Archive for November 10th, 2016

Alle tiders bakrus

I Iran er angsten for hva en president Trump betyr stor, i Ukraina er den eksistensiell. For Iran dreier det seg om atomavtalen fra i fjor, som hevet de tyngende økonomiske sanksjonene mot landet, og som Trump har lovet å rive i filler. For Ukraina dreier det seg om Trumps flørtende forhold til Putins Russland, og frykt for at amerikansk støtte til å stå imot russisk press skal forsvinne. I Teheran og i Kiev skjelver de politiske klassene når de tenker på president Donald Trump.

Atomavtalen med Iran er den store utenrikspolitiske triumfen til president Barack Obama. Sammen med EU og Russland forhandlet USA fram en avtale med Iran som legger begrensninger for landets atomproduksjon. Avtalen begrenser graden av sentrifugering av uran, og åpner for inspeksjon av atomanleggene, for å hindre Iran i å utvikle kjernefysisk materiale som kan brukes i atomvåpen. Avtalen er formelt inngått med FNs sikkerhetsråd, og er dermed en avtale som USA ikke umiddelbart kan si opp på egen hånd.

Avtalen er en torn i øyet på mange republikanere i USA. Men Trump trumfet politikken også her, og i mars sa han at å rive i stykker atomavtalen med Iran var «prioritet nummer 1». I Israel har diskusjonen i fullt alvor gått om man skal bombe de iranske atomanleggene på egen hånd for å bli kvitt frykten for iranske atomvåpen en gang for alle. Den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu var en av få utenlandske ledere Trump møtte på sin vei til Det hvite hus. De to har allerede snakket sammen etter at valget var klart, og Netanyahu har en stående invitasjon til Det hvite hus, «ved første anledning». Der en kjemien i orden, i motsetning til hva den er mellom Obama og Netanyahu, som nærmest har utviklet et gjensidig hat-forhold.

Den iranske presidenten Hassan Rouhani var derfor raskt ute på iransk TV, umiddelbart etter at det var klart at Trump var blitt USAs nye president. Han ville forsikre seg om at atomavtalens status:

- Irans forståelse av atomavtalen var at det var en overenskomst som ikke var inngått med ett land, eller en regjering, men at den var støttet av en resolusjon i FNs sikkerhetsråd. Det er ingen mulighet for at den kan bli endret av en regjering alene, sa Rouhani. Trump har siden prøvd å klatre ned fra sin posisjon, og sagt at det kanskje ikke vil være så lett å rive i stykker en avtale støttet av en FN-resolusjon likevel. Han kan være inne på noe der.

I Kiev gikk mobiltelefonene varme blant de politiske elitene da det mandag morgen ble klart at Donald Trump blir USAs neste president. «Fortell meg at jeg sover, og at dette er et fryktelig mareritt», skrev Daria Kaleniuk på Facebook, da hun skjønte av Trump var valgt. Hun er leder av den ukrainske NGO-en Aksjonssenter mot korrupsjon.

For Ukraina er USA den fremste politiske allierte for å forsvare seg mot et sikkerhetspolitisk utfordrende Russland. Frykten er at Vesten skal stanse de økonomiske sanksjonene mot Russland på grunn av annekteringen av Krim, og støtten til krigen i Øst-Ukraina. Eller enda verre, anerkjenne annekteringen, og glemme krigen. Ukraina frykter at uten amerikansk og vestlig press mot Russland kan president Vladimir Putin gjøre hva han vil i Ukraina.

Trumps forhold til Putin er et tema etter en rekke forunderlige hendelser under den amerikanske valgkampen. Den alvorligste sett fra Kiev var da Trump under det republikanske konventet i sommer strøk kritikk av Russland fra Det republikanske partiets program.

Den nye amerikanske presidentens forhold til Putin aner man i Kiev i også en annen tildragelse i høst. Under FNs generalforsamling i september i New York ba den ukrainske presidenten Petro Porosjenko om et møte med Trump, som jo bor bare noen steinkast fra FN-bygningen. Trump tok seg ikke engang bryet med å besvare Porosjenkos henvendelse. Var det Putin som allerede kastet skygger over forholdet?

