bilindustrien

fra block watne

(Dagbladet): Emil «Valhalla» Meek skapte seg et stort navn i MMA-verdenen da han i mai brukte 45 sekunder på å knuse Rousimar Palhares – en verdensberømt MMA-utøver som hadde vunnet 18 av sine 24 kamper.

Nå belønnes nordmannen med en ny kontrakt med spillselskapet Betsafe, som gjør at han blir proff på heltid.

- Dette betyr at jeg endelig kan legge hvert eneste fiber i kroppen min til å bli best og vinne kampene jeg skal gå. Jeg trenger ikke lenger bekymre meg for husleien og overtrekte kredittkort som skal betales eller ta ekstrajobber. Jeg har blitt en fulltidsproff, sier Emil «Valhalla» Meek om avtalen i en pressemelding.

- En veldig populær fyr

Spillselskapet er også strålende fornøyd med å fortsette arbeidet med 28-åringen.

- Emil har ikke bare levert i ringen, men også som en av våre ambassadører. Han er en veldig populær fyr og godt likt blant våre kunder, så vi ser for oss en enda lengre og bedre reise på lag med Valhalla de neste årene, sier markedssjef Erik Jensen.

I karantene

I juni kom meldingen om at Meek hadde blitt klar for UFC, som er den største organisasjonen i MMA-sirkuset. Drøye én måned senere ble det imidlertid sjokket:

Nordmannen hadde blitt satt i karantene på grunn av et potensielt brudd på kampsportens dopingreglement.

– Som et ledd av Meeks inntog i sporten, fortalte han frivillig om medisinsk behandling han mottok før UFC-kontrakten ble signert og som potensielt strider med UFCs antidoping-politikk, heter det i en uttalelse fra UFC, ifølge VG.

På spørsmål om hvilke tanker spillselskapet har gjort ved å signere en utøver i karantene, svarer PR-manager Mikael Mellqvist:

- Vi har full tillit til at Emil har håndtert denne saken som han skal.

MMA-fighteren skulle i utgangspunktet få sin UFC-debut mot tyske Jessin Ayaris 3. september. Har er først er klarert til å slåss igjen 3. desember.

- Jeg så Jessin Ayaris (Emils tenkte motstander før han fikk karentene, red. Anm) kamp i helgen og de to gutta i den kampen hadde jeg «ødelagt», sier Emil Meek i pressemeldingen og legger til:

- Jeg har masse selvtillit og hvis ikke jeg hadde trodd på meg selv. Hvem hadde det da?

MMA står for mixed martial arts, og er en fullkontakt-kampsport.

fra block watne

FILM: «Hvis du må blunke, gjør det nå,» sies det i åpningen av fantastisk spennende, rørende og morsomme «Kubo og det magiske instrumentet», som er laget med en av de eldste «blunketeknikkene» og animasjonsvirkemidlene: «stop motion» (eller punktfotografering). Fra de første eksperimentene på slutten av 1890-tallet har intervallene mellom de ulike bevegelsesposisjonene og bildeutsnittene blitt mindre og mindre, slik at en stadig mer sømløs opplevelse av bevegelse er oppnåelig. Teknikken er brukt blant annet i «King Kong», av Ivo Caprino, i «Star Wars» og «Terminator 2: Judgment Day», av Aardman-studioet, Tim Burton og Charlie Kaufman. Og i desember kommer «Dyrene i Hakkebakkeskogen» på kino.

Visuell musikk.

Kategori

Animasjon

Regi

Travis Knight

Skuespillere

Ingrid Bolsø Berdal, Jesper Leporanta, Hans Marius Hoff Mittet, Svein Tindberg, Anne Marie Ottersen m.fl. (stemmer).

Premieredato

9. september 2016

Aldersgrense

9 år

Orginaltittel

« Kubo and the Two Strings »

Animert musikk
Unggutten Kubo lager origamimagi, ved at papirbiter brettes og settes i bevegelser av lydbølgene og musikken fra de magiske strengene på den gråtende gitaren. Etter showet på markedet må han ta seg av sin syke mor og passe seg for et par svært skumle, svevende tanter, som vil ta det fungerende øyet hans. I dette alt annet enn A4-livet er en av kreasjonene fra den lille enøyde helten en bitteliten papirsamurai, som i en metavits diskuteres om kan regnes som origami, siden de vedder på at saks må ha vært involvert.

Saks har definitivt vært involvert i de ørsmå klippene i filmen, men sprekkene er så smale at kun luft og menneskelighet har sevet gjennom og blåst liv i de taktile dukkene og modellenes bevegelser. Det er som de usynlige menneskelige bevegelsene omkring karakterene mellom bildene lever videre i sitt fravær. «Hvordan ser man en sang?» spør Billen i Langtbortelandet. Denne filmen stemmer i med flere gode forslag.

