Så seint som sesongen 2009/2010 spilte RB Leipzig i Oberliga Süd – det femte øverste nivået i Tyskland.
I dag topper laget Bundesliga – det øverste fotballnivået i landet.
Fredag kveld vant Leipzig 4-1 over Freiburg og rykket ytterligere fra Bayern München på andreplass. Etter 12 runder leder Leipzig med seks poeng.
Det er nesten for godt til å være sant.
Landslagsspiller Mats Møller Dæhli spilte de siste 13 minuttene for hjemmelaget Freiburg, men klarte ikke å snu kampen.
Naby Keita sendte Leipzig i ledelsen etter to minutter. Florian Niederlechner utliknet, før Timo Werner scoret to Leipzig-mål før pause. 3-1 ble til 4-1 elleve minutter før slutt – ved Marcel Sabitzer.
- Nesten ikke til å tro, skriver den tyske storavisa Bild om laget som har nådd toppen i rakettfart.
Leipzig ligger i den tyske delstaten Sachsen. Klubben ble grunnlagt i 2009 med penger fra Red Bull. Det tyske fotballforbundet godtok ikke dette i navnet, dermed heter klubben offsielt RasenBallsport Leipzig e.V.
Laget trenes av østerrikeren Ralph Hasenhüttl. Toppscorer er Timo Werner med sju mål.
Bayern München – som har én kamp til gode på Leipzig – møter Bayer Leverkusen lørdag.
Verden har kommet i den polemiske trassalderen. Den offentlige samtalen er i ferd med å ødelegge seg selv. Slik er det mulig å føle etter at den aggressive amerikanske valgkampen er blitt fulgt av debatten om Sylvi Listhaug her hjemme. Fyrt opp av sosiale medier kan det virke som om samfunnsdebatten har blitt et reir av konspirasjonsteorier, falske nyheter, beskyldninger og skjellsord: Nettopp det den ble til for å motvirke.
Ideen om en åpen samfunnsdebatt, der alle skal kunne delta uten å bli straffet for det, stammer fra 1700-tallet og opplysningstiden. Det var en tid for radikale rykk. Folk gikk fra å være undersåtter til å bli borgere. Maktutøvelsen var ikke lenger gudegitt, men måtte forankres i folket. Innbyggerne skulle kunne korrigere makthaverne på to måter: Ved å stemme, og ved å kunne si sin mening på en offentlig arena. Fremveksten av offentligheten er slik vevd tett sammen med etableringen av den moderne pressen og av ytringsfriheten som prinsipp. Ytringsfriheten ble holdt høyt ikke bare for at alle skulle kunne si hva de mente, men også for at skulle bli korrigert. Fordommer, overtro og forsteinede forestillinger skulle bli konfrontert med fakta og motargumenter. Folk skulle ikke lenger automatisk støtte konge eller klan, men bli opplyst og engasjert, og ta stilling selv.
Slik, var den vakre tanken, ville de beste ideene vinne frem. Den rasjonelle borger, fri fra undertrykkelsen, ville la seg overbevise av det beste argumentet. Aviser og tidsskrifter skjøt opp. I Londons kaffehus begynte samtalene rundt bordene mer og mer å handle om samfunnsspørsmål.
Tanken om en fornuftsdrevet offentlig debatt var alltid for god til å være sann. Pressen og de som har benyttet seg av den har iblant vært langt fra å leve opp til sine egne idealer. Vi er jo ikke helt slik skrudd sammen at vi vurderer alternativene våre selvstendig og fornuftig og med felles fremgang i mente. Vi bærer på frykt, flokkmentalitet, og rare instinkter. Dem var det ikke alltid lett å forene med en offentlighet som også kunne virke ekskluderende — nettopp ved å ville være inkluderende. Når forventningen er at man skal kunne argumentere på idéplanet, for et universelt folkegode, og mestre retorikk, skapes et borgerlig forum. Det tradisjonelle skillet mellom det private og det offentlige, som for ikke så lenge siden ble strengt håndhevet, fungerte også som en brems for at for eksempel kvinners utfordringer i hjemmet kunne komme frem.
Dette skillet er borte. Det er ikke bare et gode. I 1977 advarte sosiologen Richard Sennett mot å åpne porten mot det private i offentligheten. Sennett hevdet at det å la det private flomme inn i samfunnsdebatten ville føre til en uhellssvanger forskyving i hva publikum var opptatt av: At vi ville bli manisk opptatt av intensjonene til den som uttalte seg, snarere enn av hva slags konsekvenser ideene deres faktisk ville få.
