bilindustrien

TV-DOKUMENTAR: «Kampen for livet» er en dokusåpe. Den er sydd sammen på samme måte, den bruker den samme omstendelige musikken, den samme nøytrale og nesten innbitt hverdagslige fortellerstemmen som andre dokusåper.  

Det er nærliggende å tenke at det på mange måter er upassende, siden temaet er i en annen vektklasse enn det vi er vant med. Men kanskje er det poenget. En kreftdiagnose griper inn, den avbryter og endevender folks hverdag før den til slutt blir den nye hverdagen.
 
Sånn sett blir den hverdagslige og småkjedelige tonen noe serien egentlig står seg på. Sykdommen har en såpass sterk plass i fantasien vår at den ikke trenger mer dramatisk innpakning enn det som strengt tatt er nødvendig.  

Personene vi møter i serien, både de som er rammet av sykdommen og de pårørende, imponerer. Sykdommen passer aldri, dette er mennesker med planer, karrierer, med livet foran seg (den yngste deltageren, Ludvig, er tre år gammel).  

Jeg kvier meg for å si at portrettene er såkalt usminka, for dette er fremdeles TV (om enn god TV). Men vi slipper så langt innpå som vi trenger og det er et godt stykke, altså, inn på venteværelser, soverom og operasjonsstuer, mer enn nok til at vi får en anelse av hvor invaderende dette må oppleves.  

Kreft har, som nevnt, en særegen plass i den kollektive psyken. Sykdommen oppleves som at den rammer blindt – selv om noen av oss stiller seg mer lagelig til for hogg enn andre, tilhører den tilværelsens mer bombesikre usikkerhetsmomenter – det kan skje deg også.  

Ordet brukes til å advare, til å selge aviser, til å vekke reaksjoner. Åpenhet om sykdommen er noe vi ofte bejubler, men det er allikevel et valg som må ha kostet mye for mange. Faren for at man blir sett på som en levende død, som et menneske hvor tidsmangel med ett er byttet ut med lånt tid, er der fremdeles.  

En serie som «Kampen for livet» minner oss, i de sterkeste øyeblikkene, om at all tid til syvende og sist er lånt, og at det ikke gjør den mer eller mindre verdifull. Menneskene vi møter er, som seg hør og bør i dokusåper, nokså alminnelige – diagnosen river dem ikke vekk fra livsprosjekter  andre ikke kan kjenne seg igjen i.  

Det de ønsker seg tilbake til, er noe som er kjent for resten av oss. De har gjort en mesterlig innsats for å få ekstremtilstanden de befinner seg i til å virke så kjent og udramatisk som mulig. Men det går bare nesten – innsatsen de legger for dagen, omsorgen de viser, den tildels nådeløse ærligheten og humoren situasjonen fordrer av dem, minner oss til stadighet om at dette ikke er normalt. Deltagerne i «Kampen for livet» fremstår rett og slett som ualminnelig sterke.