- Anundsen har påført Norge tap i millliardklassen

Av Peter Aalen

Samfunnsøkonom i Menon AS

Publisert 20. mar 2015 13:27

Regjeringen har flyttet ressurser i UDI fra familiegjenforening til utkastelse av asylsøkere med avslag. Det har ført til at behandlingstiden for familiegjenforeningssaker har økt fra seks til tolv måneder siden regjeringsskiftet.

Å sende ut asylsøkere som har fått avslag kan isolert sett spare Norge for ressurser. Når det fører til at høyt kompetente innvandrere sitter og tvinner tommeltotter, er dette dårlig nytt for AS Norge.

Ifølge justisminister Anundsen skyldes den økte behandlingstiden omorganisering av UDI og prioritering av utvisningssaker.

Jeg er grunnleggende uenig i at innvandringspolitikken skal basere seg utelukkende på hvilke innvandrere Norge tjener penger på. La oss likevel se bort fra de menneskelige kostnadene ved utkastelser og lang behandlingstid et øyeblikk og heller se på samfunnsøkonomien i omprioriteringen.

Det er mulig at AS Norge isolert sett har tjent på å få kastet ut asylsøkere med avslag noe raskere gjennom omprioriteringen. Samtidig er det klart at Anundsen i sin iver etter å kaste ut uønskede innvandrere har påført Norge et tap i milliardklassen.

Til tross for at antall søknader har ligget flatt på rundt 20 000 per år, har den normale behandlingstiden for familiegjenforeningssaker økt med seks måneder siden regjeringsskiftet. Dette gjelder for tusenvis av søkere som enkelt kan dokumentere identiteten sin og som kommer fra land der verken arrangerte ekteskap eller søkere med svært lavt utdanningsnivå er normalt. Søkere fra land der innvilgelsesprosenten er svært høy. Kort sagt trolig noen av de best utdannede og lettest integrerbare innvandrere til Norge. Innvandrere som med stor sannsynlig får innvilget søknanden sin og blir boende i Norge resten av livet.

Under behandlingstida har søkere lov til å være i Norge, men de har ikke arbeidstillatelse eller studiemuligheter i landet. Hvert år man jobber bygger man erfaring som gjør at livstidsinntekten øker med antall år i arbeid. I tillegg vil det å stå utenfor arbeidslivet i lengre tid gjøre det vanskeligere å komme inn i det igjen.

Dersom søkere må vente et halvt år lenger før de kan starte å jobbe, ender de effektivt sett opp med å kunne jobbe et halvt år mindre før de pensjonerer seg. Dette fører til at Norge taper både lønna de ville fått, men også overskuddet de ville bidratt til. Lønn pluss overskudd er det samme som verdiskapning. Det er heller ikke det første halvåret med verdiskapning vi går glipp av, men det siste og mest produktive yrkesaktive halvåret. Et halvt år mindre arbeidserfaring har dermed en kostnad lik verdiskapningen de ville hatt i sitt siste yrkesaktive halvår.

Hva koster det så Norge at disse søkerne kaster bort et halvt år på å gjøre ingenting? La oss ta et enkelt regneeksempel. For å være konservative tar vi utgangspunkt i at bare 2000 av de ca 5000 ektefellene som får innvilget familiegjenforening hvert år mister et halvt års arbeidserfaring på grunn av den økte ventetiden. De resterende 3000 regner vi med at uansett ville ha forblitt hjemmeværende eller lignende.

Makromodellen NOREG, utviklet av Menon og Vista, er konsistent med perspektivmeldingen og prøver å modellere verdiskapningsutviklingen i Norge langt fram i tid. Ifølge NOREG vil verdiskapningen per sysselsatt i fastlands-Norge være på om lag 1.4 millioner kroner i 2045, justert for inflasjon. Nå har trolig søkerne noe lavere utdanningsnivå, men samtidig langt mer erfaring i 2045 enn befolkningen generelt. Å ta utgangspunkt i at søkerne gjennomsnittlig vil gå av med pensjon om 30 år og ha en verdiskapning på én million i sitt siste yrkesaktive år, bør dermed være meget konservativt. Vårt konservative anslag er da at AS Norge taper én milliard kroner på per år med doblet behandlingstid.

I tillegg kommer konsekvensene av lengre tid utenfor arbeidslivet, at fristelsen for å starte å jobbe svart og sannsynligheten for at søkere blir ulovlig i Norge ved avslag, trolig øker med behandlingstiden.

Til nå har jeg kun snakket om åpenbart produktive søkere. Mange søkere fra land der, spesielt kvinnene, ender med å ha liten tilknytning til arbeidsmarkedet og bruker lang tid på å lære seg norsk, får også sine søknader innvilget. Sannsynligvis blir det vanskeligere å integrere også disse i arbeidsmarkedet dersom de må være hjemmeværende et år istedenfor et halvt år. I tillegg må alle søkere vente seks måneder ekstra før de kan starte på gratis norskkurs. Tar man høyde for alt dette er kostnaden trolig langt høyere.

Setter man den årlige kostnaden på én milliard opp mot kostnaden av å kaste ut noe færre asylsøkere med avslag hvert år, er trolig fasiten at omprioriteringen er svært samfunnsøkonomisk ulønnsom. En ting er imidlertid klinkende klart: Å ikke gi UDI ressursene til å få ned behandlingstida på familiegjenforeningssaker er å kaste penger ut av vinduet. 

Fotnote: Peter og hans brasilianske samboer gjennom fire år søkte nylig om familiegjenforening.

Friday, March 20th, 2015 Bil

No comments yet.

Leave a comment

 
March 2024
M T W T F S S
« Oct    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Recent Comments