Mor som streng
Animatørene i LAIKA-studioet, som tidligere har laget «Coraline», «ParaNorman» og «Bokstrollene», overgår her sitt tidligere arbeid med enda større overskudd og fantasi, og med en sterkere karakterbygging i en episkmytisk filmfortelling. Med virkelige dukker og modeller, og kun minimalt med datagrafikk, leveres noe av det fineste som er å se på kino for tiden. Det er nok nødvendig med en hånd å holde i, siden de skumleste scenene er ganske så creepy. Men med mors hårlokk som armbånd og som streng er «Kubo» redningen.

fra block watne

(Dagbladet): Dagbladet har i en rekke artikler tidligere i sommer gjennomgått Norges nære forhold til familiestiftelsen til verdens mektigste familie. Siden 2007 har vi gitt Clinton-stiftelsen over en halv milliard kroner for at de blant annet skal drifte globale klimatiltak, tiltak mot spedbarnsdødelighet og arbeid mot spredning av HIV.

Dagbladet har skrevet om hvordan Clinton-stiftelsen splitter opp bidragene fra Norge på en måte som gjør det umulig ut fra deres egen rapportering å få noe overblikk over hvor mye penger de tar i mot fra Norge.

Og vi har skrevet om hvordan Norges støtte til et klimatiltak i en intern Norad-rapport ble kritisert for å være i strid med Regjeringens vedtatte målsettinger. Derimot har en rekke norske statsråder fått anledning til å møte medlemmer av Clinton-familien.

Står fast

I et innlegg i Dagbladet forrige uke går UDs statssekretær Tone Skogen (H) i rette med Dagbladet omtale. Hennes hovedpoeng er dette: Norge gir ikke penger til Clinton-stiftelsen.

Men her kan du se et utvalg regninger fra Clinton-familiens stiftelse, samt et overføringsdokument fra Bank of America som viser en pengeoverføring på 817 153 dollar – tilsvarende rundt 4,7 millioner kroner i 2013 – fra Norad til Clinton-stiftelsen.

Alle dokumentene viser transaksjoner der penger er overført fra Norad til Clinton-stiftelsen eller Clinton Health Access Initiative (CHAI). Dette var fram til 2010 et av programmene som Clinton-stiftelsen drev, men ble da formelt registrert som en egen veldedig organisasjon. Clinton-stiftelsen omtaler fortsatt CHAI som en del av sitt arbeid.

UD står fast på at de ikke gir penger til Clinton-stiftelsen:

- Norske bistandsmidler brukes til å finansiere konkrete aktiviteter i utviklingsland og går ikke til donasjoner til Clinton-stiftelsen, sier kommunikasjonssjef Frode Overland Andersen i UD til Dagbladet.

Han henviser til at mottakerne av pengene ikke er Clinton-stiftelsen, men prosjektene til Clinton-stiftelsen og Clinton Health Access Initiative.

- Dette er en semantisk diskusjon der UD prøver å si at pengene ikke går til Washington, men til prosjekter. Men hvis det er Clinton-stiftelsen som implementerer prosjektene så er dette på linje med penger som går til Kirkens nødhjelps eller Røde kors sine prosjekter, sier Gunnar Sørbø, som tidligere var leder for Christian Michelsens institutt.

Og det er Clinton-stiftelsen og CHAI som drifter disse prosjektene. Og av de interne regnskapene til Clinton-stiftelsens prosjekter går det fram at en andel av bidragene går videre som såkalt «administrasjonskostnad» til stiftelsens hovedorganisasjon.

- Det vil ikke være korrekt å si at Norge finansierer den øvrige driften av CCI (Clinton Climate Initiative) eller CHAI gjennom den administrative andelen av prosjektkostnadene. Dette er en ordinær måte å drive prosjektsamarbeid på som benyttes av de fleste frivillige og internasjonale organisasjoner inkludert FN og norske bistandsorganisasjoner, sier Andersen.

Mega-donor

I sitt innlegg skriver UDs statssekretær at det er påfallende at Dagbladet viser interesse for Clinton-stiftelsen akkurat i år.

I USA har debatten om Clinton-familiens stiftelse på mange måter dominert nyhetsbildet de siste ukene. Nyhetsbyrået AP har dokumentert at over halvparten av de private som fikk møte Hillary Clinton da hun var utenriksminister også er bidragsytere til hennes familie-stiftelse. Donald Trump prøver alt han kan å framstille stiftelsen som en del av en korrupt organisasjon. Forhold rundt stiftelsen er noe av grunnlaget for at han nærmest konsekvent omtaler Clinton som «skurken Hillary».

