KONSERT: Det har skjedd noe med sceneartisten Bob Dylan (76 i mai) de siste åra: Han er blitt forutsigbar. Og takk for det!
«
Full pakke.
»
Hvor
Oslo Spektrum
Tilskuere
Ca. 9500
Jeg har vært på en del Dylan-konserter de siste tiåra, og det har vært begge deler, for å si det sånn. Denne kvelden ble ganske spesiell. Jeg tror aldri jeg har hørt ham synge bedre og mer disiplinert. Vi fikk møte en mer strømlinjeformet Dylan, og det hadde jeg ikke trodd at jeg noen gang skulle skrive om ham.
Lett å «tolke»
I «gamle dager» kunne det ta et minutt eller to før vi skjønte hvilken sang han hadde gitt seg i kast med. Han har riktignok alltid rodd seg i land, men det har ofte vært noen rare og seige åretak underveis. Men i kveld, som i Oslo konserthus i 2015, kunne vi veldig raskt slå fast at, joda, det er den!
Piano
Inn på en relativt mørk scene (her er det ikke noe behov for spotlight!), kommer Dylan nesten ubemerket inn og stiller seg bak pianoet. «Things Have Changed», Oscar-belønt sang fra filmen «Wonder Boys» (2000) åpner «showet».
Det blir en reise gjennom udødelige sanger, fra «Highway 61 Revisited», en pulserende «Love Sick», etterfulgt av «Tangled Up In Blue», høydepunkter sammen med nydelige «Scarlet Town», til «Desolation Row» og ekstranumrene «Blowin’ In The Wind» og «Ballad of A Thin Man».
Jeg får ingen stadionfølelse, snarere en klubbfølelse – sjøl om Spektrum er stort.
Bredbeint
Dylan veksler mellom å stå og sitte ved pianoet og å stå litt tilbaketrukket på scenen, bredbeint med mikrofonstativet på skeive. Han har en slentrende pianostil, men den er å foretrekke framfor el-gitaren. Han har veldig bra folk til sånt, framfor alt Austins store sønn, Charlie Sexton og Stu KImball. Don Herron er som vanlig en meget stødig fargelegger på pedal steel og annet med strenger, og Tony Garnier på bass kjenner vi igjen på hatten – litt tilbaketrukket han også.
Prater ikke
Siden Dylan kom tilbake på veien igjen etter vel tre måneders pause, i Stockholm sist helg, har han med noen få unntak kjørt de samme 21 låtene. Kveldens forestilling klokket inn på 115 minutter, med 100 prosent musikk og sang og absolutt null prat.
Det er som forventet. Dylan prater ikke mellom sangene, sånn er det bare. Han holdt ikke noe Nobel-foredrag, altså, men beviste at han har fortjent prisen gjennom en to timer lang reise gjennom musikkhistorien.
God blanding
Siden 2015 har Dylan gitt ut 52 sanger fra den amerikanske sangboka på tre album, fordelt over fem plater. Med ferske «Triplicate», med hele 30 av dem, syntes undertegnede at det begynner å bli nok.
Og – heldigvis bruker han ikke sin tida på å lire av seg Sinatra-klassikere på bekostning av hans eget materiale. Tvert imot la han opp til en perfekt kombinasjon av fem evergreens og resten – stort sett – fra øverste hylle. Egen hylle.
Mest innlevelse
Platene med evergreens kan bli i overkant ensformige, men pussig nok er det her han synger med mest innlevelse live. Det er tydelig at disse sangene betyr mye for ham: «Why Try To Change Me Now», «Melancholy Mood», «All Or Nothing At All», «That Old Black Magic» og «Autumn Leaves».
«Blowin’ In The Wind» kommer altså nest sist, med hans sedvanlige frasering – som ingen gjør etter ham. Kommer han til å dukke opp igjen, på sin «Never Ending Tour».
Svaret, det svever i det blå, som Dylan-oversetter Jan Erik Vold uttrykker det.