Donald Trump har etterlatt seg mange spørsmål etter en på alle måter rasende valgkamp. Overalt venter man på svar, ikke minst i Teheran og Kiev.

Thursday, November 10th, 2016 Bil No Comments

Samuelsen misfornøyd i Blackburn: – Ikke vanskelig å regne seg fram til hva som skjer

Tsjekkia – Norge, på MAX klokka 20.45 fredag

PRAHA (Dagbladet): I høst ble Martin Samuelsen lånt ut fra West Ham til Blackburn. Hensikten var at 19-åringen skulle foredle sitt talent i Championship.

I stedet står den norske angriperen oppført med 69 spilte minutter etter 16 serierunder og null mål.

- Er du fornøyd?

- Jeg er ikke fornøyd, nei. Sånn er det, sier Samuelsen når Dagbladet møter ham i Praha.

VM-kvalifisering

Fotballandslaget forbereder kampen i VM-kvalifiseringen mot Tsjekkia fredag. I forrige oppgjør mot San Marino kom Samuelsen inn og scoret. Norge vant 4-1.


SLITER: Martin Samuelsen har foreløpig ikke vært en hit på Ewood Park i Blackburn. Foto: NTB Scanpix
Vis mer

Siden har det ikke blitt noe bedring i Blackburn, som ligger nest sist på tabellen. Det betyr krise på Ewood Park.

Samuelsen sier:

- Det er ikke vanskelig å regne seg fram til hva som skjer. Laget har slitt. Og du har en manager (Owen Coyle) som har sine rutinerte spillere han håper skal hjelpe ham opp fra bunnstriden. Jeg er et ubeskrevet blad.

- Ser du for deg utlån til en annen klubb i neste overgangsvindu etter jul?

- Vi får se. Hvis situasjonen er uforandret – og jeg ikke får spille mer – er det naturlig å se på andre løsninger. Det handler om å spille mest mulig på høyest mulig nivå.

Samuelsen fortsetter:

- Jeg må lære av dette lånet her og ta med meg erfaringene til neste lån.

Trangt nåløye


KREVER DISIPLIN: Per-Mathias Høgmo. Foto: NTB Scanpix
Vis mer

Samuelsen er opprinnelig fra Haugesund og startet i Vard. Siden gikk turen til akademiet i Manchester City. I 2015 ble han klar for West Ham. Men nåløyet i Premier League er trangt.

- Hva gjorde scoringen mot San Marino med deg?

- Den viste at jeg kan score på høyeste nivå. Den ga en ekstra boost og motivasjon til videre spill.

Om Tsjekkia-kampen sa trener Per-Mathias Høgmo på en pressekonferanse torsdag kveld:

- Laget får dere i morgen. Jeg har ikke behov for å utdype det nå. Men ekstrem disiplin kommer til å være en nøkkel for å kunne spille fotball slik vi legger opp til.

Thursday, November 10th, 2016 Bil No Comments

Her går det opp for dem hva som har skjedd

(Dagbladet): I går holdt Obama en tale til det amerikanske folket i forbindelse med presidentvalget. Staben hans fulgte talen fra Rosehagen i Det hvite hus. Der var det ikke mye latter å spore.

Stemningen i bildet over vitner nærmest om en begravelse.

Det vites ikke hva som gikk gjennom hodene til mennene og kvinnene som jobber for Obama, men det er mulig å forestille seg. En kvinne la ikke skjul på sine følelser der hun sto hulkende mens pressen tok bilder.

«Dette bildet sier så mye», skriver MSNBC/NBC-journalist Irin Carmon på Twitter.


TRIST DAG: Pressesekretær Josh Earnest (t.h.) hører Barack Obama tale i Rosehagen foran Det hvite hus. En kvinne gråter åpenlyst. Foto: AP Photo/Susan Walsh/NTB Scanpix
Vis mer

Sjokk

Det var mange som ikke kunne tro det de så da de våknet til nyheten om at Donald Trump blir USAs neste president. Det gjelder trolig også for de ansatte i Det hvite hus.

«Alle» valgdagsmålingene utropte Hillary Clinton som vinner, og dersom du hadde satt penger på det motsatte, kunne du smilt hele veien til banken.