Særlig har det blitt rettet skyts mot utenlandske staters bidrag til stiftelsen. Og det er her Norge kommer inn. Vi, Saudi-Arabia og Australia er de landene som har bidratt med aller mest penger. Som Dagbladet tidligere har rapportert viser tall fra Norad at Norge siden 2007 har gitt 584 millioner kroner til stiftelsen. I tillegg har vi lovet bort 92 millioner kroner som skal utbetales i årene fram til 2019.

Avvikler

Clinton-stiftelsen ser selv at videre drift er vanskelig dersom Hillary Clinton blir valgt som president i november. Derfor annonserte Bill Clinton i august store endringer dersom kona skulle vinne valget.

• Bill Clinton vil tre av som styreleder og stanse all pengeinnsamling.
• Stiftelsen vil bare akseptere penger fra amerikanske statsborgere og uavnhengige filantroper.
• Stiftelsen vil slutte med sine store årsmøter i New York, som ofte har samlet statsledere og finans-topper fra hele verden.
• Andre bistandsorganisasjoner skal overta prosjekter Clinton-stiftelsen har i utlandet.

fra block watne

(Dagbladet): Den svenske friidrettsstjernen Carolina Klüft avsluttet karrieren i 2012, men er fortsatt enormt populær i hjemlandet.

Nå har 33-åringen utgitt bok om livet sitt, og der forteller hun også om de mørke sidene ved kjendistilværelsen, skriver Aftonbladet.

Klüft ble vettskremt i 2008, da en tysk stalker i lengre tid hadde sendt brev og gaver til henne. Så plutselig en dag hadde hun et tapt anrop fra farmoren sin. I boka skriver Klüft:

«Jeg ringte raskt tilbake og farmor svarte: «Hei, Carro. Du vet den tyskeren vi har snakket om, han er ikke sjuk i hodet i det hele tatt, han er kjempehyggelig». Ordene skjøt gjennom kroppen og etterlot seg en stor klump i magen. Jeg måtte sette meg ned …»

Dukket opp på trening

33-åringen forteller at tyskeren hadde ringt på hjemme hos farmoren, gitt henne blomster, og spurt hvor han kunne finne henne. Farmoren hadde fortalt at Klüft hadde flyttet, men la til hvor hun fortsatt trente.

Og den dramatiske historien stopper ikke der. For noen dager senere trente Carolina Klüft alene med treneren sin på Värendsvallen, og plutselig satt en mann på tribunen og fulgte med: Det var den tyske stalkeren, og Klüft bestemte seg for å oppsøke ham, gjengir Aftonbladet.

«Jeg forsøkte å forklare at han var en fremmed, men han avbrøt meg og sa: «Jeg er ingen fremmed, det vet du. Vi er ment for hverandre, og om noen måneder kommer du også til å innse det». Jeg gjentok at han var ukjent for meg, og at han bare var en fan som alle andre. Blikket hans ble svart. I noen sekunder føltes det som om tiden sto stille. Så snudde han seg og gikk derfra med bestemte steg. Jeg pustet ut og ville bare falle sammen i lettelse», skriver Klüft.

Besøksforbud

Etter dette fikk den svenske stjernen politibeskyttelse på alle store arrangementer, men det hindret ikke den tyske stalkeren å oppsøke henne enda en gang, etter et kirkearrangement i hjembyen.

Etter den siste skremmende opplevelsen fikk Klüft opprettet besøksforbud, og skaffet seg vakthund.

Carolina Klüft ble som 22-åring den yngste friidrettsutøveren som hadde vunnet gull i alle de fem internasjonale mesterskap, OL og VM og EM inne og ute. Sjukamp var øvelsen på den tiden, før hun spesialeserte seg i lengde og tresteg.

I sommer var hun programleder i svenske Viasats OL-sendinger.

fra block watne

Spillere som står uten klubb kan fortsatt finne seg en ny arbeidsgiver uavhengig av overgangsvinduet. Her har vi samlet noen av de største navnene som fortsatt er på jobbjakt etter sommeren.

Demitar Berbatov
Grunnen til at Berbatov ikke har en klubb akkurat nå er mest sannsynlig fordi han ikke vil ha en. Eller så var Al Ahly det beste tilbudet han fikk i sommer.

Det er kanskje ikke overraskende – under et lite publisert opphold i PAOK forrige sesong scoret han bare fem mål på 25 kamper. Palermo leder i jakten om signaturen hans ettersom manager Davide Ballardini sa opp grunnet for få signeringer i angrepet over sommeren.

