass. Verst i klassen på dette feltet er for øvrig Jemen.

Og skikkelig ille blir det når vi kommer til kapittelet om «konkuransevne på pris». Norge plasseres på en 131. plass av 136 nasjoner. Bare Sveits, Storbritannia, Barbados, Israel og Island rangeres lavere.

«Bærekraftig miljø» er også et av parameterne nasjonene måles på i undersøkelsen, og her er Norge tredje best i verden, etter Sveits og Østerrike.

fra norsk tipping

(Dagbladet): – Vi var veldig forbauset over at fredningen ble opphevet, når det var forhåndsavtalen Riksantikvaren hadde inngått med museet som departementet mente ikke holdt vann, sier Svein Solhjell, styreleder for Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus.

Nå ber de Sivilombudsmannen vurdere om Klima- og miljødepartementet gjorde en feil, da de tidligere denne måneden opphevet fredningen av interiøret i andre og tredje etasje ved Geologisk Museum, fordi Riksantikvaren hadde gjort en saksbehandlingsfeil.

Det over hundre år gamle museet beskrives som et av de best bevarte eldre museene i landet, og Fortidsminneforeningen mener det er en skandale at det sjeldne interiøret ikke lenger er vernet.

Johan Aulstad, professor ved juridisk fakultet og leder av forskningsgruppen for forvaltningsrett ved Universitetet i Tromsø, har tidligere uttalt til Dagbladet at vedtaket til departementet ikke kan være riktig.

Ingen formell søknad

Bakgrunnen for saken er at Naturhistorisk Museum, som eier fredede Geologisk Museum, ønsket å endre deler av interiøret for å gjøre plass til nye utstillinger. Det fikk de dispensasjon fra Riksantikvaren til å gjøre, noe som fikk Fortidsminneforeningen til å steile.

De klaget dispensasjonen inn til Klima- og miljødepartementet, som i stedet for å kun vurdere dispensasjonen, endte opp med å vurdere at fredningen av interiøret var ugyldig. Dermed har ikke det tidligere fredede museumsinteriøret noe vern lenger.

Da Fortidsminneforeningen klaget på Riksantikvarens dispensasjon fra fredningen, klaget de ikke bare på avgjørelsen om at interiøret kunne flyttes ut av museet, men også på måten Riksantikvaren har håndtert saken på. Riksantikvaren hadde ikke fått noen formell søknad om dispensasjon, selv om det er krav om dette for å kunne gjøre endringer på fredede bygg.

Forhåndsavtale

Før museet ble fredet i 2014, inngikk Riksantikvaren og Naturhistorisk museum en avtale seg imellom, om at de kunne ta ut deler av interiøret fra Geologisk museum og lagre det et annet sted.

Men i fredningsvedtaket fra 2014, var ikke denne forhåndsavtalen nevnt. Det var dette som var grunnen til at departementet opphevet fredningen for den delen av interiøret, som avtalen gjaldt.

Fortidsminneforeningen mener forhåndsavtalen mellom Riksantikvaren og Naturhistorisk museum er ulovlig, og reagerer på at departementet ikke opphevet forhåndsavtalen om at museet skulle få dispensasjon fra fredningen istedenfor å oppheve fredningen.

Riksantikvaren har forklart at de var rådgiver for Naturhistorisk Museum fra 2011, mens museet planla en modernisering av Geologisk museum. De forklarer at avtalen ble gjort i forbindelse med denne planleggingsprosessen.

- Det må etter vår oppfatning være den ulovlige avtalen og dermed dispensasjonen gitt med basis i den, som departementet skulle ha opphevet, skriver Fortidsminneforeningen i sitt brev til Sivilombudsmannen.

Jusprofessor: – Burde opphevet dispensasjonen

Jan Fridthjof Bernt, professor ved juridisk faktultet ved Universitetet i Bergen, mener også at departementet i stedet burde ha opphevet dispensasjonen.

- Jeg vil mene at den beste fremgangsmåten var at departementet bare opphevet Riksantikvarens vedtak om dispensasjon, og dermed ber ham behandle saken på nytt, på fritt grunnlag. Hvis han fortsatt vil gi dispensasjon, får departementet så etter en eventuell klage, vurdere om det er faglig grunnlag for dette, herunder også under hensyn til om museet har innrettet seg i tillit til det de trodde var et bindende tilsagn, sier Bernt til Dagbladet.

Han mener også at Riksantikvaren før fredningsvedtaket ble fattet, ikke kunne gjøre en avtale med Naturhistorisk museum om at de skulle få ta ut deler av interiøret fra museet.

- En slik avtale kan ikke Riksantikvaren inngå med bindende virkning. Men det kan tenkes at man finner at det er behov for, og forsvarlig å gi en forhåndsuttalelse om hvordan man ser på dette, og ved den senere saksbehandlingen vil det da kunne være et mer eller mindre tungtveiende moment hvor langt museet har kommet i å innrette seg i tillit til denne uttalelsen, sier Bernt.

Han legger til at det også kunne være et moment for departementets vurdering av klagen på vedtaket, men at det ikke er bindende for departementet.

- Til etterretning

Riksantikvaren vil ikke svare direkte på hva de mener om at Fortidsminneforeningen beskriver avtalen de inngikk med Naturhistorisk museum som ulovlig.