Men etter hvert som timene gikk natt til onsdag, skulle dette bildet snart endre seg. Plutselig var Donald Trump favoritt når store deler av stemmene hadde blitt talt opp. Like før kloka ni norsk tid onsdag morgen var sjokket et faktum.

President Barack Obama blir værende i Det hvite hus fram til 20. januar. Det er datoen Donald Trump tar over jobben Obama har hatt i snart åtte år.

Obama ringte personlig til Donald Trump for å gratulere ham med valgseieren i går ettermiddag norsk tid.

Møttes i dag

I dag møttes de to for første gang i Det hvite hus. Tonen mellom de to skal ifølge den nåverende og den kommende presidenten ha vært god, skriver nyhetsbyrået AP.

Obama omtalte møtet som «strålende» og sa han var oppmuntret av at Trumps vilje til å samarbeide med hans folk når det gjelder utfordringene USA møter.

Trump på sin side omtalte møtet som «en stor ære» og at han ser fram til å samarbeide med Obama i framtida.

- Jeg ser veldig fram til å jobbe med presidenten og å få råd fra ham i framtida, sa Trump.

Thursday, November 10th, 2016 Bil No Comments

Tysk togleder spilte spill på mobilen og ga feil signal. Tolv mennesker døde

(Dagbladet): Tolv mennesker døde og 89 ble skadd da to passasjertog kolliderte i den sørtyske byen Bad Aibling i februar. I retten innrømmer den 40-årige toglederen å ha forårsaket ulykken fordi han spilte spill på mobilen, melder Bayrischer Rundfunk.

- Jeg vet at jeg bærer stor skyld. Jeg vil si at dere er i tankene mine, og ønsker at dere kan bearbeide dette. Jeg vet jeg ikke kan gjøre om på det som er skjedd, men ønsker ingenting mer enn det, sa toglederen i retten, henvendt til ofrene.


SKJULER ANSIKTET: Den 40-årige toglederen skjuler ansiktet for kameraene i retten. Foto: Peter Kneffel / EPA / NTB Scanpix
Vis mer

En rekke feil

På tross av at det er forbudt, spilte 40-åringen fantasy-spillet «Dungeon Hunter 5» på mobilen mens han var på vakt. Det førte til at han ga feil signal, slik at de to togene havnet på samme spor og kolliderte, ifølge Der Spiegel.

Et sikkerhetssystem som skal hindre ulykker av denne typen, er på plass på strekningen, men på grunn av mobilspillingen koblet toglederen ut dette. Og da han prøvde å advare lokførerne, trykte han på feil knapp.

Michael P. er tiltalt for uaktsomt drap og legemsbeskadigelse, og risikerer fem års fengsel dersom han blir funnet skyldig av tingretten i den bayerske byen Traunstein.

Ønsker svar

Advokat Peter Dürr, som representerer flere av de fornærmede i saken, tror 40-åringens tilståelse er taktisk, siden de faktiske omstendighetene allerede er fastslått.

- Det virkelig sentrale spørsmålet forblir ubesvart: Hvor intensivt spilte han på mobilen på dette tidspunktet, og i hvilken grad ble han distrahert? spurte advokaten i retten.

Det var først da etterforskerne gikk igjennom toglederens mobil, at de kom over at han hadde spilt «Dungeon Hunter 5» på jobb.

En dom i saken skal etter planen falle 5. desember.

Thursday, November 10th, 2016 Bil No Comments

Er det lov å ønske seg en annen verden enn den pluralistiske?

På veggen i Tronsmos gamle lokaler hang det en lang liste over hva kunden ikke ville finne i den kresne bokhandelen, det være seg bestemte bøker eller andre gjenstander. Titler som «Alkymisten», «Profeten» og «Pornopung» var på lista, i likhet med «kort som du åpnar og så kommer det musikk» og «snøkuler».

I hyllene sto mye og ofte sint sakprosa som talte den undertrykkede arbeiderklassens sak. På veggen hang forsikringen om at underlødige bøker som hadde slått bredt an også i sjikt som ikke vanligvis tilhørte de lesende, selvfølgelig ikke ville være å få i butikken. Det var kampen for arbeiderklassen side om side med forakten for arbeiderklassens smak.