Emmanuel Adebayor
Nok en gang står spissen uten klubb. Denne gangen etter et mislykket opphold i Crystal Palace. Togoleseren har tidligere blitt løslatt fra både Tottenham og Manchester City.

På Deadline Day ble det rapport at han var i samtaler med Championship-klubben Fulham, men foreløpig har det ikke skjedd noe. Tyrkiske Caykur Rizespor var også interessert, og treneren Hikmet Karaman hevdet til og med at partene hadde «i prinsippet blitt enige». Dette hevdet han også om Flamini.

Miroslav Klose
Tysklands mest scorende spiller gjennom historien trenger ingen introduksjon, men han trenger en klubb. Etter å ha forlatt Lazio i sommer lovet han å fortsette karrieren, men det har ikke vært en overgang til MLS slik mange forventet.

Australske topplag skal ha vært negative til å signere ham på grunn av alderen hans (han ble 38 år i juni). Hans tidligere klubb Kaiserslautern viste interesse for ham i juli, men det kan hende han vil prøve seg i en siste toppklubb.

Mathieu Flamini
Flamini fikk tre sesonger i Arsenal under hans andre periode i klubben. Han fikk 16 kamper i Premier League forrige sesong, men det sier mer om Wengers valgmuligheter enn Flaminis evner. Likevel har han flere år igjen på toppnivå – selv om han har fylt 32 år. Midtbanespilleren er erfaren og kan til og med spille som back.

Crystal Palace har forhørt seg med hans representanter, men de må kjempe mot Milan som også har vist interesse for franskmannen.

Antonio di Natale
Han fyller 39 år i oktober, men for en fyr. Forrige sesong var han mye plaget med skader og fikk bare spille tidvis. I sommer forlot italieneren Udinese etter 12 år i Serie A-klubben. Hvor han holder klubbens rekord for kamper og mål (227 mål på 446 konkurrerende kamper).

Det er likevel usannsynlig at Di Natale er ferdig på toppnivå. Han har takket nei til en kontrakt med indiske Pune City, og – ifølge ryktene – takket han nei til New York Red Bulls og klubber i Kina denne sommeren. Premier League blir kanskje for tøft for de gamle beina hans, men det blir spennende å se hvor han ender-

Martin Caceres
Caceres hadde det tøft den siste tiden i Juventus. Ting ble ikke bedre da han fyllekjørte Ferrarien sin inn i et busstopp i september i fjor. På dette tidspunktet var han også skadet. Klubben utestengte ham og bøtela ham. Da han kom tilbake etter utestengelsen ble han skadet igjen og sesongen, samt tiden i Juventus, var over.

Når han er skadefri er den tidligere landslagsspilleren til Uruguay en fantastisk midtback som kan hjelpe mange klubber med å løse sine defensive problemer. Det har vært rykter om at Antonio Conte vil gjenforenes med sin tidligere elev, til tross for at Chelsea signerte David Luiz på Deadline Day.

fra block watne

Frisør Merete Hodne møter torsdag i Jæren tingrett, tiltalt for å ha kastet Malika Bayan ut av salongen sin fordi Bayan bruker hodeplagget hijab.

Det er snart ett år siden Bayan kom inn i frisørsalongen på Bryne. Hun spurte hva det kostet å farge håret, men fikk beskjed av innehaver Hodne om å komme seg ut. Ifølge tiltalen sa Hodne at Bayan måtte finne seg en annen plass, fordi Hodne ikke ville ta på sånne som henne. Bayan anmeldte hendelsen, Hodne ble ilagt et forelegg på 8.000 kroner, som hun nektet å betale. Dermed havner saken i Jæren tingrett torsdag formiddag.

- Det er ingen tvil om at hun ble diskriminert på bakgrunn av hijaben, det springende punktet i saken er om hijaben er et politisk symbol eller et religiøst plagg, sier advokat Sulman Hussain, som representerer Bayan, til NTB.

Symbolikk

Hodne ønsker ikke lenger å uttale seg til media, og sier det er av hensyn til egen sikkerhet. Til TV 2 i helga forklarte hun sine handlinger:

-Jeg har angst for det totalitære symbolet hijab som viser at jeg skal drepes, og for meg blir det helt unaturlig å gi god service i min situasjon.

- Jeg ønsker ikke ondskapen inn dørene der jeg kan bestemme. Ondskapen er ideologien islam, muhammedanisme og hijab er symbol på denne ideologien som hakekors er for nazisme.

Hun er ikke redd for å tape. Blir hun dømt, vil hun anke videre, helt til menneskerettighetsdomstolen.