-Vi tar til etterretning at Klima- og miljødepartementet har kommet til at det er gjort saksbehandlingsfeil fra vår side. Det er klima- og miljødepartementet som har behandlet klagen fra Fortidsminneforeningen og som dermed må svare på spørsmål om det juridiske grunnlaget for dette, sier Hanna Geiran, avdelingsdirektør i kulturminneavdelingen.

Dagbladet har vært i kontakt med Klima- og miljødepartementet, som ikke ønsker å svare på om de har vurdert hvorvidt avtalen er ulovlig. De ønsker ikke å kommentere saken.

fra norsk tipping

ANMELDELSE: «Det er det som er greia med hemmeligheter (…) De eter deg opp og spytter deg ut. Den eneste måten å stoppe dem på, er å ri dem ut i sola, som vampyrer», sier den desillusjonerte agenten Hector (Rhys Ifans) i «Berlin Station».

Det må være nøkkelreplikken til serien som har norgespremiere på HBO Nordic i dag: Et på samme tid klassisk og veldig moderne spiondrama, om CIAs forsøk på å stoppe en anonym varsler som forer en tysk journalist med etterretningshemmeligheter.

Vår helt er CIA-analytikeren Daniel Miller (Richard Armitage, kjent fra «Hobbiten»), som blir sendt undercover til Berlin for å finne lekkasjen. Han er en spionhelt av den gamle skolen: Kald og snartenkt, en type som liker å bruke litt kreative metoder, og som gjerne kupper sjefens videokonferanse med sin sjef, for å få det som han vil.

Snuskete hemmeligheter

Lekkasjejakten får fatale konsekvenser, og det er absolutt ikke gitt hvem som er gode og hvem som er onde her. Mediene omtaler varsleren som en ny Edward Snowden, men denne serien er litt konspiratorisk anlagt. Og CIA-stasjonen i Berlin renner over med snuskete hemmeligheter, som ikke nødvendigvis burde forbli i mørket. Noen handler om penger, andre om sex og noen om ulovlig overvåkning.

Legg så til en rekke møter på barer, nattklubber og takterrasser, minnebrikker og kodede beskjeder som utveksles på sære dropp-steder, frakkekledde menn med mørke solbriller og yngre, vakre kvinner (og menn) som ikke kan få nok av dem, og du har et nesten komisk klisjéfylt bilde av spionlivet.

Men hva vet jeg, kanskje det er akkurat slik det er.

Følg godt med

For på andre områder framstår serien langt mer realistisk. Livet på Berlin Station handler like mye om intern maktkamp og posisjonering, som utrøyking av muslimske terrorister. Begge deler får like mye plass som jakten på varsleren i de første episodene, og kombinert med mange kjappe klipp, blir det en ganske stor sverm av navn, titler og potensielt viktige opplysninger som farer forbi. Det kan nok lønne seg å sette seg litt inn i organisasjonskartet til CIA, for å henge ordentlig med, men spionnerdene blant oss kan kose seg.

Et stalltips: Følg godt med i åpningsscenen, en hektisk stafett som involverer flere av hovedkarakterene. Den er satt in medias res, to måneder etter historiens start, og her får vi vite litt om hvem som ender opp på lag.

Amerikansk selvironi

Miller er litt for smart og perfekt til å bli en skikkelig spennende spion. Men han er gitt enkelte sidekicks som nok er ment å bøte på det. Nevnte Hector DeJean, først og fremst: En agent med egen agenda, et kobbel av elskere av begge kjønn, og en del tørrvittigheter på skinnjakkeinnerlomma. Dette er Rhys Ifans milevis fra Spike i «Notting Hill», hvis det skulle være noen tvil.

Hans venn, transvestitt-sangerinnen Shirley Pimple, vil antakelig også spille en større rolle etter hvert, selv om hun framstår som en litt lettvint rekvisitt i starten.

Det er for øvrig mye snappy dialog i denne serien, og den inneholder også litt velkommen amerikansk selvironi. Som når stasjonssjefen møter sin tyske kollega etter en aldri så liten diplomatisk krise, og sier: «Men er du ikke i det minste glad for at vi har sluttet å avlytte mobiltelefonene deres?».

• Anmeldelsen er basert på de tre første av ti episoder.

fra norsk tipping

ALBUM: Søndag fyller Finn Kalvik 70 år, og han feirer 50 år som artist. Det hadde vært hyggelig å kunne gratulere med et strålende, nytt album, hans første nyskrevne på over ti år, men det ville vært en kraftig overdrivelse.

Traust

Når «Ingen vei hjem» har gått noen runder blir det mer og mer tydelig at han, etter så mange års albumpause, hadde trengt en god produsent som ledet ham på rett vei. I stedet har han valgt å produsere sjøl, med Sindre Hotvedt som co-produsent. Resultatet er et traust album som kunne vært spilt inn for ti eller tjue år siden.

Finn Kalvik

Dette var tynne saker, Finn.

Plateselskap

Daworks / Cameloso AS

Det er litt pussig. Han som er produsert av så forskjellige størrelser som ABBAs Benny Andersson,, Håkon Graf, Øystein Sunde og selveste ECM-sjefen Manfred Eicher vil heller «finne seg sjæl» – når det han hadde trengt var en type som Rick Rubin (som revitaliserte Johnny Cash) bak spakene.