Spørsmålet er ikke hva du sier, men hvem du er. Ideene du kommer med, vurderes ut fra hvilken gruppe du antas å tilhøre. Det er blitt vanskelig å snakke sak, fordi debattanter først må trenge gjennom en vegg av ofte svakt funderte fordommer om hvilke skjult hensikter de antas å ha. Det var nettopp slike reflekser opplysningsfilosofene trodde at en kunnskapsbasert debatt ville motvirke.
Det er vanskelig å se hva som kan gjøres. Det er så mye å vinne på å appellere til fornemmelser og magefølelser. Mediene, som strever med å finne nye inntektskilder, trenger følelsesbankende overskrifter som driver klikk og deling. Politikere tjener på å utdefinere kritikere. Publikum har det mer bekvemt med å få det de tenker fra før, bekreftet, enn å sette seg inn i nye sakskomplekser med åpne sinn.
Men vi må jo forsøke, likevel. Vi kommer aldri til å bli de rasjonelle, lyttende samfunnsdeltagerne som 1700-tallstenkerne så for seg. Men det er mulig å strebe mot å bli det. Vi verken kan eller bør slutte å bruke følelser når vi argumenterer, men vi kan være dem bevisst og prøve å utfordre og korrigere dem, når de er destruktive. Det er mulig å spørre seg, for alle: Antar jeg noe om andres intensjoner som jeg ikke kan vite? Har jeg vurdert om det de sier kan ha noe for seg? Presenterer jeg mine egne følelser som fasit? Her kommer det også inn et spørsmål om rolleforståelse: Den som har en posisjon, burde også føle et ansvar for å holde på anstendigheten. Tradisjonelt har demonstranten kunnet brøle til statsråden, men statsråden ikke kunnet brøle tilbake. Det bør være forskjellige forventninger til de to, selv om den brave nye verden kan gi noen hver følelsen av at alle bare opptrer som seg selv.
Med andre ord: Vi burde prøve å være den versjonen av oss selv som de som skapte den moderne offentligheten, ville at vi skulle være. Og ha litt jævla verdighet.
(Dagbladet): – Island har vært kåret til mest fredfulle land siden 2008? Vel, vi har delt ut Nobels fredspris siden 1901, twitrer den norske ambassaden i Canada.
- Det er ikke godt å si hvem som vant, men jeg synes Norge kom godt ut av det, skriver Line B. Lønnum, saksbehandler for næringsfremme ved den norske ambassaden i Canada i en epost til Dagbladet.
Det er ikke noe nytt at de nordiske landene konkurrerer seg imellom om hvem som er best. Men det er fryktelig festlig når representanter for de respektive landene tar den gamle nabofeiden til Twitter, så vi alle kan ta del i den.
I forbindelse med arrangementet Cool Nordic, tok ambassadene til Norge, Sverige Danmark, Finland og Island tidligere denne uken til Twitter for å avgjøre hvilket land som er kulest.
Kaisa Tokar ved den svenske ambassaden i Canada opplyser om at Twitter-krigen var planlagt i forkant.
- Vi syntes det var passende med en krangel, siden de nordiske landene har en tradisjon med å kjærlighetsfullt erte hverandre, skriver hun til Dagbladet.
Dagbladet har hentet ut et utdrag av den nordiske Twitter-krigen:
Det hele starter når Norge legger ut en tweet om en ny undersjøisk tunnel.
- Vi kjører snart under vann. Så kult, skriver den norske ambassaden.
Den danske ambassaden er kjappe til å svare:
- Biler? Vi har flere sykler enn biler i København, twitrer de, før Island og Finland kaster seg inn i diskusjonen med hver sine argumenter om hvorfor deres land er mest miljøvennlig og dermed ifølge ambassadene også det kuleste.
Diskusjonen fortsetter fram og tilbake og på kryss og tvers mellom Norge, Finland, Danmark og Island, før Island til slutt maner til fred – og samtidig erklærer sin posisjon som «det fredeligste landet siden 2008».
- Dere krangler om medaljer? Vi er for opptatt med å arbeide for verdensfreden, skriver de, og henviser til sitt engasjement i FNs sikkerhetsråd.