Hennes advokat, Linda Ellefsen Eide, tilføyer overfor NTB:

- Lovens ordlyd er uklar, og det er ikke holdepunkter i saken for at det Hodne har gjort, skal medføre straff etter straffeloven.

Kun religiøst

Hodne har ytret at hun ville måtte være diskriminerende overfor menn ved å slippe Bayan inn:

- Som de fleste vet får ikke en hijabkledd kvinne vise sitt hår til fremmede menn. Min salong er en herre- og damefrisørsalong. Jeg hadde sett på det som dypt diskriminerende om jeg måtte forvist menn fra salongen på grunn av en kvinne som ikke kunne vise sitt hår til dem.

Malika Bayan avviser dette:

- Jeg krevde ikke spesialbehandling fordi jeg hadde en hijab på meg. Jeg ventet bare å bli behandlet som alle andre. Dette handler om ren diskriminering på høyt nivå og har ingenting med politikk å gjøre, sier hun.

Advokaten hennes, Sulman Hussain, påpeker at straffelovens bestemmelse om diskriminering, rammer diskriminering av religion:

- De fleste, inkludert min klient, bruker hijab av religiøse årsaker. Islam er en religiøs ideologi, ikke en politisk ideologi.

Trussel

Oppstyret rundt saken har medført påkjenninger for flere av de involverte. Bayan har blitt utsatt for kommentarer og personangrep:

- Det har vært en slitsom periode med psykisk belastning. Det kommer mange hatefull ytringer som ikke tåler dagens lys, på grensen til det straffbare, sier Bayans advokat.

Debatten har rast, og en av de mest ekstreme ytringene kom onsdag i form av en truende epost mot tingrettens dommer i saken. Ifølge Stavanger Aftenblad er eposten videresendt til politiet.

Merete Hodne har i lengre tid gjort seg bemerket som aktiv for Stopp Islamiseringen av Norge og i Pegida, men har understreket at hun ikke er rasist, men politisk aktivist som kjemper mot muhammediseringen av Europa.

fra block watne

Riksadvokat Tor-Aksel Busch har krøpet fram fra sitt hi, og forklart hvorfor Hemsedal-saken ikke ble anket til Høyesterett. Etter at saken mot de tre tiltalte var behandlet i tre rettsinstanser, var den frifinnende dommen endelig. I det norske rettssystemet er det ikke mulig å anke en domfellelse til Høyesterett, bare straffeutmåling og saksbehandlingsfeil. I et intervju med NRKs Ole Torp denne uka sa Busch at han ikke kan se det er begått saksbehandlingsfeil, og at det derfor ikke fantes noen ankemulighet. Han vil ikke si noe om dommen er riktig, men mener alle må slå seg til ro med den.

At frifinnelsen er endelig og må respekteres, er vi enige i. Men det er ingen grunn til å slå seg til ro når det gjelder rettsstatens behandling av voldtektssaker. Det finnes mange forbedringsmuligheter, uten å gå løs på senking av beviskrav eller svakere innflytelse for lekdommerne – slik endel aktivister tar til orde for. Dommen i Hemsedal-saken er i seg selv et godt eksempel på det. Flertallet, herunder lagmannen som skrev dommen, brukte 22 avsnitt på å begrunne hvorfor de tre tiltalte måtte dømmes. Mindretallet, som ville frifinne, ble av samme dommer viet ett avsnitt. Vi mangler derfor helt avgjørende kunnskap om hvorfor mindretallet kom til sin konklusjon. Det er fatalt når den atten år gamle jenta i saken var så neddopet at livet hennes var i fare. Ingen kan undre seg over at folk ikke forstår at de tre mennene kan gå fri etter å ha hatt sex med henne i en slik tilstand.

Dette er en tydelig påminnelse om behovet for grundighet og kvalitet i alle ledd i voldtektssaker. Ikke minst gjelder det politiets etterforskning. En viktig årsak til at mange voldtektssaker ikke fører til tiltale, eller ender med frifinnende dom, er mangler ved politiets arbeid. Det avdekkes stadig at etterforskningen kommer for seint i gang, at vitner ikke avhøres og at spor ikke sikres. Også påtalemyndighetens arbeid og dommernes rettsbelæringer kan forbedres.