Nytt materiale

Finn Kalvik singeldebuterte med Finne meg sjæl» i 1969, og albumdebuterte med «Tusenfryd og grå hverdag» to år seinere. Siden har han vært der, til og fra.

70-tallet var utvilsomt hans beste tiår, med «Nøkkelen ligger under matta» (1974), co-produsert med jazzmusikeren Arild Andersen, som en personlig favoritt.

Nyinnspillinger

Som mange andre har han spilt inn sine gamle sanger på nytt på sine eldre dager, men denne gangen har han skrevet nytt materiale. Helt på tampen har han «sneket inn» et André Bjerke-dikt, «Den unge døde». Kalvik har vært en god ambassadør for ham og dikterkollega Inger Hagerup.

Tekstmessig er det mye fint her. Og – han er opptatt av at tida er gått. I «Frostbiff» heter det: «Jeg æ’kke lenger midt i livet / høsten min er her / Helt umulig å beskrive / hvor jævla kjipt det er».I «Livet går sin gang» synger han «Livet er et rotterace, og toget mitt er gått».

Det er derfor et trist album, dette, og sjøl om Kalvik virkelig gir av seg sjøl skulle jeg ønske at han gjennom kombinasjonen tekst og musikk hadde truffet meg hardere, både i hjertet og aller helst i mellomgulvet. Musikalsk blir det i stedet «fislete» og altfor strømlinjeformet. Han engasjerer ikke.

Ensomheten

Best funker den oppsummerende «Hubbles teleskop»: «Står for det jeg sier / og lever til jeg dør». Han fortsetter reisen i samme stil i «Ingenting varer evig», men musikalsk er det albumets dårligste spor.

Ensomheten tynger i hemingwayske «Klokkene ringer for deg» og «Kyss med smak av tårer»: «Jeg drømte om et bedre liv / og elskov som ikke sårer».

Det er likevel ikke for seint å finne veien hjem. Tør vi håpe på et forsøk til, og helst før du blir 80?

fra norsk tipping

• Se én detaljert oversikt over Donald Trumps første hundre dager nederst i saken!

(Dagbladet): – Jeg har utrettet mer på hundre dager enn noen annen president.

Donald Trump lot ikke ordene henge lenge i lufta før han i neste åndedrag kalte én av verdenspressens yndlingsøvelser for «kunstig» i et intervju med Associated Press tidligere denne uka. Øyeblikk tidligere beskrev han 100 dagers-målestokken for «ubetydelig» og uka før var den også «latterlig».

Men påstanden fra USAs president er ganske enkelt feil.

- Andre har også mislyktes ganske kraftig med å få gjennom signatursakene sine, men Trump er nok i en særklasse, er Anders Romarheims korte analyse av presidentens hundre dager i Det hvite hus.

Største fiaskoen

Romarheim er USA-kjenner og førsteamanuensis ved Institutt for Forsvarsstudier og har fulgt Trump tett i mange år. Han mener at de største skuddene for Trump-baugen, også var blant hans mest kontroversielle politiske framstøt: innreiseforbudene han innførte og som begge ble slått hardt ned på av domstolene.

- Det er kanskje det pinligste for ham. Han solgte det inn så høyt og det var en prioritert oppgave som han simpelthen ikke har klart å levere noe på, og godt er kanskje det. Hele ideen var feilslått og ble solgt inn som et nasjonalt sikkerhetsanliggende, men i én og samme vending skjøv han fra seg partnere i Midtøsten, sier Romarheim som også har kontraterrorforskning som et av sine spesialfelt.

Også historiker Hans Olav Lahlum, som har skrevet boka «Presidentene. Fra George Washington til Barack Obama», trekker fram de mislykkede innreiseforbudene som eksempler på hva som virkelige ikke har lyktes for Trump.

Han mener imidlertid at det kan tale til presidentens fordel at han tilsynelatende har forsøkt å gape over mye.

- Han har prøvd å gjøre mer enn flere av hans forgjengere, men det lå også i kortene at han ville gå offensivt til verks, sier Lahlum og peker på Trumps valgkamp.

Selv om Trumps innreiseforbud ble stoppet i retten og er således et politisk tap for presidenten, mener Lahlum at Trumps mange politiske framstøt så langt er et kraftig signal.

- Det er tydelig at en har med en administrasjon å gjøre som ønsker å gjøre noe med innvandringen, sier historikeren.

Kongressen og ledige jobber

Så hvorfor har ikke Trump fått til mer og i større grad oppfylt sine egne store vyer han lanserte i valgkampen? Både historiker Lahlum og førsteamanuensis Romarheim peker på to ting:

• Kongress-politikernes egne interesser.
• Mange ikke-fylte stillinger i departementer.

For allerede neste år er det mellom-valg i USA. Da skal alle setene i Representantenes hus deles ut på nytt, slik de gjør hvert andre år. Det samme skal en tredjedel av Senatets plasser. Flertallet i begge kamre står nå på spill.

- Det er en del republikanere som er urolig for plassene sine nå, sier Lahlum.