Tronsmos plakat er en bagatell, men også et symptom; et symptom på en holdning hos den venstreorienterte middelklassen som det ikke burde være så overraskende at kan virke provoserende. I året som har rommet Brexit og valget av Donald Trump bør det være mulig for dette sjiktet å gå i seg selv og spørre om de kanskje selv bærer i seg noe av kimen til at dem de mener å forsvare, har vendt seg mot dem i raseri.

Siden demokratiet slo gjennom i vestlige land, har kunnskapseliten i de samme landene vært bevisst behovet for folkeopplysning. De som skal stemme, bør ha nok innsikt i statens gjøren og laden til å vite hva de stemmer på. Folkeopplysning har vært en forutsetning for demokratiet, et nydelig prosjekt som skulle sikre tilgang på dannelse og utdannelse også for de som ellers vanskelig ville få det med seg. Det er noe venstresiden godt kunne gjøre til en ny fanesak, i lys av at digital feilinformasjon har blitt et stort og globalt problem.

Men så er det en fare for at folkeopplysning sklir over i folkeoppdragelse — forstått som tanken fra eliten og øvre middelklasse om at resten av folket egentlig både vil og bør bli som dem, ønske seg den verden de ønsker seg, dele deres verdier, og lese de samme bøkene. Den finnes i svenske mediers pompøse oppfatning av seg selv som noen som har makt til å forme sinnene og mandat til å slå hardt ned på beskrivelser problemer eller uttrykk for verdier som de finner problematiske. Det er ikke så rart om det virker irriterende. Det er et ekko av det i Tronsmos snodige behov for å markere hva de følte seg for gode til å ta i.

Det siste året har bydd på de hittil tydeligste markeringene av hvor feilslått slike prosjekter kan bli. Det mest fundamentale sjokket har vært at mange akademikere, kosmopolitter og mediefolk har vært nødt til å ta innover seg at den åpne, globaliserte verden som de selv løper mot med begeistring og nysgjerrighet, den pluralismen som de finner stimulerende — dels fordi de kan ta den inn i små og selvregulerte doser — kan virke truende og marginaliserende, særlig på de mindre ressurssterke, som ikke har samme valgmuligheter i livet, og som først og fremst har opplevd billig arbeidskraft utenfra og tilsynelatende overmektige, globale selskaper og finansinstitusjoner som krefter som økonomisk har forverret deres eget liv.

Fiendtligheten mot og demoniseringen av forskere, pressefolk og tradisjonelle politikere den siste tiden er både skremmende og høyst ufortjent. Det har vært foruroligende å se hvordan forskning og fakta avfeies fullstendig i de opphetede ordskiftene, og regnes som upålitelig nettopp fordi de kommer fra de forhatte «elitene». Den nye nasjonalismen har ført med seg en hyppigere bruk av ordet «forræder» for alle som er kritiske til det nasjonale eller åpen for innflytelse utenfra. Det har en air av tredvetall over seg og er til å bli livredd av.

Samtidig er det mulig å se at det er trekk ved de samme elitene som er lette å bruke for å nøre opp under disse holdningene. Hver gang Donald Trump tråkket over en grense under valgkampen og fornærmet nye sårbare grupper, ble det spurt om dette ville være den politiske spikeren i kista, den som ville få velgerne til å innse at han var umoralsk og ustabil. De fikk også en del til å trekke seg vekk. Men for mange, mange nok, var det ikke grenseoverskridelsene som var det oppildnende og provoserende, det var reaksjonene i pressen og blant andre politikere; det var ikke Trump de ville ta, det var de som sendte den typen oppførsel et forferdet og misbilligende blikk. Den skamløse selvhevdelsen i møte med det etablerte comme-il-faut fremsto for mange som noe befriende.