Samtidig er det viktig å stå fast på to sentrale elementer i rettsstaten: Uskyldspresumsjonen og lekmannsordningen. Begge er under angrep fordi så få voldtekter fører til tiltale, rettssak og dom. Det er lett å forstå sinnet fordi så mange overgrep aldri får noen konsekvenser for gjerningspersonene. Likevel er dette en blindvei. Lempes beviskravene i voldtektssaker, undergraves rettssikkerheten fordi mulighetene for justismord øker. Det finnes heller ikke noen dokumentasjon for at juridiske dommere er bedre til å peke ut skyldige enn lekfolk. En svekkelse av lekmannselementet vil undergrave domstolens autoritet og tillit i folket.

fra block watne

Jeg har bodd på Nøtterøy siden 1999, og har alltid vært glad for det livet våre ekstra innbyggere har brakt oss i sommerhalvåret – de vi med kjærlig sjargong kaller «badegjester». De bringer ekstra grunker i kommunekassa vår, og vi har på alltid på en eller annen måte kommet ut av det med hverandre.

Vi er faktisk glad i den ekstra køen over kanalbrua, vi har nytt lattersalvene ved hyttene som ljomer over sjøen, vi har sett potensialet for næringslivet vårt, som vet å sette pris på ekstra omsetning. Med dere kommer livet på bryggene, sommershowene og markedsbodene.

Men …

Ikke siden jeg flyttet hit har jeg denne sommeren opplevd verre bråk på sjøen. Dere har større båter og flere vannscootere enn vi ante eksisterte. Selv de muntre lattertrillene fra sommerfestene deres i vannkanten er ikke mulig å høre, det overdøves av OOOOOOIIIIWWWWIIIINNN, fram og tilbake over det som skulle være en rolig sommerferiesjø for vår felles rekreasjon.

Sjøfuglene våre (ja, deres også) er presset inn i viker og avkroker, og svaneparet som alltid har holdt til her forsvant da vannscooterne kom på vannet tidlig i april. Ærfuglene våre fikk ikke svømmetrent ungene sine, for 50 knop er større fart enn de klarer å beregne. Ifølge Norsk Ornitologisk Forening er vannscootere allerede blitt et problem mange steder langs kysten.

Båtene deres har aldri vært større, vannscooterne aldri vært flere, ungdommene deres krever tydeligvis mer og mer action og vi lurer egentlig mest på: hvorfor trumfer rettigheten og friheten til dem som vil ha et helvetes leven rettigheten og friheten til dem som vil ha ro og rekreasjon i fjæra? Hva tenker dere selv er en god sommeropplevelse? Det er første gangen siden jeg flyttet hit at jeg ikke kommer til å savne dere, jeg er faktisk trist for å si at jeg er glad dere har dratt.

Så takk for i sommer, jeg håper vi får det bedre neste år, at dere som meg har hatt en litt overraskende opplevelse i år av konsekvensene ved frislipp av fart og lyd og bruker vinteren til å tenke etter hvordan vi vil ha sommeren vår.

Kan sommerferien deres også inneholde synet og lyden av sjøfugler og sjøens dyreliv? Kan sommerferien deres inneholde tur langs kyststiene hvor det er stillhet til å tenke? Dere trenger sommerferie og vi trenger dere, men jeg tror dere trenger mer ro og rekreasjon enn dere fikk i år.

Det er hvert fall udiskutabelt at sjøfuglene våre og dyrelivet ved kysten trenger det, så med dette vil jeg invitere dere til dialog om hvordan vi kan finne tilbake til vårt felles sommerferieliv.

fra block watne

Norge har nylig sagt i FN at rusproblemer må løses med omsorg i stedet for straff. Vi må rydde i eget hus før vi forteller andre land hva de bør gjøre.

Utenfor Norges grenser snakker vår politiske ledelse varmt om å slutte å behandle rusmiddelbrukere som kriminelle. Vi deltar på internasjonale konferanser der vi tar til orde for rettigheter og jobber mot dødsstraff. Den norske FN-ambassadøren sa tidligere i år at rusmiddelbruk må møtes som et helseproblem, og Bent Høie tok til orde for en ruspolitikk som er i tråd med menneskerettighetene.

Hjemme er situasjonen annerledes. Politiet bruker fremdeles ressurser på å jage slitne stoffavhengige og andre som ikke skaper ordensproblemer. Kontrolltiltakene driver bruken under jorden og gjør den farligere. Retten til helse og retten til privatliv slik de er nedfelt i menneskerettighetene forsømmes så lenge Norge fortsatt kriminaliserer bruk og besittelse av rusmidler til eget bruk.

Kjære justisminister, du har selv sagt at det er bekymringsfullt at så mange straffesaker henlegges i politiet. Vi er enige. Det er uheldig at så mange opplever at alvorlige saker henlegges på grunn av kapasitetsmangel. Likevel etterforskes og oppklares titusenvis av mindre alvorlige rusmiddelsaker hvert år.