Trump er nemlig historisk upopulær i forhold til andre amerikanske presidenter. Han er den første presidenten, siden Gallup begynte å måle i 1945, som ikke hadde majoriteten av amerikanere i ryggen sin første dag i Det hvite hus. Nå støtter kun 40 prosent av amerikanere Trump, og et flertall er kritisk til ham.

Det er også én av grunnene til at det er viktig for amerikanske presidenter å vise til at de har hatt framgang i løpet av sine første hundre dager. Framgang skaper momentum og momentum kan legge til rette for politisk endring.

- En president må være populær for å kunne hjelpe kongressmedlemmene til gjenvalg. Det er først da en president har sterk innflytelse overfor dem, noe Trump ikke besitter per i dag, sier Romarheim.

Uten den popularitetsmakten har ikke Trump vært i stand til å få gjennom fanesaker som kunne ha gjort ham mer populær.

At Trump også har fremdeles hundrevis av viktige stillinger han må fylle i de ulike amerikanske departementene, skader også presidentens politiske agenda.

- En mer konvensjonell administrasjon, med forankring til partielitene, ville lagt en voldsom innsats inn i å få bekledd disse stillingene og dermed få hele statsmaskineriet i gang, sier Romarheim.

Gullstandarden F.D.R.

USAs tidligere president Franklin D. Roosevelt er en stor del av grunnen til at man måler amerikanske presidenter etter 100 dager, ifølge NPR.

Roosevelt begynte i jobben i 1933, på høyden av den økonomiske krisa i de harde trettiåra. På 105 dager hamret F.D.R. gjennom 15 store reformer gjennom Kongressen. Sammen dannet programmene Roosevelt innførte grunnmuren til det som etter hvert skulle bli kjent som «New Deal».

Programmene fikk bukt med den enorme arbeidsløsheten etter børskrakket i 1929 og krisetidene som fulgte. Blant reformene inkluderte det også et sikkerhetsnett i form av trygd og pensjonsytelser.

De 105 dagene forandret det amerikanske samfunnet dramatisk, og den dag i dag merker USA reformene. De samme dagene var også den mest intense perioden med lovgivning den amerikanske kongressen noen gang hadde vært vitne til, ifølge Time.

Uansett hvor mye Trump selv mener han har gjort, overgår det ikke Roosevelt. Det i seg selv kan imidlertid ingen bebreide ham for. Det har svært få presidenter siden, om noen, gjort.

- Ikke ubetydelig

Verken Romarheim eller Lahlum mener målingen av en presidents framgang etter de hundre første dagene er ubetydelig, men begge har innvendinger mot å tillegge dagene for mye vekt.

- Han har en fireårskontrakt med velgerne. Hvis du inngår en avtale med et selskap om at boligen din skal bygges om i løpet av fire år, sender du ikke klage etter 100 dager og sier at du ikke er fornøyd, sier Lahlum.

Romarheim gir derfor Trump delvis rett i en av sine karakteriseringer av 100 dagers-målingen.

- Han har et poeng i at den er litt oppkonstruert, men den benyttes hver gang. Nesten alle amerikanske valgkamper lanserer også voldsomme planer for sine første hundre dager, sier han.

Kandidatenes planer for de første hundre dager kan bli et problem etter at de kommer til Det hvite hus, mener Romarheim.

- De første hundre dagene går og så gjenstår ofte voldsomt store ting. Det å gå så offensivt ut blir samtidig et slags memo til opposisjonen om hva de trenger å trenere for å få presidenten til se dårlig ut etter hundre dager. Dette inntreffer nesten hver gang og gjøres av begge partier.

Største seire

Donald Trump har fått gjort en del mens han har bodd i Det hvite hus, selv om ikke alt er like varig. Per 25. april hadde han signert 28 presidentordrer som med en signatur har lovens fulle tyngde bak seg.

Slik har han også kunne levere helt eller delvis på flere valgløfter, deriblant sitt løfte om å fjerne reguleringer på kullindustrien. Han har også trukket USA ut av frihandelsavtalen TPP, en handelsavtale av typen han raljerte mot under valgkampen.

Dette kan imidlertid omgjøres like raskt som presidentordrene ble signert. Den neste presidenten har myndighet til å enten fortsette – eller skrote – ordren.

Det aller mest varige Trump har fått til i løpet av sine hundre dager, er å utnevne en dommer til den amerikanske høyesteretten. Disse utnevnelsene varer i utgangspunktet livet ut, og hver utnevnelse er av særdeles viktighet for mange amerikanere fordi institusjonen er enormt viktig i USA.

Én annen ting som teller positivt for Trump, var kryssermissil-angrepet mot den syriske flybasen, mener USA-kjenner Romarheim. De 59 amerikanske Tomahawk-missilene USA avfyrte fra et krigsskip i Middelhavet, var et svar det syriske regimets angivelige kjemiske angrep mot sivilbefolkningen.

- Responsen på det kjemiske angrepet i Syria var gjenkjennelig offensiv amerikansk utenrikspolitikk, og de siste ukene har faktisk Trump fått litt mer arbeidsro enn han hadde de første månedene. Han har gjort noen riktige ting og vist lederskap, og det har siden gitt ham litt spillerom til å rekalibrere sin politikk, sier Romarheim.