For fem år siden ga historiker Nils Rune Langeland ut den dommedagspregede essaysamlingen «Europa: Ei krossferd». Flere av de historiske analysene i boken er problematiske; teatralske og negativt generaliserende overfor store folkegrupper. Men Langeland var også tidvis svært observant. Han la merke til mennene ved stammtisch i kneipene på den østerrikske landsbygda, og til hvor maktesløse de følte seg, hvor uendelig lite de følte de hadde til felles med sine trespråklige landsmenn med doktorgrader og jobb i Brüssel, hvor fort de syntes denne avstanden hadde økt. Historier om motsatt perspektiv finnes i alle bøkene, romaner som sakprosa, som forteller om vidunderbarnet som bryter ut og opp fra arbeiderklassen eller bygda, som gjør suksess, og blir fremmed for de han eller hun forlot — fordi det plutselig har kommet inn referanser som gjør at det blir vanskelig ikke å være distansert og litt dømmende i møte med vaner, tradisjoner og kulturbruk man en gang ikke satte spørsmålstegn ved.

I likhet med mange som har søkt seg en stor by, har jeg ønsket meg et liv der jeg ville få møte mange forskjellige mennesker med ulike livshistorier, støte på utfordrende perspektiver, og være i stadig utvikling og utvidelse. Men jeg spør meg om det ikke i det offentlig ordskiftet de siste tiårene burde vært større forståelse for at det er legitimt å ønske seg en annen verden, en som er mindre, mer oversiktlig, preget av det velkjente, det man assosierer med det nasjonale eller det lokale, av stabilitet snarere enn bevegelse, av felles tradisjoner snarere enn boblende mangfold. For den som oppriktig ønsker seg et slikt samfunn, er de positive fyndordene brukt om globalisering og stor innvandring — at mangfold er bra, at befolkningen trenger ung arbeidskraft, at det lønner seg økonomisk, at det er moralsk riktig — veike sammenlignet med det som oppleves som de negative kreftene av de samme, store bølgene: At de truer med å utvanne det velkjente; noe man liker og vil holde på.

Det er en side av denne nye nostalgien og hegningen om det velkjente som er mørk og aggressiv og rasistisk; preget av fordommer og en skremmende sekketenkning om andre mennesker. De senere årenes populister har vært dyktige til å sette likhetstegn mellom følelser og virkelighet: Hvis du føler deg truet, er du truet, hvis du er sint på innvandrere, har du rett til å ta det sinnet ut på dem. Slike følelser har vært spilt ut for åpen scene under Donald Trumps valgkamp. De fikk noen av sine mørkeste uttrykk i forslagene om å nekte muslimer innreise til USA og overvåke muslimske amerikanere. De er destruktive og må bekjempes. Det er også en side av saken at mye fremmedfrykt er basert på fjernhet; og at følelsen dempes dersom den fryktsomme får venner og kollegaer med andre kulturell bakgrunn enn seg selv.

Men så er det en annen side som er preget av en dyp bekymring; en bekymring som det vil være uempatisk å avfeie. Dagen etter Trump ble valgt, mailet jeg med en venn om uroen og tankestrømmen i kjølvannet av det amerikanske valget. Han skrev tilbake:

«En størrelse som er marginalisert, er redselen for å miste … Den regulerte offentligheten vil i veldig sterk grad søke bort fra alle slike irrasjonelle elementer, eller simpelthen ikke anerkjenne dem. Da er rommet for lite: Man får ikke føle seg hjemme, ikke være redd, kanskje ikke være menneske på sin egen måte? Den følelsen av tilhørighet, opprinnelse og identitet er det kanskje enda viktigere å få lov å ha i de moderne, ufrivillige folkevandringenes tid. Hvis man ikke får føle seg hjemme får man heller ikke lengte hjem, i en eller annen forstand: Lær nytt språk, bli ny samfunnsborger i nytt land. Ikke lengt hjem. Hjemme finnes ikke. Paradoksalt nok er det muligens den fornemmelsen mange amerikanske velgere har hatt, at (vårt) hjemme ikke finnes».