Dersom bruk av illegale rusmidler virkelig var det mest alvorlige lovbruddet; dersom bruken av politi var effektiv for å forebygge rusproblemer, kunne man kanskje forstå prioriteringene. I realiteten er forbud mindre effektivt enn en tilnærming basert på helsepolitiske virkemidler. Forbud mot rusmidler fører til vold og korrupsjon. Ved å selv straffe rusmiddelbruk bidrar vi dessuten til å legitimere bruken av harde straffetiltak for slike lovbrudd i andre land.

Vi har fra politisk hold flere ganger hørt at man ikke ønsker at politiet skal jage avhengige og at det er de store skurkene bak strømmen av illegale rusmidler man ønsker å ta. Nå er det på tide å la politi og rettsvesen fokusere på alvorlig kriminalitet i stedet for stoffavhengige og brukere som begår en forbrytelse uten offer.

Dersom alvorlig kriminalitet skal prioriteres og du virkelig ønsker at de som har et avhengighetsproblem skal bli behandlet anstendig, må du gjøre gjennomgripende endringer.

Du trenger ikke å se lengre enn til Portugal for å finne en løsning som fungerer bedre. Avkriminalisering kombinert med helsepolitiske virkemidler har gitt så gode resultater at Verdens helseorganisasjon og flere FN-organer anbefaler alle land å gjøre det samme.

Flere stater i USA ønsker å ta i bruk Seattle sitt «LEAD-program», der politiet har sluttet å straffeforfølge mennesker for brukerdoser. Ressursene brukes i stedet på sosiale virkemidler, som tilgang på bolig og helseoppfølging. Politiet kan bruke kapasiteten sin på alvorlig kriminalitet, og resultatene snakker for seg. I en evaluering av LEAD-programmet i 2015, så man at LEAD-deltakerne hadde 34-58 prosent mindre sjanse for å bli arrestert på nytt sammenliknet med dem som gikk gjennom rettsvesenet som vanlig. Best var resultatene for de mest utsatte; de fattige og hjemløse.

I land med forbudspolitikk blir disse stadig arrestert og straffet; og det er de mest utsatte som mislykkes med narkotikaprogram og havner i fengsel når andre går fri. Mange land søker å gjøre rusmiddelbruken tryggere; vi tviholder på en politikk som gir noen av de høyeste dødstallene i Europa. Straffene oppleves urettferdige og undergraver respekten for loven.

Kjære justisminister, vi kan ikke være bekjent av en narkotikapolitikk som ofrer de mest utsatte; som bryter ned respekten for loven hos unge voksne, skyver mange ut i utenforskap og som i tillegg drar ressurser bort fra det som bør være politiets viktigste oppgave; å trygge borgerne. Vi oppfordrer deg til å hjelpe å snu Norge rundt i narkotikapolitikken og være blant landene som ligger i front i utviklingen av et mer humant samfunn, slik vi gjør på så mange andre områder. Vi er overbevist om at ingen behøver trussel om straff for å ta i mot hjelp.

Ina Roll Spinnangr, Foreningen Tryggere Ruspolitikk

Jon Storaas, Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon

Ester Nafstad, Normal Norge

Teri Krebs, EmmaSofia

Siri Getz Sollie, LAR-Nett Norge

Ronny Bjørnestad, ProLAR

Vidar Hårvik, Marborg

Arild Knutsen, Foreningen for human narkotikapolitikk

fra block watne

I kjølvannet av kommunereformen er det fremmet forslag til en såkalt regionreform. Den innebærer en sammenslutning av fylkeskommunene til «nye folkevalgte regioner».

Forslaget er dårlig. Tiden er ute for vår fylkeskommuneordning. De sammenslåtte kommunene bør heller fram i lyset, gis myndighet og sammen danne det regionalpolitiske samarbeidsorganet som distriktene trenger.

Regjeringspartiene Høyre og Frp har programfestet å avvikle den nåværende fylkeskommunen og stå igjen med bare stat og kommune. Mellompartiene vil imidlertid bevare en tredelt forvaltningsordning, gi fylkeskommunene nye oppgaver og slå fylker sammen til regioner. Så langt har de fått Arbeiderpartiet med på laget, og slik tvunget fram Regionmeldingen som foreslår dannelsen av «om lag ti nye folkevalgte regioner».

Man kan undres hvorfor opprettholdelsen av fylkeskommunene – nå gjennom livsforlengende forsøk med sammenslåing til regioner – står så sterkt i Stortinget, mens saken tilsynelatende ikke engasjerer befolkningen nevneverdig. Går en flere tiår tilbake kan en forstå det.