Trodde det var enklere

Førsteamanuensisen mener han har observert tegn til at Trump-laget sakte, men sikkert har gått fra valgkampmodus til å ta innover seg realitetene ved å regjere.

- I startfasen så skortet det på politisk fotarbeid. Forslagene han lanserte var ikke gjennomarbeidet. Han har hatt uerfarne rådgivere og selv hatt en misoppfatning over hvor mye en president kan utrette på tvers av Kongressen og den dømmende makt. Slikt blir det søvnløse netter og politisk havari ut av, sier Romarheim.

Lahlum er enig.

- Jeg tror Trump trodde at han sto friere til å bare gjøre ting, som i næringslivet.

At Trump ikke helt forsto hvor vanskelig jobben som president var, innrømmet han selv fredag.

- Jeg elsket livet mitt slik det var. Jeg hadde masse på gang. Dette er mer arbeid enn mitt tidligere virke. Jeg trodde det skulle være enklere.

fra norsk tipping

Alle som bruker Instagram vet hvor mye mat som dukker opp i feeden. Om man ikke var sulten før man åpnet Insta, er sjansen stor for at appetitten er tilbake etter få minutter.

Du finner små og sære kontoer som spesialiserer seg på bacon, for eksempel, og atter andre som spesialiserer seg på vegetarmat.

Noen kontoer er virkelig store på generelle matbilder og har millioner av følgere. Buzzfeedtasty har for eksempel over ti millioner.

Blant gigantene finner vi også Tastemade og Foodnetwork, begge med over fire millioner følgere.

I Norge er det flere som utmerker seg med å være aktive brukere og som har mange følgere. Vi spurte de ivrige, norske brukerne om deres favoritter på Instagram.

Først ut er bakebloggeren Manuela Kjeilen som står bak Passion for baking. Hun har nå mer enn 1,2 millioner mennesker som følger henne. Og vi spurte Manuela om hvem hun selv liker å følge med på:

- Jeg følger akkurat nå 2704 kontoer. Men det er særlig noen jeg alltid titter innom fordi de inspirerer meg. Det handler ikke nødvendigvis om baking!

Her er listen til Manuela:

@thefeedfeed Elsker den siden, da den re-poster mange andre kontoer slik at man blir kjent med flere fantastiske kontoer som man selv ikke har tid å lete opp. Bildene er alltid i høy kvalitet, og man blir alltid fristet.

@ps.ny Elsker denne kontoen. Her finner du bilder av den søteste hunden. Den er bare til å spise opp! Den siden alltid gir meg en smil rundt munnen … Anbefales enten du liker hund eller ikke, det er bare den søteste kontoen ever!

@sarahangius En ung jente som inspirerer hele verden med håret sitt. Hun styler det og legger ut små videoklipp, og selv om jeg egentlig er null interessert i hårvideoer, blir jeg bare sittende å se på fordi hun er så fantastisk sjarmerende!

@sugarfina Dette er et godteributikk som jeg følger fordi jeg bare elsker godteri. Her blir jeg veldig inspirert, og bruker det ofte når jeg baker som dekor på mine cupcakes og kaker. Deres bilder er alltid så fine i vakre pastellfarger.

@matpaabordet Denne siden drives av Ina, som bor i vakre Norge og driver bake/mat-bloggen matpaabordet.no. Hennes bilder gjør meg alltid sulten. Jeg er bare så utrolig inspirert av denne dama og bildene hennes. Bare hvordan hun styler! At denne dama ble kåret til årets matblogg i 2015 er helt fantastisk.

Fru Timians instafavoritter

Marit Røttingsnes Westlie kjennes best som Fru Timian fra bloggen med samme navn. Over 16.000 ser hennes bilder om bakst og mat på Instagram. Hun følger mange, men vil gjerne få trekke fram disse sidene:

Donal Skehan (@donalskehan) – Irsk kokk som har masse deilige oppskrifter og viser snutter fra livet sitt. Han er programleder for diverse matserier hvor han selv kokkelerer. Nå har han akkurat flyttet til Los Angeles med sin svenske kone!

The Butcher’s Daughter (@thebutchersdaugher_official) som er en herlig vegetarrestaurant i Venice i Los Angeles. Jeg drømmer meg bort for hvert eneste bilde jeg ser fra dem.

Minibakeriet (@minibakeriet) Et lite bakeri som holder til i Norfjordeid i Sogn og Fjordane. Jeg har aldri vært der, men de lager så mye godt og jeg synes at det herlig at et såpass lite sted kan ha en så bra baker – og som tydeligvis blir elsket av befolkningen. De lager verdens beste havrekjeks, som jeg har fått oppskriften på og har lagt ut på bloggen min.

Svenske Roy Fares (@royfares) Han er konditor og programleder. Lager utrolig mye gode kaker (jeg har den ene boken hans og oppskriftene er veldig bra). Han har også en lett komisk trang til å legge ut bilder av seg selv. Og det er jo viktig med litt humor i hverdagen!

Spiselandslagets favoritter

Maj-Britt Aagaard skriver på bloggen spiselandslaget. Hun har tidligere gått seirende ut av Masterchef-konkurransen.

@vidiberg Vidar Bergum. Nordmannen som sender de lekreste og mest fristende matreisebrev fra sitt hjem i Istanbul.