Så bestemmer Island seg for å rakke litt ned på svensk musikk. Og da spesielt den kjente raveartisten Avicii, mens Finland på sin side rakker ned på Islands musikk – som den finske ambassaden mener er alt for «soft». De liker det «heavy», skriver de.
Det skal bli Sverige som legger den nordiske Twitter-krigen død for denne gang. De tar på seg æren for ytringsfriheten som gjør det mulig å ha en slik diskusjon i utgangspunktet, og får dermed siste ord i saken.
- Men om noen av landene vi ta opp igjen «fighten», er vi klare, sier Kaisa Tokar ved den svenske ambassaden i Canada.
Også den norske ambassaden i Canada står klar, dersom noen av landene skulle ønske å ta opp igjen kampen.
- Du skal ikke se bort ifra at vi har noen gullkorn på lager. Kampen om å være kulest er ikke over, sier Line B. Lønnum, saksbehandler for ambassaden i Ottawa.
KUUSAMO (Dagbladet): Mens majoriteten av de norske langrennsløperne ankom Kuusamo i går, avventet Martin Johnsrud Sundby, Didrik Tønseth, Niklas Dyrhaug, Sjur Røthe og Kari Øyre Slind avreisen til grytidlig i morges.
Sett bort ifra litt baggasjetrøbbel gikk reisen knirkefritt. Det samme kan ikke sies om Sundbys oppladning etter at han forlot Beitostølen forrige uke med sykdom. Nå forteller 32-åringen til Dagbladet at han er frisk nok til å konkurrere, og at han vurderer å gå både morgendagens sprint og søndagens distansrenn i klassisk.
- Jeg er frisk nok til å gå skirenn i hvert fall. Det er jeg glad for. Jeg har vært syk en uke siden Beitostølen, så det er umulig å vite hvor jeg står. Jeg er spent og vet at dagene uten trening kan slå begge veier, forteller Johnsrud Sundby til Dagbladet.
- Hvordan påvirker dette sykdomsoppholdet deg?
- Jeg tror ikke det betyr så mye. Det er en grunn til at jeg trener mye, for at jeg skal tåle slike avbrekk som dette. Så lenge jeg ikke blir liggende langvarig med feber, har det vist seg at det ikke trenger å slå negativt ut. Det kan like godt gi motsatt effekt gjennom økt overskudd, håper Røa-gutta.
Vylegzhanins dobbel-varsko
IMPONERTE: Maxim Vylegzhanin viste meget gode takter i sesongåpningen i Finland forrige helg. Martin Johnsrud Sundby og Niklas Dyrhaug tror russeren blir hard å slå.
Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix Vis mer
Forrige sesongs verdensener er i manges øyne den største favoritten på søndagens 15 kilometer i klassisk sammen med Didrik Tønseth, som vant forrige helgs norske langrennsåpning, og Johan Olsson, som vant åpningsrennet i Sverige.
- Didrik ser bra ut. Det spådde jeg allerede før forrige helg. Han svekket ikke sitt kandidatur, men det var mange andre som også gjorde det bra på Beitostølen. I tillegg fikk vi se mange spennende internasjonale resultater, forteller Sundby.
Spesielt resultatlistene fra åpningsrennet i Finland forrige helg var interessante, hvor hele det russiske laget var med. Maxim Vyleghzhanin viste storform og vant det ti kilometer lange klassiskrennet foran meget sterke navn: Stanislav Volzhentsev, Alexey Poltoranin, Alexander Bessmertnykh, Alexander Legkov, Alexander Larkov, Evgeniy Belov og Dimitiy Japarov fulgte på de neste plassene.
- Jeg er overrasket
Å sette hele denne gjengen på plass, er definitivt et kvalitetstegn. Men det var på klassisksprinten i Saariselka i Finland forrige helg at Vylegzhanin imponerte mest.
Oppsiktsvekkende nok vant femmilsspesialisten sprinten foran spesialistene Alexander Panzhinskiy og Nikita Kriukov, som er to av morgendagens største favoritter på herresprinten.
Sprinterne Alexey Pethukov, som riktignok er best i fristil, og Nikolay Morilov ble også satt på plass av allsidige Vylegzhanin.
- Ja, jeg er overrasket over at han vant sprinten i det selskapet der. Det tyder på at Vylegzhanin har gjort en god jobb på den biten og har lyst til å prege tourene i vinter, tror Sundby.