Jonathan Haidt, professor i psykologi ved New York University, har snakket om hvordan folk fra naturens side er laget for å leve i stammer, i mindre fellesskap. Hodet vårt er innrettet slik at vi tenker at jeg kan krangle med broren min, men hvis fetteren min kommer, er det broren min og meg mot ham — og hvis det kommer fremmede, er det oss tre mot dem. Mange, enten de tilhører en rotfestet majoritet eller en innflyttet minoritet i et land, må med andre ord overvinne noe grunnleggende i seg selv for å omfavne et uforutsigbart og omskiftelig mangfold. Noen gjør det av seg selv, med glede, og de søker seg til stedene der mangfoldet finnes. Men for de som ikke har valgt det, kan utsikten til et slikt samfunn, vekke en dyp frykt. Det ville vært en fordel for verden om vi var annerledes skrudd sammen. Men kanskje er Haidts ord en presis beskrivelse av krefter som virker i verden enten vi liker det eller ikke liker det. Kanskje er det mangelen på anerkjennelse av disse kreftene, vi delvis betaler for med ukens dypt skremmende valgresultat.

For øvrig er det umulig å se hva som er i veien med snøkuler.

Thursday, November 10th, 2016 Bil No Comments

Anne-Cath. Vestly skal «leve evig» foran Oslos hovedbibliotek

– Det syns vår familie er kjempehyggelig, sier sønnen Jo Vestly til NRK.

Han sier familien har vært spente på hvordan forslaget ble tatt imot, siden det er mange som skal høres i en slik sammenheng.

– Det er jo veldig mange flotte navn som kunne blitt satt på et sånt sted. Men vi syns hun er en relevant person fordi hun hadde et så nært forhold til bibliotekene i Norge. Det passer veldig, veldig fint, sier Jo Vestly.

Det forrige byrådet foreslo at plassen foran Oslos nye hovedbibliotek skulle hete André Bjerkes plass, men det rødgrønne byrådet vil at plassen skal kalles opp etter en kvinne.

Flere andre steder i Bjørvika fikk også nye navn da byrådet hadde møte torsdag. Pianist Robert Levin og koreograf og danser Henny Mürer får veier oppkalt etter seg, og det kommer også historiske navn som Trelastkaia og Sukkerbiten.

Anne-Cath. Vestly døde i 2008, 88 år gammel.

(NTB)

Thursday, November 10th, 2016 Bil No Comments

Sangstjerna måtte ty til ulovligheter da hun satt værfast

(Dagbladet): Den svenske sangeren Carola Häggkvist (50) er i disse dager travel med en rekke prosjekter fram mot jul.

Hun er blant annet aktuell med juleshowet «Drömmen om Julen», ny bok og ny plate.

Da Häggkvist var i Stockholm onsdag fikk hun uventede utfordringer da værgudene ikke var på hennes side.

Snøfast i Stockholm

Snøfall har nemlig ført til trafikkaos i den svenske hovedstaden, noe Carola ble et ufrivillig offer for da hun var på vei til et kveldsarrangement i forbindelse med lansering av sin nye kokebok «En godare jul».


VELTA BIL: Hele 39 centimeter snø falt på én dag i Stockholm. Det førte til kaos på mange veier. Foto: PER-OLOF / Aftonbladet / IBL Bildbyrå 
Vis mer

I en taxi ble hun sittende bom fast i trafikken. Häggkvist så ingen annen løsning enn å hoppe ut av bilen for å lete etter nærmeste T-bane slik hun skulle rekke arrangementet i tide.

- Jeg har ikke tatt T-banen på 34 år, faktisk, sier artisten til den svenske avisa Expressen.

I taxien måtte hun sette igjen flere personlige eiendeler, blant annet sin sminkeveske.

Hadde ikke billett

Men problemene skulle ikke stoppe med det første for Carola.

Ettersom det var 34 år siden hun sist hadde benyttet seg av T-banen, visste hun ikke hvordan hun skaffet seg billett.

- Jeg spurte en jente foran meg og hun slapp meg inn med sitt reisekort.

- Jeg sneik meg på T-banen, forteller Carola som tok det hele med et smil, ifølge den svenske avisa.


AKEBRETT: Akebrett er et godt alternativ til bil og buss når trafikken står grunnet snøværet. Foto:  Aftonbladet / IBL Bildbyrå
Vis mer

Hun fikk senere spurt en medpassasjer om riktig vei og kom seg trygt frem til sentralstasjonen der hun ble møtt av en mann fra forlaget.

Satt ut av frieri-spørsmål

I slutten av oktober gjestet Häggkvist« Skavlan», og i samtale med programleder Fredrik Skavlan begynte hun å snakke om musikerkjæresten.