@andershusa Anders Husa er alltid på det nyeste og beste som beveger seg på restaurantfronten. Hvor skal du ta med kjæresten i helgen? Sjekk ut Husa!

@helleskitchen Helle Øder Valebrokk. Reisende kvinne i mat OG drinker! Alltid på et nytt, deilig sted i verden, hvor hun viser deg hva du går glipp av i din 9-4 jobb på kontor.

@aichabouhlou Aicha Bouhlou sin konto oser av eksotiske farger, lys og ekte lidenskap for all verdens frisk mat. Mye grønt og skjønt med nerve fra Nord-Afrika. Blir du ikke inspirert her, så er du fargeblind eller veldig kynisk.

@lucy_and_lentils Lucy Parker. Britisk matblogger som gikk fra klassisk engelsk diett med chips og trifle, til kjernesunt og grønt. For meg som elsker belgfrukter og veggisinspirasjon, er dette porno.

Det søte liv

Kristine Ilstad driver den populære bakebloggen Det søte liv. Med sine snart 20.000 følgere er hun blant de mest populære i Norge.

Blant hennes insta-favoritter finner vi først tre store kontoer:

@foodandwine

@food52

@deliciousmag

Dette er portaler som deler matbilder fra andre instagramkontoer. Ved å følge med på disse instakontoene får jeg ikke bare inspirasjon fra de nydelige bildene, men også mange tips om nye, spennende instasider som fokuserer på mat.

@sabinasweetandsimple - svensk instakonto som jeg liker veldig godt. Hun fokuserer på kaker og desserter, og det meste er enkle oppskrifter som jeg får lyst til å teste ut selv.

@aichabouhlou – elsker matbildene hennes!

Les også:

Ti favorittmiddager fra Tines matblogg

Matbloggerens beste bolletips

Aichas mest populære middager

fra norsk tipping

DENNE uka arrangerte Norges Fotballforbund (NFF) et seminar om sitt eget samfunnsansvar. Mediedekningen derfra har foreløpig begrenset seg til utviklingen i toppdommer Svein-Erik Edvartsens høyst private kamp for å få dømme i Eliteserien. Det er ironisk nok en følge av at den samme Edvartsen som leder NFFs seksjon for dette samfunnsansvaret, heller snakker om seg og sitt enn fellesskap.

Sånt er ellers en utfordring for mange av oss, og skygger for nødvendige debatter om fordeling av felles goder.

For eksempel det ganske så unike norske samfunnsgodet at vi har velmente, driftige idrettsklubber på hvert eneste lite sted.

DET er dette sosiale nettverket som står i fare for å rakne når innholdet i diskusjonen om norsk idrett begrenser seg til å beregne lunsjregninger eller kommandere vettskremte idrettsledere til såkalt «nådeløs åpenhet».

«Nådeløs»; smak litt på det ordet. Det er i hvert fall det stikk motsatte av hva jeg som frivillig trener blant andre mer eller mindre svake mennesker, har opplevd som en byggende verdi i min egen klubb de siste femti årene. For hvem har lyst til å ta et tak i en bevegelse der mistenksomhet og kontroll av ganske så alminnelig velmenende idrettsledere tilsynelatende er det viktigste? Og hvem klarer å begeistre unge om dette fortsatt skal være den altoverskyggende saken i norsk idrett?

Selve begrepet «Nådeløs åpenhet» ble lansert av fotballpresident Terje Svendsen i takketalen da han ble valgt på forrige fotballting, og er så langt fra lynnet til den joviale fotballsjefen som det er mulig å komme. Siden har da også dette uttrykket blitt misbrukt av de fleste som forkynner denne nye trosbekjennelsen for norsk idrett.

De nådeløse kravene gjelder visst for alle andre enn de selv.

DERFOR blir det bokstavelig talt for billig når politikere i vårens store fotballdebatt om faren for en økonomisk klassedelt sport, forventer at idrettstoppene rydder opp. Det må vi faktisk gjøre sammen.

For det første må vi som foreldre setter grenser for hva ungene skal få av dyre fotballstøvler, eksklusive sportsopplevelser og alt annet som egentlig bare er bruk og kast. Så må vi jobbe for at denne alminnelige fornuften blir felles regler i lokalklubben vår, og at de folkevalgte både regionalt og nasjonalt prioriterer midler til å sikre alle unger og unge like muligheter for lek.

MYE av dette skjer allerede i dag. Kraften i fotball-Norges hverdagsjobb burde gitt president Terje Svendsen selvfølelse nok til la hele bevegelsen være med på en offensiv dugnad for at sporten hans fortsatt kan være åpen for alle. Det er den faktisk for de drøyt 370 000 som i dag spiller organisert fotball:

• Det er fortsatt ganske billig å få være med på banen i fotballkamper.

Det viser en ny landsomfattende undersøkelse blant 617 klubber der kostnaden for barn gjennomgående er under 1 500 kroner i året, mens den vanlige prisen for ungdom ligger på under 2 000 kroner.