- Samtidig har han hatt en tendens til å være i god form helgen før sesongåpning. Han har vunnet de fleste sesongåpningen, men kanskje han har gjort en fantastisk jobb i sommer. Det blir spennende å se, sier Røa-gutten.
Johan Olsson er imidlertid ikke i tvil om at Sundby er den største favoritten på søndag.
- Martin er soleklar favoritt, men Tønseth og Vylegzhanin er også sterke utfordrere, mener svenskenes store håp på søndagens 15 kilometer.
Avgjørelse i kveld
Sprinten er vidåpen. I tillegg til de norske sprinterne, er Panzhinskiy og Kriukov, som altså begge ble banket av Vylegzhanin forrige helg, to av de heteste kandidatene når stilarten er klassisk og rennene er korte. Forrige sesong sprintener, italienske Federico Pellegrino, og det eksplosive franske sprintlandslaget er ikke like fryktinngytende i klassisk som i skøytesprint.
Sundby bestemmer seg i kveld om han skal gå sprinten eller ikke.
- Jeg har litt lyst til det, men jeg får vurdere i løpet av kvelden. Det hadde vært veldig fint med litt fartstrening og få startnummeret på brystet før søndag. I tillegg er det en viktig prolog på Lillehammer neste helg, som kan være nyttig å trene på, mener 32-åringen.
Niklas Dyrhaug tror Vylegzhanin er en av mange som kan vinne på søndag.
- De som gikk raskest i fjor, blir sterke også i år. Det er mange nordmenn, russere, svensker, finner, franskmenn og én fra Sveits og Kasakhstan. Det er vel fort 15 mann som kan vinne 15 kilometer klassisk. Det blir spennende, sier Dyrhaug til Dagbladet.
- Hva er dine ambisjoner på søndag?
- Jeg håper å kunne kjempe i toppen. Jeg har hatt en litt trøblete høst, men nå er jeg endelig bra i kropp og sjel. Jeg gleder meg til å komme i gang.
Ordet fascist sitter løst hos ordsnekkere. Det er et fristende bilde som tar opp i seg høyrepopulisme, fremmedfiendtlighet, angst for det moderne, og forakt for elitene og institusjonene. Vi kjenner alt dette igjen fra Trumps valgkamp, der han både sa at han ikke stolte på det amerikanske valgsystemet, og at han ville vurdere om han akseptere valgresultatet hvis det gikk i hans disfavør. Slik gikk det som kjent ikke. Trump vant valget selv om han fikk flere hundre tusen færre stemmer enn Hillary Clinton.
De ytterliggående trekkene ved Trump har fått framtredende skribenter til å stemple ham som fascist. Det har skjedd i prestisjefylte publikasjoner som for eksempel Washington Post, New Yorker, Der Spiegel og Die Zeit. Trump har gått langt ut over det som er betraktet som folkeskikk for demokratisk sinnede politikere. Men er Trumps grove populisme, upolerte stil, vold mot meningsmotstandere på valgmøter, og hatske rop for å få folkemassene på møtene sine til å skrike ut krav om å fengsle Hillary Clinton – lock her up – tilstrekkelig til å kalle ham fascist?
Dirk Kurbjuweit stiller spørsmålet i Der Spiegel, i artikkelen som på engelsk har tittelen: How Much Mussolini Is There in Donald Trump? Og han besvarer spørsmålet på fascinerende vis ved å henvise blant annet til den italienske forfatteren Umberto Eco, som døde i februar i år, og ikke fikk med seg at Trump skulle klare det som da ennå var umulig. Eco hadde personlige erfaringer med Benito Mussolinis fascisme som guttunge, med minner fra massemøtene og massepsykosen som Il Duce skapte. Eco satte opp 14 punkter for det han kalte «ur-fascisme», det er altså snakk om en fascisme-test. Og hvordan skårer Trump på den?
Ganske bra, viser det seg. Eco beskriver først fascismen som en en quasi-religiøs ideologi, og som en tradisjon som avviser moderniteten. Den er kritisk til opplysningstida og arven fra den franske revolusjonen, som jo er demokratiets ektefødte barn. Fascismen har en grunnleggende mistro til de intellektuelle klasser, slår Eco fast, noe også Trump har til «eliten».
Eco beskriver «ur-fascismen» som noe som springer ut av individuell eller sosial frustrasjon, og at bevegelsens tilhengere føler seg ydmyket av velstanden til sine fiender, som jødene i mellomkrigstida. Fascismen har ifølge Eco en dødsromantikk, som slett ikke kjennetegner Trump.