Opprettelsen av «den selvstendige fylkeskommunen» fra 1976 med direkte folkevalgt fylkesting og egen administrasjon, skilt fra det statlige fylkesmannsembetet, var ment å øke den folkevalgte innflytelsen over tunge samfunnsoppgaver. Sykehusdrift, tannhelsetjenester, videregående utdanning, samferdsel og planlegging var de viktigste.

Men siden årtusenskiftet er fylkeskommunen fratatt flere oppgaver. Sykehusreformen av 2001 medførte at fylkeskommunen mistet sin tyngste oppgave. Fylkesbudsjettet skrumpet med om lag 60 prosent. Av tyngre oppgaver innenfor helsesektoren er nå stort sett bare tannhelsetjenesten igjen. I 2015 vedtok Stortinget å flytte tannhelsetjenesten til kommunene for å bedre samordningen med primærhelsetjenesten.

Den viktigste grunnen til å bevare fylkeskommunen er trolig forestillingen om at det blir mer demokrati jo flere nivåer og valgte politikere vi koster på oss – uavhengig av valgdeltakelsen. Glemt er erfaringen som vitner om at et levende folkestyre er noe annet og mer enn antallet folkevalgte forsamlinger som har som sitt viktigste gjøremål å utføre lovpålagte oppdrag på vegne av staten.

Det politiske vernearbeidet rundt fylkeskommunen bunner dessuten i nære bånd mellom fylkespolitikere og stortingspolitikere, antakelig sterkere enn hver av disse gruppene har med sine velgere.

«Folk flest» er ikke spesielt opptatt av fylkeskommunenes levekår. Men alle partier er likevel svært lydhøre for sine fylkesorganisasjoner. Der foregår nominasjonene. Neste år er det stortingsvalg.

Noen mener fortsatt at «sterke folkestyrte regioner» vil styrke distriktene. Men det er vanskelig å skjønne hvordan videreføring av fylkeskommunene – sammenslått til regioner – vil styrke distriktenes sak. En storvokst utgave av fylkeskommunen vil snarere bli en brysom konkurrent til lokaldemokratiet i kommunene og framstå som en unødig «overkommune». «Samfunnsutviklende regioner» – som Regionmeldingen slår til lyd for, konfrontert med store oppgavetunge kommuner – fortoner seg som opplegg til regionalpolitisk kamp mellom aktører med overlappende samfunnsoppdrag.

Det har lenge vært et ønske blant politiske aktører i Distrikts-Norge å skape motvekt mot den sentrale styringen. For om lag ti år siden lanserte Stoltenberg-regjeringen et forlag med tre alternative regionmodeller. Forslaget vant ikke fram. Få fylkeskommuner ville slå seg sammen med naboen, med mindre de selv fikk sitte i førersetet. En fylkesordfører uttrykte det lakonisk: «Det blir ikke større fart av å slå sammen sovevogner».

Fylkesinndelingen har derimot lang tradisjon og mange funksjoner. Én av dem er rollen som valgdistrikt. Endring av valgdistriktene forutsetter grunnlovsendring. En ny inndelingsmåte innebærer at vi over et antall år må leve med så vel gamle fylker som nye regioner: Det første for å velge storting, det andre for å velge regionting. Apropos benevnelsene: Hvorfor erstatte vår tradisjonsrike betegnelse fylke med region? Ordet fylke er utledet av det norrøne fylki; av folk, mens region henspiller på latinske ord som regio (retning, grense) og regius (kongelig, dominerende).

Dagens fylkeskommune føles fjern for de fleste innbyggere. Interessen for fylkespolitikk var større og ryktet bedre før 1976. Helt fra etableringen av det kommunale selvstyret i 1837 og fram til 1976 var fylkeskommunen «sekundærkommune», med fylkesting valgt indirekte av og fra kommunestyrene. Fylkeskommunen var ikke et selvstendig og «konkurrerende» forvaltningsorgan til kommunene. Kommunene var selv «eiere» og «styrer». Det ga samhørighet med kommunene og legitimitet til fylkestinget. Til gjengjeld ble kvinner den gang underrepresentert. Misforholdet kan rettes opp gjennom forholdstallsvalg med likestillingskrav.

Det blir ikke ro rundt spørsmålet om mellomnivået i forvaltningen før Stortinget finner fram til en modell som det kan stå noenlunde samlet bak. En slik modell bør bygge på kommunene som det viktigste ledd i lokaldemokratiet og velferdsstatens fremste tjenesteleverandør.

Distriktene trenger nærdemokrati, ikke regionstyre. La oss få tilbake en styringsordning for fylkene der kommunene sitter i førersetet. Da kan fylkeskommunen påta seg oppgaver som hver av dem ikke makter alene.

Denne kronikken er en kortere versjon av en artikkel i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift (nr. 3/16)