Med tanke på at norske idrettsklubbers utgift pr. medlem i snitt er over 3 000 kroner, er dette virkelig bra jobbet av de lokale fellesskapene. Det forteller at fotballen landet rundt tar sitt sosiale ansvaret på alvor selv om flere av klubbene ennå ikke har fått på plass ordninger som garanterer at alle barn uansett økonomi får være med.

MEN dette fine sosiale arbeidet er dessverre under press. Den samme undersøkelsen forteller at de billigste klubbene blir færre og de aller dyreste flere.

Prisstigningen kommer helst på grunn av meningsløst ambisiøse foreldre og for mange alt for høye treningsavgifter, men eksploderer også i enkelte klubber med ekstra tilbud og egenandel på internasjonale turneringer. Det er dette debatten om talentutviklingen i Oslo med rette har dreid seg om.

Likevel; det landsomfattende bildet av hva det koster å spille fotball er altså helt annerledes.

Akkurat som man ikke trenger noen nådeløs åpenhet for å avdekke at det slett ikke er krise i norsk idrett for tida. Det holder å se seg rundt på all den glade leken i nærmiljøet, huske hvilke gode verdier som egentlig preger de største idolene og toppidretten vår, eller sjekke stigende medlemstall blant unger over hele landet.

NORSK idrett er fortsatt en enestående suksess. Det er et faktum idretten selv må tørre å stå på i diskusjonen om hva samfunnet kan forvente av Norges største folkebevegelse.

Nå er det for mange som av personlige grunner ser seg tjent med å snakke ned idrettsbevegelsen. Det er denne nedrakkingen som egentlig er nådeløs, og den bygger såvisst ikke et bedre samfunn.

fra norsk tipping

(Dagbladet): Aylar Lie, Thomas Seltzer og Ari Behn er alle eksempler på personer som kan bli valgt inn på Stortinget mot sin vilje. Samfunnspartiet har nemlig satt opp flere kjendiser på sin valgliste – uten deres samtykke.

Vendela Kirsebom, modell og «Farmen»-deltaker, er også en av kjendisene som er satt opp listen. Hun reagerer kraftig mot partiet under fredagens sending av «Dagsnytt atten» på NRK P2.

- Jeg synes det er helt grusomt og helt forkastelig. At det er mulig å gjøre en sånn ting; å melde noen inn i et politisk parti. Jeg har aldri i min villeste fantasi tenkt til å stemme på dette partiet, sier Kirsebom via telefon i programmet.

Grunnlovsfestet plikt

Samfunnspartiet bryter imidlertid ikke loven. Alle norske partier har sin fulle rett til å føre opp alle ønskelige personer på sin valgliste. Det står i ombudsplikten, som er en grunnlovsfestet plikt.

Bernt Aardal, professor i statsvitenskap, sier i programmet at ombudsplikten er delt i to deler:

- Den ene delen av ombudsplikten er at du har plikt til å stille til valg hvis du blir foreslått. Det andre er, som kanskje er vel så viktig, er at hvis du blir valgt, så har du også plikt til å utføre det du har lovt velgerne å gjøre, sier han.

- Grusomt og idiotisk

Vendela Kirsebom kan heller ikke melde seg av listen med mindre hun er medlem av at annet politisk parti.

Hun beskriver opptrinnet til Samfunnspartiet som «forkastelig, grusomt og idiotisk».

Kirsebom har en klar oppfordring til formann i Samfunnspartiet, Øystein Meier Johannessen.

- Jeg synes at han bør melde ut alle som ikke har lyst til å bli med. Det må være mulig for det partiet, hvis de har lyst til å være et parti, å få egne medlemmer som vil være der. Ellers er det helt ubrukelig, hamrer hun.

Bakgrunnen for debatten på «Dagsnytt atten» er en kronikk publisert i Aftenposten fredag. Innlegget har fått tittelen «Kjendiser må ha rett til å velge bort et liv som stortingspolitiker».

- Kjendisene forstår ikke bedre

Partiet samlet 295 stemmer på landsbasis under valget i 2013. Det ble stiftet i 1985 av nevnte Øystein Meier Johannesen.

Han sier i «Dagsnytt atten» at han ikke forstår Vendela Kirseboms reaksjon.

- Stortinget skulle ha vært fylt med folk som i utgangspunktet ikke hadde så lyst til å være der, men som gjorde det av en slags samfunnsplikt. (…) De opplever det som misbruk, men det er fordi de ikke forstår bedre, sier Johannesen.

Fridd til av Senterpartiet

Dette er ikke første gang Vendela Kirsebom plutselig blir knyttet til et parti. Hun tok steget inn i politikken i februar, som følge av en forespørsel fra Senterpartiet.

Ifølge avisa Østlendingen var det under fylkesårsmøtet for Senterpartiets lokallag i Hedmark, at fylkesleder Aasa Gjestvang oppfordret partileder, Trygve Slagsvold Vedum, til å gi Kirsebom gratis medlemskap i Senterpartiet.

Østlendingen tok videre kontakt med Kirsebom, som umiddelbart skal ha vært positiv til initiativet.

- Dette er veldig uventet, og veldig morsomt. Det hadde vært en ære – så du kan hilse Trygve Magnus og si ja takk, sa hun til avisen.

Tre dager senere endret den tidligere supermodellen mening.