Det blir for langt å lekse opp alle Ecos kriterier for «ur-fascisme», men ifølge Kurbjuweit så tilfredstiller Trump åtte av Ecos kriterier. Fem tilfredstiller han ikke, mens ett kriterium er det ikke mulig å ta stilling til.
Dette er i utgangspunktet dårlig uttelling for USAs påtroppende president. Men Ecos mal er selvsagt ingen fasit. Fascismen in Europa hadde for eksempel sine historiske forutsetninger. De to viktigste var økonomisk kollaps etter 1. verdenskrig, og trusselen fra marxisme og kommunisme, som den europeiske fascismen var en reaksjon på.
Vår tids trumpister og brexister har de politiske eliter i det politiske sentrum som sine fiender, og selv om du kan beskylde «Washington», og Hillary Clinton for mye, så kan du ikke beskylde dem for marxisme eller kommunisme. I fascismens tankegods var dessuten korporativismen en bærende ide. Tanken var at det ikke var klassemotsetninger i økonomien, men at økonomien skulle ha sterk statlig styring, der bransjene ble tvunget til å samarbeide, og fagbevegelsen ikke lenger var arbeidernes interesseorganisasjon. Superkapitalisten Trump har neppe noen gang hørt om korporativisme, og langt mindre tenkt å innføre den.
En annen forskjell på den faktiske fascismen og vår tids Trump er at mellomkrigstidas Italia og Tyskland hadde veldig svake institusjoner, som lett brøt sammen, mens det moderne USA har veldig sterke institusjoner.
Så selv om Trump har mange holdninger som kan knyttes til fascisme-begrepet, så er det både urimelig og ukorrekt å kalle ham fascist.
Unn deg et gjensyn med Stars Hollow og privatskolen Chilton, om ikke annet enn for å minne deg selv på hvem alle småkarakterene som dukker opp i den nye sesongen er. De syv foregående sesongene av «Gilmore Girls» kommer i enkeltstående, avsluttede episoder på 40 minutter, og er sånn sett en hakket mer spiselig dose enn de nye veksthormoninnsprøytede 90-minutterne.
«Homeland» / Netflix
En flunkende ny sesong om vår bipolare favorittspion Carrie Mathison dukker opp på skjermen i januar, men alle de fem tidligere sesongene er tilgjengelige på Netflix nå. I femte sesong er handlingen flyttet til Berlin. Carrie jobber ikke lenger for CIA, men blir selvfølgelig raskt dratt inn i et internasjonalt etterretningsdrama nok en gang.
«Star Wars Rebels» / Netflix
Årets «Star Wars»-film (med premiere i desember) foregår en gang etter sjette film og før første film (altså mellom episode III og IV, ikke sant), og tar for seg opprørernes tyveri av Dødsstjernens plantegninger. Som oppvarming kan du se denne overraskende gode dataanimasjonsserien om opprørsalliansens spede tilblivelse. Kraften er sterkere i denne serien enn i film fire og fem, i hvert fall (altså episode I og II. Henger du med? Puh.).
For tre av dem ble hele dommen gjort betinget, som betyr at de slipper å sone i fengsel.
Nå sier den tidligere sjefredaktøren Kim Henningsen, som fikk en dom på et års betinget fengsel, at han fortsatt mener at han ikke har gjort noe galt, skriver danske Ekstra Bladet.
- Jeg er veldig lei for at man mener jeg burde ha visst at en ansatt nærmest brøt seg inn i sin egen virksomhet. Jeg kan ikke se hvordan jeg skulle ha visst det. Men det er den konklusjonen retten har kommet frem til, sier han til avisen.
IKKE GJORT NOE GALT: Den tidligere sjefredaktøren Kim Henningsen mener han ikke har gjort noe galt i saken. FOTO: Mads Nissen / Epa / NTB Scanpix Vis mer
Vil ikke endre arbeidsmetoder
Han uttaler at han mener det aldri hadde blitt en sak, hvis kilden deres hadde sittet ved nattbordet, og hatt tilgang til opplysningene uten å skulle foreta seg alle mulige krumspring.
Derfor vil han heller ikke endre arbeidsmetodene sine, bortsett fra å betale kilder hvitt i stedet for svart.