Carola har de siste årene vært i et forhold med musikeren Jimmy Källqvist, men da Skavlan spurte om hun kunne tenke seg å fri til ham, ble hun satt ut.

- Nei, jeg… Hva? kom det fra en noe perpleks Carola.

Det fikk publikum i salen til å bryte ut i latter, men Carola klarte å bytte samtaleemne etter Skavlans direkte spørsmål.

Thursday, November 10th, 2016 Bil No Comments

«Advart» av Frp mot å stille opp på «4-stjerners middag»

(Dagbladet): – Nei, det er ikke alle i partiet som liker at man stiller opp. Noen mener tv-opptredener tar fokuset vekk fra politikken, sier stortingspolitiker og medlem i Norges helse- og omsorgskomité, Bård Hoksrud (Frp), til Dagbladet.

Dagbladet møter Hoksrud torsdag under vårlanseringen til Discovery Networks (TV Norge, Max, Fem) i Nydalen i Oslo. I tillegg til å sitte på Stortinget omtales han som en av tv-profilene til kanalen neste år.

- Blir kjent med meg

For denne våren gjester toppolitikeren «4-stjerners middag». Hoksrud har servert mat hjemme hos seg selv, og spist middag hjemme hos Else Kåss Furuseth, Live Nelvik og nyskilte Ari Behn. Sistnevnte inviterte til besøk i sitt nye hjem i Lommedalen i Bærum.

- Hva var det advarslene gikk ut på?

- Partifeller kan mene at man ikke skal være med på for mye «gøyalt», men jeg tenker at det er bra å vise hvem man er. Jeg er et ja-menneske og dette var spennende. Seerne blir ganske godt kjent med meg, og mange blir nok overrasket, sier Hoksrud.

- Koselig selskap

Tidligere i år kjørte Frp-politikeren vannscooter fra Drøbak til Oslo i en protest mot et «firkantet regelverk». Han skal også ha sin del av æren for at ståhjuling er lovlig for Norges 16-åringer.

- Du er ofte med på stunt og moro. Kan ikke det komme i veien for politikken?

- Det er alltid noen som mener det blir for mye. At når man skal bygge en politisk karriere, så skal det ikke være for mye som forstyrrer, men jeg mener man også må by på seg selv. Dette er ikke et program hvor man skal «tas», det er et koselig selskap med hyggelige mennesker.

Bestemmer selv

Når Dagbladet tar kontakt med Frp sentralt, for å forhøre seg om retningslinjene for partideltakelse i tv-programmer, er det Hoksrud som ringer tilbake. Han presiserer at avgjørelsen om å gjøre tv-opptredener er noe Frp-politikerne til syvende og sist bestemmer selv.

- Vi får mange henvendelser i løpet av et år, men man rådfører seg først, veier opp argumenter, og tar en avgjørelse, sier han til Dagbladet.

Under vårlanseringen beskriver Hoksrud Live Nelvik, Ari Behn og Else Kåss Furuseth som en veldig hyggelig trio å lage tv med.

- Opplevelsen blir bedre og bedre etter hvert som man blir kjent. Det var veldig gøyalt. Etter kvelden hjemme hos meg sa noen at det var James Bond-tema neste uke. Jeg ble lurt trill rundt, for jeg var den eneste som kom i smoking, fleiper Hoksrud.

Valgobservatør

Samme dag som vårlanseringen til TVNorge landet han på Gardermoen etter å ha vært valgobservatør under presidentvalget i USA.

- Jeg oppfattet fort at motstanden mot Hillary Clinton var ganske mye større enn det som er kommet fram i Norge. Valget var et oppgjør mot den politiske eliten som hun er en del av. Både Hillary og Trump er langt til høyre for Frp-politikken, sier han til Dagbladet.

- Jeg vet ikke om det blir veldig mye å se til meg på tv framover, men dette ga mersmak, fortsetter Hoksrud.

- Forferdelig uskyldig

Omdømmekspert Elizabeth Hartmann i Sisteskrik kommunikasjon sier at «4-stjerners middag» er et veldig trygt program å stille opp i.