«Da journalisten i Østlendingen ringte, ville jeg gjerne vise min støtte til bøndene. Jeg har ikke skiftet politisk ståsted, eller meldt meg inn i Senterpartiet, men vil absolutt fortsette å bringe fokus på bøndenes situasjon slik at det fortsatt skal være mulig å livnære seg som bonde i Norge,» skrev Kirsebom blant annet.

fra norsk tipping

(Dagbladet): «Jeg tror ikke at publikum har tenkt at det har vært et kjempeproblem for dem. De har gått på kino og konserter i stedet. Det er ikke livsnødvendig å gå på teater, tross alt», sa lederen i Norsk Skuespillerforbund, Knut Alfsen til «Kulturnytt» onsdag.

Uttalelsen sjokkerte teatersjef ved Det Norske Teatret, Erik Ulfsby, og direktøren i Norsk Teater- og Orkesterforening, Morten Gjelten. Men først fredag ettermiddag, etter tre dager overfor hverandre i Arbeidsretten, velger de å gå til et kraftig angrep på uttalelsene til Alfsen.

- Han er ikke hvem som helst

- Jeg satte kaffen i halsen da jeg hørte kommentaren. Det er mange av oss som står opp hver dag, og går på jobb nettopp fordi vi mener at teatret er livsnødvendig, sier Ulfsby til Dagbladet.

Han får støtte av direktør Morten Gjelten.

- Vi finner ingen glede i å tolke utsagnet i hverken beste eller verste mening, men Alfsen er ikke hvem som helst. Han er leder av den største og kanskje viktigste organisasjonen på scenekunstfeltet.

- Derfor håper jeg at Alfsen angrer på uttalelsene han ga «Kulturnytt». Vi kjenner til at man av og til sier ting som gjør at man kanskje biter seg litt i kinnet etterpå, sier Gjelten.

- Håper han ikke mener det

De siste tre dagene har flere norske kulturtopper argumentert i Arbeidsretten. Skuespillerforbundet har saksøkt Det Norske Teatret, fordi teatret i 2014 innførte søndag som arbeidsdag. Det mener forbundet er i strid med skuespillernes gjeldende tariffavtaler.

Overfor Dagbladet sier Ulfsby at han «håper og tror Alfsen ikke mener det han sa».

- Vi jobber hardt for å gi teatret en større og viktigere plass i samfunnet. Når lederen av Skuespillerforbundet offentlig går ut, og sier at «det ikke er livsnødvendig å gå på teater», er det svært overraskende.

- Viktig med langsomme arenaer

Teatersjefen mener lederen av skuespillerforbundet, Knut Alfsen, undergraver viktigheten av teatret som kunstform.

- Vi lever i en tid hvor samfunnet går ekstremt hurtig. Da er det stadig viktigere at vi fortsatt har de langsomme arenaene og rommene for refleksjon, som teatret representerer. Dette er noe som bør oppta alle kunstnere, fortsetter han.

- Frykter du at uttalelsene til Alfsen kan brukes politisk?

- Ja, det gjør jeg. Det finnes krefter i samfunnet som ikke er veldig opptatt av kunst og kultur. Derfor er det viktig at vi som er det jobber sammen for å legitimere teatrets plass i offentligheten, sier Ulfsby.

Politiske bekymringer

Direktøren i Norsk Teater- og Orkesterforening, Morten Gjelten, mener at teatret står overfor mange vanskelige kamper i åra framover.

- Politisk kommer det en ny regionreform, og Kulturdepartementet starter neste uke arbeidet med en ny kulturmelding. Kampen om teatrets betydning i samfunnet pågår hele tida, og vi må kjempe sammen for vår plass i offentligheten. Teatret må bli mer tilgjengelig i alle betydninger av ordet. Selvfølgelig innenfor lovverket, men vi må samles om det målet, sier Gjelten.

- Storm i et vannglass

Knut Alfsen avfeier kritikken fra teatertoppene som «et storm i et vannglass».

- Vi tre er hjertens enige om viktigheten av kunst generelt og scenekunst spesielt. I «Kulturnytt» svarte jeg på et spørsmål om hvorvidt teater på søndag var livsviktig på linje med nødetatene, forklarer Alfsen til Dagbladet.

- Både teatrene og publikum har levd godt de siste 50 årene når teatrene har vært søndagsstengt. Jeg merker meg for øvrig invitasjonen til samarbeid. Vi vil gjerne samarbeide, både om å styrke teatrets rammebetingelser, og om å finne et godt avtaleverk for teatrets ansatte, sier Alfsen.

Venter på avgjørelse

Flere profilerte skuespillere har gått ut og kritisert søndagsjobbingen. Fredag var saken gått ferdig i rettssalen, og partene venter nå på avgjørelsen til Arbeidsretten.

- Jeg er trygg på at Arbeidsretten ser grundig på saken og tar en klok avgjørelse. Jeg vil presisere at dette ikke er en konflikt ved Det Norske Teatret. Her er miljø og vilkår veldig bra, og det skal de fortsette å være uansett utfall, sier teatersjef, Erik Ulfsby.

Siden 1967 har skuespillere som hovedregel hatt fri på søndager, og vinner Det Norske Teatret i Arbeidsretten kan det prinsipielt få stor betydning for arbeidshverdagen til svært mange norske skuespillere.