- Jeg ville nok gjort det hvitt, men ellers ville jeg gjort det igjen. Jeg har etter min overbevisning ikke gjort noe lovstridig, sier han til Ekstra Bladet.
Brukt til å lage saker
Opplysningene som ble skaffet av IT-operatøren, ble brukt til å lage flere saker, blant annet en om prins Joachim og prinsesse Maries bryllupsreise til Canada i 2008, skriver NTB.
Til sammen var seks personer på tiltalebenken. Det var bare én av de seks tiltalte som ble frifunnet.
De to som fikk ubetingede fengselsdommer, og som dermed må i fengsel, var den tidligere sjefredaktøren i danske Se og Hør, Henrik Qvortrup, og IT-operatøren Peter Bo Henriksen.
Qvortrup ble dømt til ett år og tre måneders fengsel, men ett år ble gjort betinget på vilkår av at han utfører samfunnstjeneste. Dermed må den tidligere sjefredaktøren kun sone tre måneder.
Også kilden, Peter Bo Henriksen, må i fengsel. Av alle de tiltalte har han fått den strengeste straffen, ett år og seks måneders fengsel, ifølge Mediawatch.
Ifølge dansk TV 2 har han imidlertid valgt å anke dommen. Qvortrup vurderer også å anke, ifølge Berlingske Tidende.
- Vi gikk over streken
Den første dommen i saken falt i slutten av august i år. Tidligere nyhetssjef i danske Se og Hør, Lise Bondesen, og tidligere redaksjonssjef Kim Bretov, ble dømt til seks måneders betinget fengsel og 120 timers samfunnstjeneste, etter å ha blitt funnet skyldige i å ha krenket privatlivet til danske kjendiser.
Bondesen og Bretov innrømmet i retten at Se og Hør hadde benyttet seg av kredittkortopplysninger til å spore opp danske kjendiser.
- Vi gikk over streken, medga Bondesen gråtkvalt i retten.
Aller Media A/S, som eier Se og Hør og Dagbladet, fikk også i august en bot på 10 millioner danske kroner.
Konsernets advokat, Hans Jakob Folker, har tidligere uttalt at Aller ønsker å vedkjenne seg sitt ansvar.
Enkel fingermat er velegnet tilbehør, og server gjerne både noe søtt og noe salt.
På kjøkkenet på restauranten Hitchhiker lager Jan Robin Ektvedt kreative småretter med deilig julesmak – perfekt til sesongens gløggfest.
- Skikkelig digg
- Med tanke på krydderiene i gløggen har jeg satt sammen en frisk og smaksrik kompott med grillet og syltet sitron, smakt til med ingefær, sier Jan Robin.
Han kutter en stor kanelbolle i tynne skiver, og steker skivene gylne og fine i smør.
MØRE EPLEBÅTER: Når eplene har putret i rundt fem minutter sammen med kanelstang, vaniljestang og sitronskall, setter du dem til avkjøling. Så kan du tre dem på spyd, dyppe dem i mel, eggehvite og hasselnøtter, før du friterer dem. Vis mer
Så toppes de med en skje rennende, litt klissete og karamellisert sitronkompott.
Ekstra godt blir det med et dryss av hakkede nøtter eller gresskarkjerner over.
- Har du allerede bakt pepperkaker, kan du gjerne servere dem med sitronkompotten også. Men de smørstekte kanelbolleskivene smaker skikkelig digg, sier Jan Robin.
Sukkersyltede eplebiter på pinne
I et glass fylt med kaffebønner har han stukket ned spyd med nøttesprø og sukkersyltede eplebiter. Morsomt å servere, og garantert en suksess blant selskapets yngste gjester.
- Eplebitene er først kokt møre i en karamell smakt til med kanel, sitron og vaniljestang. Deretter vender jeg dem i mel, eggehvite og til slutt hakkede hasselnøtter. Så får de en rask fritering slik at de blir gylne og sprø. Server med pisket krem ved siden av, sier Jan Robin.
- Medisterboller
Noe salt og litt mettende hører også med på en vellykket gløggfest, og Jan Robin serverer små medisterboller krydret med deilig julekrydder.
En varm, god og frisk rett som er fin å lage i stand i god tid før gjestene kommer, og som smaker særdeles godt.
- Tre bollene på spyd, og varm dem opp rett før servering. Topp gjerne med lettstekt grønnkål. Det er en fin liten «teaser» på julematen, dette, smiler Jan Robin.