- Det er forferdelig uskyldig. Hoksrud hadde aldri blitt spurt om de ikke mente at han ville bidra til å lage god tv. Dette er ikke et program hvor man blir spikra opp etter veggen, så det er helt ufarlig for en politiker, sier Hartmann til Dagbladet.

- Jeg tror vi trenger å se politikere som mennesker, alt for mange framstår som maskiner. Så lenge Hoksrud gjør en god figur vil ikke dette skade verken han eller partiet, fortsetter omdømmeeksperten.

- Hva bør en politiker aldri si ja til?

- «Paradise Hotel» er en fallgruve, selvfølgelig, og ingen aktive politikere kan si ja til «Skal vi danse», det tar for mye tid. Jeg husker det var en lokalpolitiker med i «Farmen», som framsto som en drittsekk. Det nytter ikke å si at «du spiller spillet», man framstår som usympatisk og det er ikke partiet tjent med, sier Hartmann.

Thursday, November 10th, 2016 Bil No Comments

Høgmo mener Tsjekkia har hatt uflaks

Per-Mathias Høgmo peker på at Tsjekkia har misbrukt en haug med sjanser hittil i VM-kvalifiseringen.

Fredag venter VM-kval i Praha. Begge lag kunne virkelig trenge en seier.

- Tsjekkia har vært veldig uheldig i sine to siste kamper. De har skapt mange sjanser. Det er klart at de må vinne denne kampen når de bare står med to poeng, sa Per-Mathias Høgmo på torsdagens pressekonferanse.

VM-kvalifiseringen har startet under pari for Norge. Nordmennene ble rundspilt av Tyskland på Ullevaal (0-3-tap).

Så ble det nytt nederlag mot Aserbajdsjan borte (0-1).

Mot San Marino kom 4-1-seieren, men gjestene ledet 1-0 til et kvarter gjensto.

Gruppevinneren går rett til Russland-VM. Toeren kan få sjanse i omspill om noen ledige plasser.

(NTB)

Thursday, November 10th, 2016 Bil No Comments

Magnus Carlsen fikk alle de frammøtte til å bryte ut i latter

NEW YORK (Dagbladet): Fredag kveld starter VM-kampen mellom Magnus Carlsen og Sergej Karjakin i New York.

Torsdag kveld norsk tid møter de to duellantene pressen, og det er tydelig at den regjerende verdensmesteren er i godt humør. Nordmannen smiler og ler, og benytter muligheten til å korrigere arrangørene på noe av informasjonen de har kommet med i forkant av tittelkampen.

- Det er en ting jeg vil si. Alle sier at jeg er 26 år gammel, men det er jeg ikke før om tre uker, flirer Carlsen.

Han takket også arrangøren for at de har lagt kampen til New York, og takket de frammøtte.

- Takk til alle for at dere har kommet. Jeg håper dere vil bli underholdt. Om ikke, så beklager jeg det, sier han til latter fra salen.

Verdensmester

Videre måtte både Carlsen og Karjakin svare på blant annet hvem de ser på som verdens beste sjakkspiller. Heller ikke her klarte Carlsen helt å dy seg.

- Hvem som er den beste vil bli avgjort i løpet av de neste tre ukene, men jeg vil være såpass frampå at jeg vil si at jeg er verdens beste, sier han.

En litt mer beskjeden Karjakin sier seg enig med nordmannen.

- For øyeblikket er han verdensmester, men det endelige svaret får vi om tre uker.

- Godt forberedt

De fikk også spørsmål om hva som er nøkkelen til suksess. Carlsen er klar på at det blir en tøff kamp.

- Sergej er godt forberedt. Han har studert spillet og kan veldig mye. Han er utrolig utholdende i forsvar. Han finner ressurser i vanskelige stillinger. For meg handler det om å gripe sjansen når jeg får den. Jeg må bare slå ham til han velter, sier han.

Karjakin peker også på at det ligger an til å bli en krevende og utfordrende match.

- Magnus har mange fordeler. Han er verdensmester, men jeg vil ikke kommentere spillet veldig mye. Jeg har gjort mine forberedelser, og vil holde de hemmelige., sier russeren.

Thursday, November 10th, 2016 Bil No Comments
 
November 2016
M T W T F S S
« Oct   Dec »
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
282930  

Recent Comments