bilindustrien

(Dagbladet): – Gunnar Bøe hadde satt seg i ei knipe gjennom sin kontakt med KGB. Det var det ingen tvil om. Einar Gerhardsen forsto at han måtte løse denne knipa. Hvis ikke ville han forblitt der, sier forfatter og journalist Bengt Calmeyer (82) til Dagbladet.

Calmeyer begynte som journalist i Arbeiderbladet i 1957, og husker godt KGB-mistankene mot den tidligere lønns- og prisministeren. Offisielt gikk Bøe av på grunn av sin motstand mot medlemskap i Fellesmarkedet i 1962, men mange har seinere spekulert på om statsråden måtte gå på grunn av KGB-mistankene. Blant dem Calmeyer.

I 1993 skriver han i boka «Forsinket oppgjør»: «Einar Gerhardsen reddet sin gamle venn og fangekamerat fra Sachsenhausen ut av knipen (for det var en knipe Bøe hadde satt seg i) ved å la prisministeren gå i nåde — under dekke av sin dissens i ECC-spørsmålet (ECC er det gamle navnet på EU, red.anm.).»

Hjalp venn

- Det er ingen tvil om at Gerhardsen ville hjelpe Gunnar Bøe ut av knipa ved å la ham tre ut av regjeringen på en god sak. Gerhardsen hadde selvfølgelig alt å tape på at en mann han hadde brakt inn i regjeringen, skulle bli avslørt i offentligheten som en person som hadde konspirative samtaler med KGB, sier Calmeyer.

For litt over ei uke siden skrev Dagbladet at Gunnar Bøe blir navngitt som KGB-agent i Mitrokin-arkivet. Bøe var lønns- og prisminister i Gerhardsens tredje regjering fra 1959 til 1962.

Under dekknavnet «Mono» skal Bøe gitt KGB graderte dokumenter i bytte mot over en million kroner (i dagens kroneverdi) fra 1960 til 1963. Blant annet skal han ha gitt den sovjetiske etterretningstjenesten Nato-dokumenter og informasjon om amerikanernes dekryptering av lukkede samband mellom sovjetiske hærenheter.

I boka fra 1993 argumenterer Calmeyer mot at Bøe var en KGB-agent: «Var så Gunnar Bøe en sovjetspion? Selvfølgelig ikke, men verdifull kontakt for KGB – utvilsomt.»

I dag er ikke Calmeyer like sikker.

- Troen min på at Bøe er uskyldig, har utvilsomt blitt svekket, sier Calmeyer.

Men helt vil han ikke gi seg.

- Han gikk helt sikkert over streken. Han tok jo mest sannsynligvis imot de pengene fra KGB. Men KGB-agent var han ikke, sier 82-åringen.

Det er helt utenkelig at Gerhardsen ikke visste at hans egen statsråd ble overvåket av overvåkningspolitiet, mener Calmeyer. Samtidig tror han ikke Gerhardsen trodde på mistankene.

Fryktet KGB-skandale

- Gerhardsen kjente helt sikkert til mistankene, men hvis han hadde trodd Bøe faktisk var KGB-agent, ville han ha blitt kvitt ham før. Men redselen for en KGB-skandale i regjeringen var god nok grunn til å bli kvitt ham. Dette ville rammet Gerhardsen og hans familie hardt, sier Calmeyer.

Han viser til alle ryktene som gikk om at Einar Gerhardsens kone Werna hadde upassende tett kontakt med KGB. Noe som for øvrig aldri har blitt bevist.

Tidligere har Gerhardsens eldste sønn, Truls Gerhardsen, sagt til Dagbladet at faren ville kastet Bøe ut av regjeringen hvis han visste at statsråden var KGB-agent.

- Hvis dette stemmer, så er det et svik, sa sønnen da han ble kjent med påstandene i KGB-arkivet.

Calmeyer tror Gerhardsen fryktet de politiske konsekvensene av en KGB-skandale i regjeringen.

- Gerhardsen kunne med god grunn tro at politiske motstandere ville forsøke å ramme ham gjennom avsløring av Gunnar Bøes konspirative forhold til KGB, sier Calmeyer.

Var på sporet

Politiet var flere ganger på sporet av Bøe, og i 1962 fikk Politiets overvåkingstjeneste (POT) opplysninger fra en troverdig russisk KGB-avhopper, Anatolij Golitsyn, om at KGB hadde mottatt Nato-dokumenter fra en kilde i Oslo omkring 1960. Golitsyn opplyste at kilden skulle være en sjef ved et departement. POT kom raskt på sporet av Bøe.

I Calmeyers bok står det at POT-sjefen Asbjørn Bryhn mente at forholdene var så alvorlige at han ved to anledninger ga ordre om at Bøe skulle innbringes for avhør – med tanke på en eventuell siktelse, men at det begge gangene kom «kontraordre, ukjent av hvilken grunn».

Ørnulf Tofte, som selv deltok i spaningen på Bøe, skriver i boka «Spaneren» at «saken ble forelagt statsadvokaten med påtegning om at det neppe var kommet fram nok til å utferdige en siktelse mot mannen. Hvilket statsadvokaten sa seg enig i».

«Visse personer i de hemmelige apparatene kunne aldri tilgi Gerhardsen at han tillot Gunnar Bøe å slippe så lett. Blant dem som visste, var det mange som anså Gunnar Bøe som sovjetisk agent», skriver Calmeyer i boka.